Hva skjer med det du spiser?

«JEG er sulten!» Når kroppen sier klart fra om det, er det få som gjør noe særlig for å stå imot.

Men har du noen gang lurt på hva som skjer med det du spiser? (Bortsett fra at det legger seg på sidebena, naturligvis.) Jesus Kristus sa en gang at «alt det som kommer inn i munnen, går ned i magen og ut igjen». (Matteus 15: 17) Men hva som skjer underveis, og hvordan det skjer, er for størstedelen et stort mysterium — til og med for vitenskapen. La oss likevel se litt nærmere på noen av dagens teorier om hvordan den menneskelige «maskin» blir forsynt med «drivstoff».

Hvorfor du blir sulten

Uttalelsen «si meg hva du spiser, så skal jeg si deg hva du er» virker kanskje noe overdrevet, men den er ikke desto mindre helt korrekt. Cellene i kroppen din består nesten utelukkende av molekyler som stammer fra mat og drikke som du har inntatt. Uten stans er kroppen opptatt med å tilføre cellene drivstoff, med å lage nye celler og med å reparere eller ødelegge andre. Vi spiser med andre ord ikke bare for å fylle magen; vi forsyner også kroppen med det drivstoff og de materialer den trenger til sitt vedvarende byggeprogram. Skaperen utstyrte oss viselig med en innebygd alarm som sier fra når kroppen trenger mer mat.

Mange forskere tror at det er den delen av hjernen som kalles hypothalamus — og ikke magen — som har mest å si for reguleringen av sultfølelsen. Går en på tom mage, kan en riktignok føle at «sulten gnager i kroppen», som Bibelen sier det, at magen trekker seg sammen som i krampe. (Klagesangene 5: 10) Men de fleste av oss har aldri opplevd det. Ofte er det vanen eller psykiske faktorer som får oss til å spise. Bare synet eller lukten av mat er jo nok til å gi oss appetitt! Men i tillegg ser det ut til at hjernen overvåker konsentrasjonen av glukose (druesukker) i blodet, og når denne konsentrasjonen synker, kan du føle deg sulten. Noen mener til og med at hjernen kontrollerer mengden av fett i kroppen i forhold til en fastsatt verdi. Kjemiske «budbringere» gir beskjed til hjernen når fettkonsentrasjonen er lavere enn hjernen liker. Det fører til at du føler deg sulten. Heldigvis sier hjernen også fra når du har spist nok. Men hvis noe går galt med dette systemet (slik det ser ut til å ha gjort hos enkelte), kan en spise mye mer enn det en egentlig har behov for. Dette kan være en av hovedårsakene til fedme.

Ferden fra munnen til magesekken

Helt siden Gud gav menneskene lov til å spise «alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden», har de gjort det. (1. Mosebok 1: 29) Etter vannflommen på Noahs tid fikk menneskene et viktig tilskudd til sin spiseseddel, nemlig kjøtt. (1. Mosebok 9: 3) Kjøtt og grønnsaker gir oss nøvendige næringsstoffer, deriblant proteiner, fettstoffer og karbohydrater. Men problemet er at kroppen bare opptar næringsstoffer som består av små molekyler, og protein-, fett og karbohydratmolekylene er ganske store. Under fordøyelsesprosessen spaltes derfor disse lange molekylkjedene til molekyler av passelig størrelse.

Så snart du ser en velsmakende rett eller kjenner lukten av den, begynner kroppen å forberede seg med tanke på fordøyelsesprosessen. Ja, noen ganger skal det ikke mer til enn at du tenker på en bestemt rett, for at prosessen skal settes i gang. Sett at du foran deg har et lekkert, saftig kyllingsmørbrød. Du får straks vann i munnen, ikke sant? Uten at du er klar over det, begynner magesekken å utskille fordøyelsesvæsker. Ta nå en ordentlig jafs av denne lekkerbiskenen, og fordøyelsesapparatet blir satt i gang for alvor. Munnen oppvarmer eller avkjøler maten til riktig temperatur. Tyggingen tjener ikke bare til å forsterke smaksopplevelsen, men også til å male opp maten til en grøt som er lett å svelge. Spyttkjertlene hjelper til ved å skille ut spytt som bløter opp maten og gjør den myk. Enzymer i spyttet går til angrep på brødet og spalter stivelsen til enkle sukkerarter.

Ditt lille måltid må nå forlate munnen og begi seg til neste stoppested, som er magesekken. Der vil kyllingen bli fordøyd. Idet du svelger, stenges luftrøret ved en refleksbevegelse, slik at maten glir ned i spiserøret. Men der blir den ikke lenge. På noen få sekunder sørger kraftige muskelsammentrekninger for at den havner nede i magesekken. «Sammentrekningene er så kraftige,» sier en skribent, «at maten ville ha blitt tvunget ned selv om den som spiste, stod på hodet.» Ringmuskelen ved magemunnen, som virker som en enveisventil, lar maten slippe inn i magesekken og hindrer magesafter i å trenge opp i spiserøret.

Er vi så uheldige å kaste opp, blir vi minnet om at magesekken rett og slett er en beholder full av syre. I flere timer ligger maten følgelig badet i saltsyre og enzymer. Her blir kyllingen blandet, sterilisert og brutt ned til proteinmolekyler som kalles polypeptider.

Noen lider dessverre av mangel på saltsyre og de enzymer som skal finnes i magesekken. Som følge av det er fordøyelsen deres sterkt nedsatt. De kan stappe i seg så mye næringsrik mat de vil, og allikevel være underernært. På den annen side er det noen som har for mye magesyre og blir plaget av det velkjente fenomenet halsbrann eller til og med får magesår. En gjør vel i å passe på kostholdet sitt og ikke spise mat som har lett for å irritere magen. Vær også oppmerksom på den virkning følelsene dine kan ha. På Jobs tid led Elihu følelsesmessige kvaler da han undertrykte sin trang til å snakke ut. Han sa: «Mitt indre [min buk, NW] er lik vin som ikke er åpnet, lik nyfylte skinnsekker som holder på å revne.» (Job 32: 19) En som har et ’rolig sinn’, kan derimot slippe unødig magebesvær. — Ordspråkene 14: 30.

Absorpsjon og fordeling

Etter flere timer i magesekken er maten blitt til en flytende masse som kalles magevelling. Denne væsken slippes litt etter litt inn i tolvfingertarmen, som er den første delen av tynntarmen. Her fortsetter fordøyelsesprosessen.

Nå begynner leveren å hjelpe de enzymene som finnes i tarmen, ved å produsere galle — en gulaktig, basisk væske. Kroppen produserer 0,5—0,8 liter av denne salte væsken i døgnet og lagrer den i galleblæren. Når det trengs, utskiller dette organet akkurat så mye galle som skal til for å omdanne fettstoffer til en emulsjon av mikroskopiske dråper. Når dette er unnagjort, kan enzymene få slippe til og utføre sine kjemiske mirakler. Det som er igjen av kyllingsmørbrødet ditt, blir da gjort om til mikroskopiske partikler! Men hvordan blir så disse partiklene en del av kroppen din?

Det skjer ved absorpsjon. Det tar nemlig den fordøyde maten omkring fire timer å forflytte seg fra tynntarmen til neste etappe av ferden, som er tykktarmen. I løpet av denne tiden støter den på millioner av små, fingerlignende utposinger som kalles tarmtotter og sitter på innsiden av tynntarmen. Gjennom tarmtottene blir maten absorbert og havner så enten i det lymfatiske system eller i blodomløpet. Blodet fører de fordøyde matpartiklene med seg til leveren, som er en enestående «fabrikk». Der blir molekylene spaltet enda mer opp. Når cellene i kroppen så trenger reparasjon, bruker leveren disse råmaterialene til å fremstille «reservedeler» — aminosyrer og proteiner. Den kan også lagre glukose og senere sende det ut som drivstoff til cellene. Leveren er derfor også et lager. Når ytterligere cellereparasjoner er nødvendig, sender kroppen ut et signal, og dermed skaffer leveren til veie noen av de reparasjonsmaterialene som det er spørsmål etter.

Men hva med den maten som ikke blir absorbert? Vannet havner i nyrene for deretter å bli ledet ut via urinblæren. De faste avfallsstoffene går videre til tykktarmen og blir deretter ledet ut gjennom endetarmen. Tykktarmen virker best når den er forholdsvis full (og mye tyder på at dette er bra for helsen også på andre måter), så derfor anbefaler mange leger et kosthold som er rikt på fiber, det vil si slike ufordøyelige bestanddeler som kli, som en hjelp til regelmessig avføring.

’Skapt på underfull vis’

Denne korte oversikten over kroppens fordøyelsesapparat bekrefter salmistens ord: «Jeg takker deg [Jehova], fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.» (Salme 139: 14) Ja, så sinnrikt og fantastisk skapt vi er! Og Gud har ikke bare gitt oss det vi trenger materielt og fysisk sett for å kunne opprettholde livet, men han har også skaffet til veie den veiledning og rettledning som er nødvendig for at vi skal kunne få mest mulig ut av livet! — Johannes 17: 3.

[Bilder på side 18]

Dette er magesekken, dette er leveren, og dette er tarmtottene på innsiden av tarmen