Gitaren — hvordan skapes dens vakre klang?

ANDRÉS SEGOVIA, Carlos Montoya og Chet Atkins er kjente navn for millioner av mennesker over hele verden. Hva har de til felles? De har underholdt tusenvis av mennesker ved å spille på gitar, et spinkelt strengeinstrument laget av tre.

Gitar spilles av så vel amatører som profesjonelle, og instrumentets klang kan høres i alle deler av verden. En av dem vi kan takke for at gitaren har vunnet større anseelse, er den nå avdøde konsertgitaristen Andrés Segovia. Han hentet gitaren fram fra det ukjente og gjorde den til et klassisk konsertinstrument.

Hvorfor er gitaren blitt så populær? Kanskje fordi klangen, enten den kommer fra en flamenco-gitar, en klassisk gitar eller en helt moderne gitar, fremkaller skiftende sinnsstemninger i oss. En annen faktor er at den er lett å ta med seg.

Det er imidlertid ikke årsakene til gitarens popularitet vi skal ta for oss, men hvordan gitarens klang bestemmes av måten den blir bygd på. De beste gitarene er vanligvis bygd med stor kjærlighet og omhu av en profesjonell gitarbygger. La oss besøke verkstedet til en gitarbygger i Tennessee i USA og se hvordan en gitar blir til.

Forutsetninger for kvalitet

Idet vi ønskes velkommen i verkstedet hans, legger vi merke til store stabler med trematerialer. Men det er ikke vanlige bordstabler. Hvert stykke tre er plukket ut med omhu og lagret med tanke på å bli brukt til gitarer. Gran og seder brukes til lokket, rosentre, mahogni og lønn til bunnen og sargene (sidene) og mahogni og vestindisk seder til halsen. Til bunnen og sargene på flamenco-gitaren brukes oftest sypress og London-platan. Vi tar opp et trestykke og legger merke til at det er merket med en dato. Gitarbyggeren forklarer: «Jeg foretrekker ikke å bruke noe tre før det har tørket på naturlig måte i omkring fem år.» Hvorfor det? «Det er fordi mange års erfaring har vist at kvaliteten på den ferdige gitaren ikke bare er avhengig av gitarbyggerens dyktighet, men også av trematerialenes alder og deres kvalitet.»

La oss nå kikke over skulderen på gitarbyggeren når han bygger en klassisk gitar. Gitarer faller generelt i to grupper: klassisk, eller spansk, og stålstrenget. Hva består forskjellene i? Han svarer: «Det er mange forskjeller mellom dem, men det beste å se etter når man skal skille dem fra hverandre, er nok materialet i strengene. Som navnet sier, har den stålstrengete gitaren metallstrenger. Den bygges i mange størrelser og fasonger. På klassiske gitarer benyttes det på den annen side nylon eller dyretarmer, katgut, som materiale i tre av strengene og silke omviklet med metalltråd i de andre tre.»

Den gitarbyggeren vi snakker med, foretrekker at hver kunde avlegger et besøk i verkstedet hans, slik at han får høre ham spille. Slik kan han «skreddersy» gitaren til dens utøver. Hvordan gjøres det? Han forklarer: «Jeg legger merke til hvor kraftig strengene slås an, og hvilken klang som skapes, og jeg vil også vite hva gitaren skal brukes til. Under byggingen kan jeg så gjøre små tilpasninger, slik at den kommer til å passe den enkelte. Spiller vedkommende bløtt? Da gjør jeg noen deler av gitaren tynnere og mindre for at den skal klinge lettere. Spiller han på en aggressiv måte? Da må den gjøres litt kraftigere.»

Gitarbygging — trinn for trinn

Lokket: Selve byggingen begynner med å velge ut de trematerialene som skal benyttes. Gitarbyggeren leter omhyggelig gjennom en stabel med gran og tar av og til et stykke opp til øret og slår på det med fingeren. Det er mye å lytte etter: Er lyden klar, sterk, musikalsk og langvarig, eller er den klangløs? Både lokk og bunner lages nesten alltid av to trestykker som passer til hverandre. De blir sagd av ett bord og åpnes omtrent som en bok. På den måten blir de to halvdelene seende identiske ut, og de får de samme musikalske muligheter. — Se bildet nedenfor.

Rosetten: Lokket skjæres til så det får en tykkelse på cirka tre millimeter. Deretter tilpasses den vakre lydhullsforsterkningen, rosetten, nøyaktig til et spor som er skåret ut til den. Rosetten er laget av mange små trestykker med forskjellige farger og er en del av gitaren hvor gitarbyggeren kan la sine kunstneriske evner komme til uttrykk. Det krever ofte en hel dags arbeid å lage og felle inn en rosett. Når limet som fester rosetten, har herdet, gjøres lokket som regel enda en halv millimeter tynnere. Lokkets sidekanter skjæres nå til, slik at det får form som en gitar, og alle forsterkende ribber limes til undersiden av lokket. Disse ribbene har betydning både for klangen og for gitarens fysiske styrke. De fleste gitarbyggere er enige om at det er lokket som bidrar mest til klangen, og som er den viktigste enkeltkomponent i gitaren.

Til bunnen og til sargene er som regel rosentre fra Brasil første valg. Det skyldes at denne tresorten har vakre årringsmønstre, stor fargevariasjon og gode klangegenskaper.

En krevende bruk av tre

Sargene: Det neste gitarbyggeren gjør, er å skjære til rosentreet så det blir bare omkring 2,4 millimeter tykt. Så kommer noe av det vanskeligste, å bøye sargene til, slik at de får gitarens form. Vanligvis bløtes de i vann et helt døgn før de bøyes til ved at de blir presset mot et varmt rør. Vannet som er i treet, blir til damp og gjør veden myk, slik at den kan bøyes varsomt til den får den ønskede form. «Å, ja,» sier gitarbyggeren, «jeg knekte noen stykker da jeg skulle lære dette.» De gitarbyggerne som bygger relativt få gitarer, foretrekker som regel å bøye sargene til på denne måten for at innsvingningene skal kunne bestemmes for hvert enkelt instrument. På den måten blir ingen gitarer helt like.

Halsen: Nå begynner en grov utforming av halsen. De mest brukte tresortene er mahogni og vestindisk seder. Det skyldes at de er sterke, stabile og relativt lette. Siden dette skal bli en klassisk gitar, blir den bygd etter spansk byggetradisjon. Det vil si at sargene blir limt fast i spalter som er skåret ut i halsen, og halsen kan derfor ikke tas av som på andre gitarer. Først etter at gitaren er limt helt sammen, får den sin endelige form.

Deretter limer gitarbyggeren lokket til sargene, men ettersom de er så tynne, bøyer han til en trelist og limer den til sargene. Noen ganger benytter han piletre til dette, for det er lett og lar seg også lett bøye, såfremt det er vått.

Bunnen: Neste trinn er å bearbeide det stykket brasiliansk rosentre som skal bli bunn. De fleste gitarbyggere foretrekker at bunnen er så lik sargene som mulig, både hva farge og mønster angår. Hør godt etter når han gjør bunnen tynnere og tynnere, mens han stadig bøyer på den for å teste stivheten og slår på den for å høre klangen. Når den er tynn nok, klinger den som når man slår på en tynn metallplate. Deretter blir tre ribber limt på tvers. De er vanligvis laget av gran eller mahogni — sterke, men lette tresorter som er lite påvirkelige av endringer i luftfuktigheten. Siden bunnen er så tynn, er det meget viktig at veden er sterk. Som neste trinn limes bunnen på etter nøyaktig samme mønster som da lokket ble limt på.

Nå begynner det å ligne en gitar. Lokket og bunnen ble med vilje laget litt for store, og det overskytende blir nå skåret bort. Til beskyttelse limes det tynne trelister på kantene av lokket og bunnen. Til det benyttes vanligvis rosentre, som er både vakkert og sterkt.

Der musikken begynner

Gripebrettet og stolen: Det som nå gjenstår å lime på, er gripebrettet i ibenholt og stolen i rosentre. Når gripebrettet har fått sin endelige tykkelse, seks millimeter, sages det til så det får sin endelige form. Tverrbåndene av metall drives deretter ned i spor som er skåret ut med nøyaktige mellomrom i gripebrettet. Mellomrommene bestemmes av en matematisk formel, og avstanden mellom båndene er avgjørende. Hvis de plasseres feil, vil øret høre det med én gang, og gitaren er ubrukelig. Gripebrettet limes fast til den grovt utformede halsen, og arbeidet med det siste viktige stykket, stolen, kan ta til.

Stolen er et lite stykke rosentre som er limt på lokket, og som strengene er festet til. Dens plassering er like viktig som avstanden mellom tverrbåndene og bestemmes av den samme matematiske formelen. Gitarbyggeren trenger imidlertid ikke å regne ut dette for hver ny gitar. Han lar bare alle gitarer få samme størrelse, og lager mellomrommene like store på hvert instrument. Det er også viktig at stolen limes riktig på. Noen gitarister har opplevd det pinlige at stolen har løsnet! At slikt kan skje, er ikke rart i betraktning av at de spente gitarstrengene kan øve en kraft på over 45 kilo, og i tillegg kommer den kraften som skyldes strengenes vibrering.

En siste finish

Men nå går vi for fort fram. Vi glemmer at halsen bare har fått en grov utforming. Den må skjæres til, så den får sin endelige form. Gitarbyggeren forklarer: «Jeg liker at gitarens nye eier er til stede på dette stadiet, slik at han kan godkjenne formen på halsen, for en god gitarist kan merke en forskjell på én millimeter på halsens tykkelse!»

Gitaren er nå nesten ferdig. Det gjenstår bare en siste sliping og pussing med sandpapir. Når gitarbyggeren er fornøyd med overflaten og formen på det han har skapt, gir han det en beskyttende finish.

Gitarbyggere har forskjellige meninger om hvilken finish som er best. Men de fleste moderne gitarbyggere foretrekker en hurtigtørrende lakk som sprøytes på. Når de bruker lakk, kan instrumentet spilles på allerede etter omkring to uker. Hvilken finish vil så gi den beste klang? Vår venn svarer: «Meningene er delte, men på mange av de beste, gamle gitarene fra Spania var det brukt skjellakk. Denne finishen krever imidlertid en ny behandling så ofte som hvert femte år.»

Endelig musikk!

Spenningen stiger etter som sannhetens øyeblikk nærmer seg! Strengene knyttes til stolen i den ene enden og til stemmeskruene i skruekassen, som er plassert i strengeplaten, i den andre. Endelig er gitaren ferdig stemt, og klangen skal testes. Til slutt, etter en lang og tålmodighetskrevende prosess, har vi en gitar!

Men den er ennå ikke klar til profesjonell bruk. Gitarbyggeren forklarer: «Vanligvis er en ny gitar ikke på sitt beste før den er blitt spilt på i om lag et halvt år. Men en kan oftest si mye om gitarens egenskaper like etter at den er ferdig. Er basstonene fyldige og rungende? Klinger de høye tonene som små glassklokker? Svarer gitaren med en avbalansert klang uansett hvor på gripebrettet man spiller? Kvaliteten på den klangen musikeren skaper, avhenger i stor grad av gitarbyggerens dyktighet når det gjelder å velge de beste materialer og å sette dem sammen i en utforming som får fram deres beste egenskaper.»

Neste gang du lytter henført til en fremragende gitarist, bør du huske at gitarens vakre klang i stor utstrekning er avhengig av gitarbyggerens dyktighet og de materialene han har valgt ut. — Innsendt.

[Bilder på side 15]

Til venstre: Trestykket som de to halvdelene av lokket lages av

Til høyre: Rosetten felles inn, og sargene bøyes til

[Bilder på side 16]

[Bilde på side 17]

Tverrbåndene på halsen monteres