Min gitar, min musikk og min Gud

DEN 30. oktober 1963 var en svært spesiell dag for meg. Klokken halv åtte om kvelden skulle jeg være sologitarist under et to timer langt program med klassisk musikk i Montevideos største teater. Denne begivenheten hadde fått stor publisitet, og den skulle også kringkastes over hele Uruguay.

Den morgenen var jeg svært nervøs da jeg våknet og tenkte på at jeg skulle stå overfor et stort og kresent publikum. Det virket som om timene sneglet seg mye saktere av sted enn vanlig. Nervøsiteten ble større og større. Men når jeg fikk publikum foran meg, måtte jeg ha full kontroll over nervene for å kunne konsentrere meg om de kompliserte grepene. Mange vordende konsertmusikere har mislykkes på grunn av nervene. Enkelte får jernteppe eller til og med et lett anfall av hukommelsestap. Konsertgitaren er forresten et svært utakknemlig instrument. Den avslører deg med én gang. Selv det mest uøvde øre kan oppfatte den minste feil i spillingen.

Ildprøven

Omkring halv sju begynner publikum å komme. Det består av profesjonelle musikere, mange gitarentusiaster, professorer og lærere i musikk, musikkelever og musikkfans og det brede publikum. Alle har én ting felles — de ønsker å høre en god konsert. Og de venter seg musikk av høy standard. Det er godt å se at det fremdeles er mange som verdsetter melodiøs og harmonisk musikk i motsetning til skingrende og støyende rock.

Klokken er nå ti på halv åtte. Plutselig banker noen på døren til garderoben min og minner meg om at jeg må være på scenen om fem minutter. Dette er den første av tre påminnelser. Den neste kommer når det er tre minutter igjen, og den tredje når det bare er ett minutt igjen til teppet går opp. Hvorfor denne nervepirrende nedtellingen? Jo, ettersom lokale radiostasjoner skal overføre konserten til nesten hele landet, må naturlig nok «på luften»-signalet gis akkurat når konserten begynner.

Ett minutt igjen! Nå står nervene på høykant. Lysene i selve salen er slokt. Det er bare scenen som er helt opplyst. Jeg hører at noen roper ut navnet mitt og sier: «Du kan gå inn på scenen nå.»

Dette er et viktig øyeblikk. Hjertet banker voldsomt, som om det forsøker å hoppe ut av brystet. Jeg går fort bort til midten av scenen bak teppet. Teppet går opp, jeg tar et par skritt fram, og som skikken er, mottar publikum meg med varm applaus. Det gjør at jeg begynner å slappe av og får roet nervene litt. Det blir lettere å kommunisere med publikum.

Det avgjørende øyeblikk

Før jeg begynner, lar jeg fort fingrene løpe over strengene for å sjekke for siste gang om instrumentet er helt riktig stemt. Så begynner jeg sakte å spille det første partiet. Under disse første taktene skjelver jeg på hendene. Litt etter litt blir jeg mer stø på hendene og får dem til slutt under full kontroll. Tonene blir skarpere, klarere, renere og mer presise. Når jeg kommer til det andre stykket, er usikkerheten og skjelvingen nesten helt borte.

Jeg merker at fraseringen av korte passasjer, de mange forskjellige fine tonene, den dynamiske kraften og også lydens fylde er blitt betraktelig bedre. Det ser ut til at de oppmerksomme tilhørerne lytter anspent i fullstendig stillhet for å få med seg hver eneste tone. Den begeistrede applausen de kommer med til slutt, forsikrer meg om at jeg har bestått prøven.

Det kan virke som om applauderingen og bifallsropene satte kronen på verket. Men hva var det som fikk meg til å fortsette å opptre offentlig? Var det applauderingen, bifallsropene og autografjegerne som fikk meg til å gjenta dette opplegget gang på gang? Kunne det være at det bare var selvopptatthet og ønsket om å oppnå ære som drev meg?

Hvordan jeg ble gitarist

Det var som om en usynlig kraft drev meg allerede da jeg var liten. Det var mitt inderlige ønske om å bli musiker. Dette kallet følte jeg tydelig da jeg bare var fem år gammel. Jeg hadde alltid lyst til å spille gitar. Foreldrene mine viet ikke dette særlig stor oppmerksomhet. De trodde det bare var et innfall eller et flyktig lune. Det gikk fem år før de tok meg mer alvorlig. Så jeg begynte å lære å spille gitar for alvor da jeg var ti år.

Da jeg var 15, begynte jeg å opptre offentlig. I 1959 vant jeg så min første konkurranse. Da ble jeg nummer én under den årlige forestillingen som ble arrangert av en internasjonal organisasjon med sete i Belgia. I 1961 vant jeg igjen, denne gangen i en konkurranse som ble arrangert av de tre største musikkforeningene i Uruguay. Jeg opptrådte offentlig rett som det var.

I 1964 reiste jeg til De forente stater sammen med en pianist. Vi holdt en rekke konserter i Washington, D.C. Da jeg kom hjem igjen i 1965, fortsatte jeg å arbeide på min karriere som musiker. Jeg fikk stadig engasjement hos forskjellige radio- og fjernsynsstasjoner. Jeg gjorde meg bemerket og ble gjenkjent nesten overalt i Uruguay.

Spiritisme nyttet ikke

Fram til da hadde jeg utøvd en religion som hadde med spiritisme å gjøre. Jeg var til og med et medium og helbredet ved bønn. Min største interesse og mitt oppriktige ønske var imidlertid å lære Gud bedre å kjenne. Men da jeg fikk tydelig motstridende «meddelelser» fra den okkulte verden, begynte jeg å tvile sterkt, og min tro på spiritismen ble svekket. Det kaos som hersket under disse spiritistiske møtene, gjorde det klart for meg at den sanne Gud ikke kunne godkjenne slike spiritistiske handlinger. Så jeg sluttet med spiritisme uten å oppgi min søken etter sannheten.

I 1965 fikk jeg tilbud om å reise rundt i Europa for å opptre i mange hovedsteder, noe jeg alltid hadde hatt lyst til å gjøre. Men på den tiden hadde jeg knyttet et nært vennskap med en gitarlærer. Dette vennskapet førte til store forandringer i min karriere og mitt forhold til Skaperen.

Harmoni i Bibelen?

De forestillingene jeg hadde om Gud og Bibelen, var vage og forvirrende. Men da min venn gitarlæreren besøkte meg, begynte tingene å forandre seg. Vi kom regelmessig sammen for å spille musikk og prate om aktuelle begivenheter. Samtaleemnene dreide seg også om religion og politikk. Selv om han hadde vært ateist, hadde han bestemt seg for å studere Bibelen. Derfor hadde han tatt imot tilbudet om et ukentlig hjemmebibelstudium sammen med to unge misjonærer som var Jehovas vitner. Han visste hvor interessert jeg var i å lære om Gud, så han spurte om jeg ville være med på studiet. Det ville jeg gjerne.

Vi studerte brosjyren «Dette gode budskap om riket». Men jeg hadde så mange spørsmål at det gikk tregt framover med selve studiet av brosjyren. Jeg forstod imidlertid straks at dette var sannheten, som jeg hadde lett etter. Disharmoniske og forvirrende læresetninger i falsk religion ble erstattet med logisk, harmonisk sannhet. Det var som musikk i mine ører. Så glad jeg var for å lære om Jehova, for å få vite hva som er årsaken til det onde, og for å lære at den eneste gjennomførlige løsningen på menneskehetens problemer er Guds rike! Jeg grøsset da det gikk opp for meg hvor farlig det hadde vært å ha direkte kontakt med demonene som deres medium. — 5. Mosebok 18: 9—13; Jesaja 8: 19.

Da jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner, begynte Myriam, min forlovede, å studere sammen med adventistene. Når vi besøkte hverandre, snakket vi alltid om hva vi syntes om det vi hadde lært. Hun var overrasket over hvor mye mer jeg hadde lært om slike emner som treenigheten, helvete, oppstandelsen, Guds rike og andre. Det eneste hun lærte i løpet av den samme tiden, var at hun skulle «holde sabbaten». Jeg fant ut at loven om sabbaten bare ble gitt til israelittene, ikke til noen andre. (Salme 147: 19, 20) Den ble oppfylt og avskaffet i og med Jesu død. (Efeserne 2: 14—16; Kolosserne 2: 16, 17) Jeg hjalp Myriam til å forstå dette, og hun bestemte seg for å forlate adventistene og begynne å studere sammen med Jehovas vitner.

Vi giftet oss i 1967, og vi symboliserte begge vår innvielse til Jehova ved å bli døpt i 1970. Minn venn gitarlæreren, som hjalp meg til å finne sannheten, ville dessverre ikke fortsette.

En ny verdiskala

Som et av Jehovas vitner lærte jeg å følge en ny verdiskala. Innenfor mine ufullkomne begrensninger begynte jeg å se tingene slik Jehova ser dem. Det fikk meg til å revurdere mine mål i livet og til å gjøre viktige forandringer. Jeg analyserte min karriere som musiker i lys av det forhold jeg nå var kommet i til Jehova. Jeg tenkte over hvor mye tid som gikk med til å forberede konserter, til å reise og til å opptre offentlig så ofte som jeg gjorde. Hvordan kunne dette hjelpe meg til å oppfylle det innvielsesløftet jeg hadde gitt min Skaper?

Min framtid som konsertgitarist var svært lovende. Men nå hadde det skjedd noe som skulle forandre alt dette. Disse strålende utsiktene bleknet fullstendig og betydde ikke noe for meg lenger nå som jeg tenkte på Jesu ord: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner.» Jeg overveide hva som ville være viktigst for mitt publikum — at de lyttet til en gitarkonsert, eller at de fikk høre det gode budskap om Guds rike? Å lage den slags musikk som er til pris for Jehova, og som kan føre til liv for dem som hører på, er noe alle får så mye mer igjen for. Gitaren skaper en glede og en stemning som varer en stund, men det jeg nå har å si og lære andre ut fra Guds Ord, kan bringe varige velsignelser. — Matteus 28: 19, 20, NW.

Min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, fikk meg til å treffe en viktig avgjørelse. Jeg fant ut at det ville være bedre for meg å avslutte min karriere som konsertgitarist. Jeg angrer ikke på at jeg opphevet kontraktene, og på at jeg lot være å reise på turné i Europa. Jeg syntes ikke det var riktig å si: «Jeg skal tjene deg, Jehova, men la meg først få gjøre alt det andre jeg er interessert i å gjøre, så skal jeg komme tilbake og være trofast mot deg når jeg er ferdig med det andre.» — Lukas 9: 57—62.

Som ventet møtte denne avgjørelsen sterk kritikk. De fleste av mine slektninger og venner og også betydningsfulle personer innen musikkverdenen trodde det hadde begynt å gå rundt for meg. De forstod ikke at jeg tvert imot hadde begynt å få orden på de forvirrende tankene jeg hadde hatt før. De trakk den feilaktige slutning at min nye religion hadde forbudt meg å fortsette med konsertene. Det var vanskelig å få dem til å forstå at dette var en personlig avgjørelse. Min samvittighet fikk meg til å gå inn for et arbeid som er langt viktigere og mer presserende, nemlig forkynnelsen, og til å delta i annen kristen virksomhet. Det ville være praktisk talt umulig å komme på kristne møter og å delta i forkynnelsesarbeidet på en konsertturné.

Min musikk og min tilbedelse

Den glede og tilfredshet jeg har erfart som en kristen siden jeg innviet mitt liv til Jehova, har i høy grad overgått alt det jeg opplevde den gangen konserter betydde alt for meg. Det har virkelig vært en glede og et privilegium å hjelpe mange andre til å lære sannheten å kjenne, for den bringer langt mer varig gagn enn musikken. I tillegg til at jeg regelmessig forkynner hjemme hos interesserte personer og fra podiet, har jeg mange plikter som eldste i den kristne menighet, så jeg blir holdt beskjeftiget og får fylt mitt liv med verdifull virksomhet. Mitt livskall har i virkeligheten gjennomgått en radikal forandring. Jeg har satt musikken på dens rette plass, ettersom jeg nå ’søker først Guds rike’. — Matteus 6: 33.

Hvordan har vi klart oss uten mine konserter? I noen år var jeg professor ved kunstinstituttet. I 1977 ble jeg utvalgt til å være en av de fem dommerne i en internasjonal gitarkonkurranse som ble holdt i Porto Alegre i Brasil. Samtidig underviste jeg på det internasjonale musikkseminaret der.

I 1980 flyttet vi til Spania, hvor jeg nå gir privatundervisning i gitarspill. På den måten er gitaren med på å forsørge min kone og meg, slik at vi kan fortsette i tjenesten for Jehova. Fra tid til annen har jeg spilt til Jehovas pris ved å være med i det orkestret som blir brukt ved kristne stevner. Og jeg behøver vel egentlig ikke å fortelle at jeg ofte tar fram min tistrengete gitar når jeg kommer sammen med mine kristne venner. Det ser ut til at vennene mine liker det.

I den nye tingenes ordning, som Gud snart skal innføre, vil vi få bedre tid til å utvikle de evner og talenter vi er født med, til stor glede for Gud og mennesker. Når vi blir fullkomne både fysisk og mentalt og får leve evig, kan vi nå mål og erverve oss ferdigheter som det er umulig for oss å fatte eller forestille oss nå. Musikken i den nye ordning vil tjene til å lovprise Skaperen, ikke til å berømme musikeren eller komponisten.

Jeg føler det på samme måte som salmisten og komponisten David, som sa: «Rop av fryd for Herren, dere rettferdige! Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris. Lovsyng ham til lyren, og spill på tistrenget harpe! Syng for ham en ny sang, spill vakkert og rop av glede!» (Salme 33: 1—3) Jeg prøver å gjøre mitt beste for å prise Jehova, både når jeg forkynner, og når jeg spiller på min tistrengete gitar. — Fortalt av Herman Pizzanelli.

[Bilder på sidene 18 og 19]

Før opptrådte jeg i fjernsynet . . .

. . . Nå spiller jeg for vennene mine