«De kommer til å dø hvis De ikke får blod!»
JEG stod opp for å gjøre i stand lunsj da jeg kjente et sting nederst på høyre side i magen. Jeg knakk sammen av smerte, men regnet med at det bare var en av de mange plagene en får i slutten av et svangerskap.
Men smertene ble verre. Det dunket i magen, og jeg hadde vanskelig for å gå; det var noe som var galt. En kvinne som bodde ved siden av oss i Arlington i Texas — en kjær venninne i denne vanskelige tiden — fikk meg på sykehuset i en fei.
«Nei!» protesterte jeg høylytt da det medisinske personalet antydet at jeg sannsynligvis ganske enkelt hadde veer. Jeg hadde to barn og visste hvordan det var å ha veer, og dette var noe annet. Så det ble tatt en del prøver.
Da mannen min, Mike, kom, hadde jeg voldsomme smerter. Jeg stønnet og gråt, ikke bare fordi jeg hadde vondt, men også fordi det så ut som om ingen trodde at det var noe alvorlig i veien med meg. Men Mike kastet ett blikk på meg, snudde seg og bad oversøster være så snill å hente en lege med én gang — en hvilken som helst lege. Da vakthavende lege kom, var han ikke alene. Han hadde med seg en fødselslege, min privatlege og en barnelege.
Fødselslegen la forsiktig hånden på magen min. Jeg skrek. Bare det at han så vidt kom nær meg, kjentes som et knivstikk. «Du gode Gud!» gispet han. «Hun har en liter blod i bukhulen akkurat nå. Det er sannsynligvis abruptio placentae (for tidlig løsning av morkaken]. Vi er nødt til å foreta keisersnitt øyeblikkelig.»
Jeg snudde meg brått mot Mike, og det brast ut av meg: «Å, Mike, ikke noe blod!»
Vårt standpunkt ble satt på prøve
Mike var så rolig som han kunne, og tok de tre legene til side for ganske kort å forklare det syn som vi Jehovas vitner har på blodoverføring.
«Den bibelske boken Apostlenes gjerninger befaler de kristne å holde seg borte fra blod,» sa han. «Det betyr at en skal holde seg borte fra blod i en hvilken som helst form. Min kone skal ikke under noen omstendighet få blod.» — Apostlenes gjerninger 15: 20, 29.
Ifølge legene var blodtellingen min farlig lav. Da jeg ble lagt inn, var hemoglobinprosenten på ti og hematokritverdien på 30. De var sikre på at tallene var lavere nå. (Hemoglobinprosenten er normalt på mellom 12 og 16 og hematokritverdien på mellom 34 og 50.)
Nå var det en av legene som sa noe som kanskje var oppriktig ment, men jeg trodde at han bare sa det for å skremme meg. Han spurte: «De kommer til å dø hvis De ikke får blod, vet De det?»
«Ja,» svarte jeg. «Men jeg kan ikke bryte Guds lov og handle mot min samvittighet.»
Merkelig nok var det lett for meg å si: «Ja, jeg vet jeg kanskje kommer til å dø.» Det kom en slags ro over meg fordi jeg vet at de døde ligger fredelig i graven, og at det å dø er som det å sovne. Ut fra Bibelen hadde jeg lært at «de døde vet slett ingen ting». — Forkynneren 9: 5, 10.
Det eneste som bekymret meg, var tanken på å måtte forlate mannen min og barna. Jeg tenkte på Mike. ’Hva vil han gjøre for å ta seg av to, kanskje tre barn?’ undret jeg. ’Hvordan vil døtrene mine ta det hvis jeg skulle dø?’ Det var jeg som hadde det lettest. Enten ville jeg våkne her på sykehuset eller i Guds nye ordning i oppstandelsen. Det var familien som ville bli verst rammet.
Jeg underskrev et rettslig dokument hvor det stod at jeg fratok sykehuset og legene ethvert ansvar fordi de skulle operere uten blod, og 15 minutter senere ble jeg trillet inn på operasjonsstuen, hvor det ble foretatt keisersnitt. Klokken 18.01 ble Megan født. Hun veide 2400 gram. Hun ble anbrakt på intensivavdelingen for spedbarn.
Legen gikk nå ut av operasjonsstuen og fortalte Mike at jeg befant meg i en alvorlig sjokktilstand. De visste ikke hvorfor jeg blødde, og hvis de ikke fant det ut snart, ville jeg blø helt til jeg døde på operasjonsbordet.
«Beklager,» begynte Mike. «Vi har allerede sagt at Sherry ikke skal få blod, selv om det skulle føre til døden. Hvis jeg sa ja, ville jeg ikke bare handle i strid med min egen tro, men også i strid med min kones samvittighet. Jeg ville aldri greie å leve med det. Dette er ingen avgjørelse som vi har truffet på et øyeblikk. Vi traff denne avgjørelsen for lenge siden, og den er basert på Bibelens prinsipper. Det er andre metoder De kan bruke, for eksempel plasmaekspandere.»
Selv om han ikke var enig i vårt standpunkt, lovte han Mike at han skulle gjøre alt han kunne, uten å bruke blod.
En krisesituasjon kan hindre en i å tenke klart. Hvis en venter med å treffe en slik avgjørelse til en står overfor problemet, kan en lett inngå kompromiss under press fra leger eller sykehuspersonale. Jeg er glad for at mannen min og jeg forstod hvor viktig det er å bestemme seg på forhånd for ikke å la seg overtale i slike nødssituasjoner.
Legen vendte tilbake til operasjonsstuen og fant ut hvorfor jeg hadde slike blødninger. En åre i livmoren var blitt sprengt. Den var tydeligvis blitt svekket av mine tidligere svangerskap. Den måtte syes med 20 sting. Jeg hadde mistet over halvparten av blodet, men Ringers løsning, som ikke inneholder blod, bidrog til å opprettholde blodvolumet.
«Det største problemet nå er infeksjon,» sa legen til mannen min. Han forklarte at en infeksjon ville ta livet av meg, for jeg hadde altfor lite blod til å kunne bekjempe en sykdom. Nok en gang ble blodoverføring anbefalt.
«Mener De at De kan garantere at min kone ikke vil få en infeksjon som hepatitt eller noe annet hvis De gir henne blod?» spurte Mike.
«Nei,» svarte legen.
Mike sa at det ville være mindre sjanse for å få infeksjon hvis jeg ikke tok imot blod. Legen respekterte hans avgjørelse.
«Megan lever!»
To dager var gått, og jeg hadde ennå ikke sett det nyfødte barnet mitt. Jeg hadde hørt at datteren vår levde, men at hun var svært syk. Likevel trodde jeg innerst inne at hun var død. Da min onkel fra Houston kom med et polaroid-kamera, fikk Mike en idé. ’Hvis Sherry bare fikk bevis for at Megan lever,’ tenkte han, ’kan det hjelpe henne til å komme seg. Han lånte derfor onkels kamera og overtalte barnepleiersken til å ta et bilde av Megan. «Jammen lever hun ikke!» utbrøt jeg, overlykkelig over å se min lille Megan for første gang, selv om det bare var på et bilde. Jeg måtte leve, for denne lille tulla trengte meg like mye som resten av familien gjorde det.
Jeg hadde enestående sykepleiere og leger. Oversøsteren på intensivavdelingen for spedbarn fortalte meg to ganger om dagen om Megans bedring, uansett hvor ubetydelig den kunne se ut til å være.
Den fjerde dagen følte jeg meg i bedre form. Blodtellingen stabiliserte seg. Det så lyst ut for første gang siden denne ildprøven begynte. Men Mike så helt utslitt ut. De to siste dagene og nettene hadde han vært hos meg. Nå kunne han gå hjem og hvile.
Den femte dagen var jeg såpass frisk at alle de kanylene som var blitt ført inn i kroppen den andre dagen, kunne fjernes. Så glad jeg ble da jeg fikk vite at jeg kunne gå til intensivavdelingen! Jeg fikk holde og amme min lille Megan for første gang. Hun var naken og knøttliten. Endelig var vi sammen, til tross for all motgangen. For et rørende øyeblikk det var! Jeg var så lykkelig at jeg gråt, og det gjorde søster også.
Tilbakefall
Senere samme kveld, mens Mike og jeg pratet sammen, begynte jeg å føle meg dårlig. ’Å nei! Dette må ikke skje,’ tenkte jeg. ’Kanskje jeg føler meg bedre hvis jeg går på toalettet.’ I stedet begynte jeg å kaste voldsomt opp. Mike hjalp meg tilbake til sengen og ringte på søster.
Magen min ble full av blod igjen. Mens legen gav instruks om at alle kanylene måtte inn igjen, tørket Mike pannen min forsiktig og holdt meg i hånden. Plutselig ble alt stille. All gleden forsvant. Mike brøt sammen i gråt.
På grunn av tilbakefallet begynte jeg å stole mer og mer på at Jehova skulle gi familien min og meg den styrke vi trengte for å fortsette. Min kjære far og min svigerfar tilbød seg rett som det var å be en bønn ved sengen, noe jeg satte stor pris på. Det gav oss større styrke. Det gjorde også telefonoppringningene og kortene med ønske om «God bedring» og de bønnene som brødrene og søstrene i troen bad for oss.
Den niende dagen ble alle kanylene fjernet igjen. Jeg var oppstemt, for Mike skulle komme, og jeg ville overraske ham. Så jeg fiffet meg opp og satte meg opp i sengen. Gjett om han var glad for å se meg uten alle de kanylene! Arm i arm gikk vi nedover korridoren for å besøke vår lille Megan, som nå var på den vanlige avdelingen hvor alle de andre friske barna var.
Et tilbakefall til
Senere på kvelden merket jeg at den forferdelige kvalmen kom tilbake. ’Jeg kan bare ikke la Mike få vite at jeg blir syk igjen,’ sa jeg til meg selv. ’Jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg skal oppmuntre ham til å gå hjem tidlig og få en god natts søvn.’ Han gjorde som jeg foreslo. Han hadde så vidt gått, da jeg begynte å kaste opp.
Jeg trakk i den snoren som skulle brukes i nødstilfelle. Søster kom løpende. Jeg ble hjulpet til sengs, og det ble sendt bud på legen.
Legen kom inn i rommet, bøyde seg og sa: «Sherry, jeg håper du ikke vil bli sint. Jeg kommer til å føre alle kanylene inn igjen og be en spesialist se på deg i morgen.» Jeg ble med ett veldig redd og begynte å storgråte. Dette ville bli tredje gangen jeg fikk kanylene. Jeg hadde fått nok av disse falske forhåpningene, smertene og nålene. Jeg orket ikke mer!
Da sykepleierne hadde gått, vendte jeg meg til Gud i bønn. En tanke slo meg: ’Var Jehova lei av at jeg bad om så mye?’ Jeg følte at jeg trakk for store veksler på hans kjærlige godhet siden han hadde hjulpet meg til å holde ut så langt.
Da Mike kom inn i rommet neste morgen, kunne en se på ansiktet hans at han var dypt skuffet. Da han drog kvelden i forveien, gikk det så bra med meg, men nå — jeg syntes så synd på ham. Vi gråt litt, og så bad vi.
Spesialisten kom og bekreftet det den andre legen hadde fryktet. Jeg hadde en form for tarmslyng. Ettersom blodtellingen fremdeles var lav, sa spesialisten: «De, lille frue, kan ikke gjennomgå en operasjon på en god stund.»
Jeg fikk kjempestore doser jern for å bygge opp blodet — to innsprøytninger som begge inneholdt fem kubikkcentimeter. Det gjorde fryktelig vondt. En som er frisk, kan vanskelig greie en slik stor dose, men jeg kunne det fordi jeg hadde svær anemi.
Gode nyheter
Den ellevte dagen jeg var på sykehuset, viste røntgenundersøkelsene at tarmslyngen ble mindre. Og Megan fikk en god helseattest. Jeg måtte skynde meg å bli frisk, for Megan ventet på at jeg skulle ta henne med hjem.
I dagene som fulgte, fikk jeg flere gode nyheter. Blodtellingen steg. Røntgenbildene viste at jeg ikke hadde tarmslyng lenger. Og for første gang på 13 dager fikk jeg se de andre to døtrene mine gjennom et vindu. Gjett om de var glade! Og det var jeg også.
Flere gode nyheter. Etter 17 dager på sykehuset skulle jeg hjem — i morgen!
Dagen vi alle hadde bedt om, kom. ’Gud har sannelig hørt! Han lyttet til mitt bønnerop,’ tenkte jeg. (Salme 66: 19) Jeg takket legen for alt han hadde gjort, blant annet for at han hadde respektert min samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, og for at han ikke hadde gitt meg opp. Jeg fortalte ham hvor takknemlig jeg var for de anstrengelser han hadde gjort seg for å redde livet mitt. «Du er én heldig jente,» sa han vennlig. Jeg gav selvfølgelig Jehova æren.
Megan ble kledd på og båret inn, etterfulgt av en rekke sykepleiere. Vi omfavnet hverandre og tok farvel. Så bar det ut til bilen og hjem til en tårefull forening med våre døtre og foreldre. Så deilig det var å være hjemme og i live! — Fortalt av Sherry Flemming.
[Bilde av Sherry Flemming på side 12]
[Bilde på side 15]
Vår friske datter Megan