Jeg lette etter sannheten, og jeg fant den
— Fortalt av William Roddis
Han var med i Vietnamkrigen og brukte narkotika for å flykte fra krigens redsler. I en ulykke ble han lam i begge armene og begge bena, og han brukte mer narkotika for å flykte fra den triste tilværelsen i rullestolen. Han arvet en del penger, og da fikk han venner som ikke var virkelige venner. Han lette etter sannheten hos filosofer og intellektuelle, men han fant bare tomme ord. Først da han vendte seg til den rette kilden, fant han det han lette etter.
MIN verden raste sammen da jeg var 14. Foreldrene mine ble skilt. Det jeg hadde tatt som en selvfølge som stabilt og normalt, var ikke lenger stabilt og normalt. Jeg bodde vekselvis hos far i Wisconsin og mor i Arizona. I slutten av tenårene ville jeg ikke ha noe mer med dette oppløste familielivet å gjøre. Så i 1967 vervet jeg meg som soldat.
Jeg drog til Vietnam, tjenestegjorde som maskingeværskytter i en kampgruppe som angrep fra helikopter, og kom så tilbake og arbeidet med forsøksfly for hæren. Jeg hadde ambisjoner om å bli trafikkflyger på ødemarksrutene i Alaska. Men disse planene ble gjort til intet på et øyeblikk. En gang jeg hadde helgefri i 1969 og var i Panama City i Florida, løp jeg nedover stranden, stupte inn i en bølge og slo hodet mot en sandbanke. I samme øyeblikk ble jeg kvadriplegiker, lam i alle fire lemmer. Åtte måneder senere ble jeg utskrevet fra sykehuset i Long Beach i California og begynte livet i rullestolen.
Jeg fikk meg en leilighet i Long Beach, traff noen vulgære typer og begynte til slutt å drive en forretning sammen med dem på Sunset Boulevard. Den ble kalt en hippiebutikk, for vi solgte psykedeliske plakater, hasjpiper og annet utstyr til røkning av narkotika, svarte lys og alle de andre sprø tingene som hører narkotikakulturen til. For å kunne mestre livet i rullestolen begynte jeg med narkotika — marihuana, kokain, hasj, meskalin og andre. Jeg hadde brukt narkotika i Vietnam for å flykte fra grusomhetene. Nå gjorde jeg det for å utholde livet i rullestolen.
Sammen med mine såkalte venner begynte jeg å la anmodninger om å få legalisert bruken av marihuana sirkulere, og i samarbeid med andre klarte vi faktisk å få satt marihuanasaken under avstemning i California. Vi utgav en underjordisk avis, The Long Beach Free Press.
Slik var altså den kursen jeg fulgte i begynnelsen av 70-årene. Det var på den tiden tre ting begynte å skje. En av dem skulle forandre mitt liv fullstendig.
Nummer én: Jeg arvet trekvart million dollar. Samtidig fikk jeg mange nye venner, som var tiltrukket av pengene og de rusmidlene jeg kunne kjøpe. Jeg investerte og ble medeier av en restaurant og flere vinforretninger. Forretningsvirksomheten gikk ikke så bra, så til slutt ble vi slått konkurs. Etter hvert som kontoen minket, gikk også antall venner ned. Jeg ble skeptisk og forsiktig med å knytte nære vennskap. Jeg trakk meg inn i et skall og begynte å lese Nietzsche og andre filosofer og å vanke sammen med noen av de intellektuelle ved California universitet i Santa Barbara.
Jeg lette etter sannheten. Jeg visste det ikke da, men jeg var på vei til å erfare oppfyllelsen av Jesu løfte: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» — Lukas 11: 9.
Nummer to: Jeg begynte å innse at de narkotiske stoffene ødela kroppen min. Kokainen gjorde at jeg mistet matlysten. Hvis jeg ikke spiste, ville jeg bli tynn, og på grunn av min tilstand ville jeg få liggesår hvis jeg ble tynn. Jeg visste at jeg måtte slutte med narkotika — men jammen var det lettere sagt enn gjort!
Nummer tre: Jeg begynte å få besøk av Jehovas vitner. Jeg bodde i Palos Verdes Estates, et velansett boligområde i nærheten av Los Angeles. En lov sa at ingen skulle gå rundt og be om penger i vårt fine strøk. Så da Jehovas vitner ringte på, ringte jeg til politiet.
«De har grunnlovsmessig rett til å forkynne fra dør til dør,» fikk jeg vite. «De fikk i virkeligheten denne rettigheten i De forente staters høyesterett.»
Jeg var imponert. Jeg begynte å ta imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! Så var det en av dem som ikke bare leverte bladene — han innledet en samtale. Nå ja, jeg kunne greie dette! Han var vaktmester, han var svart, og jeg hadde nettopp lest en bok om Bibelens profetier. Så jeg visste en masse! Mer enn nok til å hamle opp med denne mannen!
Men det viste seg at jeg ikke visste nok. Han hadde støtte for alt han sa, i Bibelen, og jeg hadde alltid hatt dyp respekt for Bibelen. Det som denne mannen nå viste meg ut fra Guds Ord, fikk det til å gå et lys opp for meg. Samtalene førte til et studium i boken Den sannhet som fører til evig liv.
«Vi kan godt prate, men jeg har ikke tenkt å bli et av Jehovas vitner,» sa jeg da vi begynte. Det så ikke ut som om han brydde seg om det. Han hadde hørt det før.
De tre første kapitlene interesserte meg ikke. Det fjerde, «Hvorfor vi blir gamle og dør», gjorde det. Men det var det neste kapitlet, «Hvor er de døde?», som grep meg. Det var noe som gikk opp for meg. Jeg hadde vært borti filosofi og vært opptatt av menneskers begrep om sannhet, og jeg hadde lett etter svarene på de grunnleggende spørsmålene: Hvem er vi? Hvorfor er vi til? Hva kan vi vente oss i framtiden? Hvem er Gud?
Når filosofene drøfter det siste spørsmålet, kjører de seg fort fast i teorier. Fordi de ikke godtar Guds Ord som en kilde til opplysninger, blir snakket deres en øvelse i å si innholdsløse ting. Jeg hadde alltid trodd på Gud, men akkurat hvem han var — det visste jeg ikke. Jeg hadde ikke noe nært forhold til ham. Hvordan kunne jeg ha det? Jeg visste jo ikke noe om ham.
Så da vitnet kom til kapitlet «Hvor er de døde?», ble det liv i meg. Hvem kan si hvor de døde er? Ikke noe menneske, ingen filosof. De kommer med tomme spekulasjoner. Men nå fikk jeg endelig svarene fra Guds Ord.
Nå kom vi inn på emnet sannhet. Hva er sannhet? Er sannheten alltid konsekvent? Jeg lærte at Satan er denne verdens gud, og da kunne jeg forstå grunnen til alle vanskelighetene i verden. Helt nye ting begynte å gå opp for meg. Tidligere historie og dagens begivenheter falt på plass etter hvert som jeg lærte om Satans organisasjon og om Guds lovte rike under Kristus, at dette riket snart skal la Guds vilje skje på jorden. Akkurat slik jeg hadde bedt om i Fadervår! Sannhet ble virkelighet. Jesus kom for å vitne om sannheten. Hva er sannhet? Jesus sa i bønn til Gud: «Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17: 17) Fra da av var det som om skjell falt fra øynene mine!
Jeg begynte å bruke den nye kunnskapen om Bibelens sannhet som en prøvestein for å undersøke alt. Jeg hadde vært litt sammen med pinsevennene. Jeg følte meg tiltrukket av deres varme. Det er en religion som setter følelsene i sving. Men nå kunne jeg huske at de hadde sagt til meg: «Vin er Djevelens redskap!» Da jeg brukte Bibelen som prøvestein, forstod jeg at det ikke kunne være sant, siden Jesu første mirakel bestod i å gjøre vann om til vin.
Jeg gikk også til den episkopale presten med spørsmål om Åpenbaringen. «Jeg studerte Åpenbaringsboken i to år på presteskolen,» sa han. «Du kan ikke forstå den og burde ikke bry deg med den i det hele tatt. Gå inn i politikken. Prøv å forbedre verden.»
Igjen tenkte jeg på å bruke Bibelen som prøvestein: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden.» «Hele verden er i den ondes vold.» «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud.» — 1. Johannes 2: 15; 5: 19, LB; Jakob 4: 4.
Det var forresten et psykologisk problem jeg måtte overvinne underveis. Stolt som jeg var, syntes jeg det var vanskelig å svelge at denne svarte vaktmesteren kom hjem til meg og lærte meg så mye. Mannen selv merket problemet og løste det. En kveld hadde han med seg et annet vitne og sa:
«Vi er ingen store eksperter på Bibelen. Det er mye vi ikke vet. Vi må forberede oss til møtene våre. Hvis du ikke har noe imot det, studerer vi gjerne her hos deg.»
Så de satt i stuen og forberedte seg til tirsdagens menighetsbokstudium mens jeg forberedte meg til studiet i «Sannhetsboken». Det roet meg ned. Mitt ego ble tilfredsstilt. Alle tre måtte lære. De måtte studere også!
Dette førte til noe mer. Det gjorde meg nysgjerrig etter å få vite mer om det møtet de hadde på tirsdagskveldene. Jeg begynte derfor å overvære dette møtet. Så gikk jeg på søndagsmøtene deres, og senere på torsdagsmøtene, som lærer vitnene opp i felttjenesten. Snart forkynte jeg fra dør til dør selv.
Noe som jeg særlig syntes skilte denne religionen fra alle andre, var forkynnelsen fra dør til dør. Jeg mente det var viktig for meg personlig å forkynne, til tross for mitt handikap. Når alt kommer til alt, er alle handikappet nå som vi er ufullkomne. Det er bare noen som er mer handikappet enn andre. Jeg gikk derfor ut sammen med gruppen, selv om jeg satt i rullestol. Ved de fleste dørene rakk jeg ikke fram til ringeklokken, så jeg hadde med meg en lang stokk til å trykke på knappen med.
Jeg arbeidet ofte sammen med en bror i menigheten som var gammel og skrøpelig. Han hadde hatt slag, så svært dårlig og hørte ikke særlig godt, men han hadde forkynt i nesten 40 år. Vi samarbeidet ofte i forkynnelsesarbeidet. Han skjøv rullestolen, og jeg kjørte bilen og var hans øyne og ører. Det virket som om jeg bare var et halvt vitne, og som om han var den andre halvdelen, men sammen utgjorde vi et helt vitne!
Nå hadde jeg nådd mitt tredje mål — og mer enn det. Det som var lettere sagt enn gjort, var nå gjort: For å bli et vitne sluttet jeg med all narkotika. Det førte til en annen god ting: Fordi jeg sluttet med narkotika, ble helsen min bedre, og jeg ble så mye sterkere at jeg kunne gå med krykker!
Det var på den tiden jeg forlovet meg. Patsy var en av pionerene — heltidsforkynnerne — i menigheten. Når gruppen gikk ut for å forkynne, arbeidet hun og jeg ofte sammen. Til slutt giftet vi oss og ble pionerer sammen.
Det hadde gått raskt framover siden den første gangen jeg fikk besøk av Jehovas vitner. I januar 1974 begynte jeg å snakke med vitnene. I februar begynte jeg å studere sammen med dem. I mai gikk jeg på feltet for første gang. I juni ble jeg ferdig med å studere «Sannhetsboken». I juli overvar jeg Jehovas vitners områdestevne for første gang. I august ble jeg døpt. I september fridde jeg. I desember giftet jeg meg. I januar 1975 ble jeg pioner. Det var travle 13 måneder!
I 1977 flyttet min kone og jeg og vår datter, Dolores, til den nordlige delen av California, til Calistoga, i hjertet av vindistriktet. Jeg kjøpte et område skogkledde åser på 140 mål — deriblant en liten dal hvor det er 12 mål med vinranker. Jeg begynte å legge vin, og med tiden begynte jeg å selge den. Fordi jeg bruker en golfcart til å komme meg rundt med når jeg arbeider på vinmarken, og krykker når jeg er i vinkjelleren, er jeg i stand til å utføre det nødvendige arbeid, til tross for mitt handikap.
Nå holder jeg på å selge eiendommen og vinforretningen for å flytte til et sted like i nærheten. Jeg gjør dette for at min kone og jeg skal kunne bruke mer tid til å forkynne om Guds rike. Det er vårt håp at vi ved Jehovas ufortjente godhet kan få oppleve å se oppfyllelsen av Jehovas løfte om at jorden skal bli til et paradis, og at han skal «gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjell skal han fjerne sløret som tilhyller alle folk, dekket som er lagt over alle folkeslag. Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt». — Jesaja 25: 6—8.
Så jeg er glad for at jeg fortsatte å lete, for jeg fant sannheten og den tilfredshet og glede som den bringer.
[Uthevet tekst på side 12]
Etter hvert som kontoen minket, gikk også antall venner ned
[Uthevet tekst på side 12]
Da Jehovas vitner ringte på, ringte jeg til politiet
[Uthevet tekst på side 13]
Vi kan godt prate, men jeg har ikke tenkt å bli et av Jehovas vitner
[Uthevet tekst på side 14]
Ved de fleste dørene rakk jeg ikke fram til ringeklokken, så jeg hadde med meg en lang stokk til å trykke på knappen med