Evangelistene — gir de et ’tydelig signal’?
’VERDEN kan høre at hovslagene til de fire hestene i apokalypsen nærmer seg.’ Det sa den populære evangelisten Billy Graham til en gruppe pressefolk. «Vi lever i en svært farlig tid,» fortsatte han. «Verdensforholdene utvikler seg svært raskt.»
Det var fordi vi lever «i en svært farlig tid», at Graham arrangerte et møte for nesten 4000 evangelister i Amsterdam i dagene fra 12. til 21. juli 1983. Til denne internasjonale konferansen for reisende evangelister kom det representanter fra 133 land og 30 trossamfunn. Den ble holdt for å framskynde evangeliseringen rundt om i verden ved å gi evangelistene ytterligere opplæring. Men hva slags «opplæring» var det de fikk? Har konferansen bidratt til å fremme kristen enhet? Hvilket budskap kom den med?
Det ble holdt cirka 107 kurser i så vidt forskjellige emner som offentlig talekunst, språk og geografi. De la stor vekt på å finne bedre måter å nå folk på. Store vekkelsesmøter er riktignok evangelistenes viktigste metode fremdeles. Men det ble også holdt kurser i bruken av fjernsyn, radio og filmer. Siden cirka 70 prosent av evangelistene kom fra den såkalte tredje verden, var imidlertid en slik teknisk forkynnelse umulig for mange av dem. En predikant fra Zaïre fortalte at han må gå fra landsby til landsby og fra hus til hus for å samle en gruppe.
Alternative måter å forkynne på
Evangelistene lærte imidlertid at det finnes behagelige alternativer til å forkynne fra dør til dør. De fikk vite at de kunne spise middag sammen med forretningsførere og politiske ledere. Meningen er å få disse fremstående personene til å ’ta imot Kristus’ og gjennom dem forsøke å nå massene på en mer effektiv måte.
Den sportsinteresserte evangelisten Eddie Waxer fortalte for eksempel deltagerne ved et av kursene at hvis de kunne nå toppidrettsfolk, ville de ha ubegrensede muligheter til å ære Gud overfor millioner, ja, til og med milliarder av fjernsynsseere! Han fortalte så om den nigerianske idrettsmannen Naduka Odizor, som kom til kvartfinalen i tennis i Wimbledon-turneringen i 1983. Han sa: «Han ble da et av de største vitnene for den nasjonen, som ikke er interessert i evangeliet. I alle avisene, på fjernsynet og i radioen ble Odizor intervjuet, og han fortalte Nigeria — og en stor del av verden — at han kunne takke Gud og Jesus Kristus for at han var blitt en så god tennisspiller.»
Anskaffelse av midler
Et annet viktig diskusjonsemne var hvordan man skulle skaffe penger, og det var ikke overraskende. Eksperter på området kom med en rekke forslag. Pengespørsmålet er blitt så viktig at den argentinske evangelisten Luis Palau ble tilskyndt til å si: «Evangelister har en tendens til å ønske seg penger til personlige fornøyelser.» Han tilføyde: «Vi liker å leve godt. Det er ikke noe galt i det . . . men mange predikanter er blitt ødelagt fordi de er blitt fristet av penger.»
Hvor de nyomvendte bør ledes hen
Men et av de vanskeligste spørsmålene som ble drøftet under møtet, var nok hva som skulle gjøres etter at en evangelist hadde fått noen til å omvende seg. Graham mente at alt som sies i en preken, bør peke hen mot oppfordringen til å ta imot Kristus i sitt hjerte. Men hva innebærer det egentlig å «ta imot Kristus i sitt hjerte»? Bibelen taler om «den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll». (1. Timoteus 3: 15) Men hvilken menighet er det? Under konferansen ble det bare foreslått at de nyomvendte burde ledes til den lokale kirke som de selv valgte. Men det er akkurat de kirkene som Graham tidligere kritiserte da han sa at det der ’hersker full forvirring, særlig når det gjelder evangeliseringen, dens budskap, dens metoder og dens resultater’. Han gikk faktisk så langt som til å si: «Vi kan ikke risikere forvirring hvis vi skal kunne påvirke vår generasjon slik Gud venter av oss.» Så egentlig ser det ut til at resultatet av evangeliseringen blir å ’samle de forvirrede «sauene» og lede dem til et sted hvor det hersker full forvirring’.
Jesu ord til evangelistene
Da Jesus sendte ut sine apostler som reisende evangelister, snakket han ikke om å forkynne gjennom sosiale sammenkomster eller om at fremstående mennesker skulle nå massene. Han sa: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere . . . Og når dere kommer inn i huset, så hils det med fred.» (Matteus 10: 11—13) De skulle gå fra hus til hus. Det gjorde apostelen Paulus. — Apostlenes gjerninger 20: 20; se NW.
Når det gjaldt hva de skulle forkynne, sa Jesus: «Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matteus 10: 7) Og angående vår tid sa Jesus: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matteus 24: 14) I dag trenger folk å høre evangeliet om Guds rike, som er menneskehetens eneste håp. Verken den metoden eller det budskapet Jesus gjorde seg til talsmann for, ble understreket under denne konferansen.
’Et tydelig signal’
Konferansen i Amsterdam var derfor bare enda et dårlig forsøk på å forene verden. Istedenfor å lære hvordan de skal ’legge fram sannhetens ord uten å bøye av’, foretrekker evangelistene å høre om hvordan de kan samle inn penger, og om hvordan de kan lage filmer. (2. Timoteus 2: 15) Det er derfor ikke noe rart at kristenhetens evangelister ikke har klart å komme med et forenende budskap til menneskeheten! I beste fall greier de ikke å gjøre mer enn å skape en kortvarig henførelse. Billy Graham og hans medarbeidere anklager kirkene for at det ’hersker full forvirring’ der, men selv har de ikke stort annet å tilby en uklarhet og forvirring. Og som apostelen Paulus en gang sa: «Gir trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp?» — 1. Korinter 14: 8.
Det finnes imidlertid et tydelig «signal» eller budskap som er basert på sann evangelisering, og som fører til sann enhet. Dette vil bli forklart i den neste artikkelen.