Jeg lever! Takket være en kunstig nyre

«DU HAR mellom 10 og 15 år igjen å leve.» Det var legenes dystre vurdering av meg i 1965. Men det kom ikke som noen stor overraskelse. Jeg hadde hatt problemer med nyrene i nesten ti år. Det var et problem som stadig ble verre, helt til jeg til slutt fikk nyreinsuffisiens (nyresvikt). Store doser antibiotika lindret sykdommen, men legene var ikke særlig optimistiske når det gjaldt min framtid.

Til tross for de dystre spådommene bestemte jeg meg for å bruke mine «siste» år i tjenesten for Gud. Minn mann, Bill, var en reisende tilsynsmann for Jehovas vitner, og på den tiden førte han tilsyn med et helt område. Selv om helsen min ble verre, ville jeg fortsette å reise sammen med ham, og det gjorde jeg de neste ti årene. Men i 1975 fikk jeg alvorlig nyresvikt. Nå førte Bill tilsyn med en mindre gruppe menigheter, en krets, som lå i Sheffield — den kjente stålbyen. Heldigvis er Sheffield også kjent for sin nyreforskning. Så da jeg ble for syk til å bli kjørt de 26 milene til et sykehus i London i ambulanse, sa nyrespesialisten i Sheffield seg villig til å behandle meg.

Da jeg kom til sykehuset, hadde avfallsstoffene i kroppen hopet seg slik opp at jeg kastet opp i ett sett. For å avhjelpe dette førte legene kanyler gjennom neseborene mine og ned i magen, slik at noen av giftstoffene ble ledet vekk. Denne prosedyren ble gjentatt omtrent hver halvtime i flere dager. Så skulle jeg gjennomgå peritonealdialyse. Etter at jeg hadde fått lokalbedøvelse, førte legene et smalt plastrør ned i den nederste delen av bukhulen. Ved hjelp av en Y-formet del ble røret festet til to beholdere med dialysevæske som hang på et stativ. Det hele virket på en enkel måte. Tyngdekraften fikk væsken til å renne ned i bukhulen. Der ble den i 20 minutter og opptok avfallsstoffer fra blodet. Så ble de to beholderne satt ned på gulvet, og væsken rant ut. Denne syklusen ble gjentatt i 48 timer, og hele prosedyren måtte gjøres om igjen hver uke. Væske som lakk ut, og en våt seng gjorde denne ubehaglige prosedyren enda mer plagsom. Men kroppen tilpasset seg denne behandlingen, og jeg må innrømme at den også gjorde meg mye godt de fire månedene den varte.

Avhengig av dialyseapparatet

Selv om peritonealdialysen hjalp, måtte jeg til slutt få hjelp av en kunstig nyre. Det betydde at jeg måtte gjennomgå to mindre operasjoner for å få utvidet en vene. Det gjør det lettere å føre inn de kanylene som brukes i behandling ved hjelp av kunstig nyre (hemodialyse). Den første operasjonen var mislykket. Blodet levret seg. Men legene prøvde på nytt på den høyre armen, og det gikk bra. Da jeg hadde vært på dette sykehuset i fire måneder, ble jeg flyttet til et annet i juli 1975. Der fikk jeg se en kunstig nyre for første gang.

Jeg tror at dette var en av de verste periodene i mitt liv. Da jeg så dialyseapparatet, gikk det for første gang opp for meg hvor bundet jeg kom til å bli i framtiden. Resten av livet ville jeg være nødt til å være koblet til et apparat tre dager i uken minst seks timer om gangen, pluss at jeg ville måtte bruke to timer til forberedelse og rengjøring. Dessuten ville jeg aldri kunne være borte fra apparatet i lengre tid. Etter å ha levd et liv i frihet og vært i stand til å tjene Jehova Gud hvor som helst det hadde vært behov for meg, virket dette som en forferdelig byrde.

«Du må lære»

Hemodialyse er en fascinerende prosess. Først blir det ført to kanyler inn i venene. En peristaltisk pumpe får blodet til å strømme gjennom en av kanylene og et par meter rør som forbinder kanylen med en kunstig nyre. Denne nyren renser blodet. Derfra strømmer blodet gjennom enda mer plastrør, inn i den andre kanylen og så inn i kroppen igjen. Dialyseapparatet kontrollerer prosessen selv.

Bruken av kanyler var, og er fremdeles, ganske vanskelig å utholde. Det gjør vondt å stikke dem inn, og av og til må jeg prøve flere ganger før jeg får det til. Det er fordi kanylen må gå langs venen og ikke gjennom den. Hvis den går igjennom, strømmer det ut blod som flyter ut i vevet rundt venen, noe som forårsaker en smertefull hevelse eller kul. Dessuten hadde jeg problemer med å tilpasse meg rutinen mentalt og fysisk.

Jeg syntes dialyseapparatet så så komplisert ut at jeg trodde jeg aldri ville greie å bruke det. Dette og problemene med kanylene gikk slik inn på meg at jeg tok til tårene. Men en av sykepleierne sa: «Du må lære å bruke det, ellers kommer du til å dø.»

«Vel,» sa jeg, «det er visse ting som er verre enn å dø. Jeg er ikke redd for å dø.»

«Nå vel,» sa hun. «La oss se det fra en annen synsvinkel. I ditt arbeid gjør du en hel del for å hjelpe andre mennesker. Folk trenger den slags hjelp, så tenk på dem og det arbeidet du kan utføre.» Det fikk meg til å tenke.

Det var også noe annet som var til stor oppmuntring for meg. Da jeg kom til sykehuset, sa den besøkende nyrespesialisten til sykepleieren: «Du er vel klar over at fru Bull er et av Jehovas vitner? Så du må sørge for at hun ikke får blod. Vi vil ikke at noen skal komme viftende med flasker som det er blod i. Sørg for at det blir skrevet i journalen hennes.»

Vi får vårt eget hjem

Fordi jeg var så syk, var det absolutt nødvendig at jeg slo meg ned på ett sted. Men vi hadde reist rundt i mange år, så vi hadde ikke noe hjem. Det virket nesten umulig å leie et hus, særlig siden vi i flere år aldri hadde bodd noe sted mer enn noen dager om gangen. Dessuten hadde vi ikke de nødvendige midler til å møblere et hjem. Mens jeg lå på sykehuset, begynte likevel Bill å forsøke å finne et sted å bo. Vi tenkte på Jehovas løfte om at han aldri vil svikte sine tjenere. — Salme 37: 25, 26.

Det viste seg at to andre heltidstjenere ble invitert til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead (en skole for misjonærer). Så akkurat da vi trengte et sted å bo, flyttet de ut, og huset ble leid ut til oss. Nå bestod problemet i å møblere det.

Fra hele landet kom det penger og gaver. Da det for eksempel var et hardt tiltrengt sett brukte møbler til salgs for bare 155 pund (cirka 1700 kroner den gangen), kjøpte vi det. Da ble vi helt blakke. Dagen etter fikk vi et brev fra en kristen søster som vi ikke kjente, og som ikke visste noe om det vi hadde kjøpt. Brevet inneholdt en sjekk på 150 pund!

Da vi hadde fått innrettet oss, ble jeg utskrevet fra sykehuset, men jeg måtte dit hver uke i fire måneder for å få peritonealdialyse. Jeg fikk over 500 kort og brev fra hele landet med ønsker om god bedring. Jeg ble også fortalt at det ble bedt for meg. Jeg følte meg mer eller mindre hjelpeløs selv, men det at jeg visste om disse bønnene, var til uendelig stor trøst for meg. I løpet av hele denne tiden fortsatte Bill å tjene menighetene i sin krets. Men til slutt måtte han skaffe seg et verdslig arbeid for å kunne dekke våre utgifter. Så han ble skorsteinsfeier.

Hjemmedialyse

Like etter at vi hadde flyttet inn i vårt nye hjem, fikk vi et moderne teknologisk under som vi skulle installere hjemme: hjemmedialyseapparatet. Det er bare 122 centimeter høyt og 69 centimeter bredt. Det kontrollerer temperaturen, blodstrømmen og blandingen av dialysevæske og vann, den prosessen som gjør at avfallsstoffene blir fjernet fra blodet. En rekke alarmsignaler for disse og andre funksjoner gjør at apparatet praktisk talt er sikret mot feil. Likevel blir Bill og jeg pålagt store restriksjoner fordi jeg må bruke det. I begynnelsen kunne Bill bare arbeide to og en halv dag i uken, ettersom han måtte være til stede hele tiden mens jeg ble dialysert. Men i de senere årene har to kjærlige kristne søstre kommet på forskjellige dager for å se til meg mens dialysen pågår. Hvis blodtrykket blir for lavt, kan jeg bli så syk at jeg besvimer. Så selv om det er godt at jeg har dette apparatet, blir alle parter satt på en tålmodighetsprøve hver gang jeg må bruke det. Tre ganger i uken må jeg gjennomgå denne seks timer lange behandlingen.

Da jeg var blitt behandlet i 18 måneder, var jeg gradvis blitt såpass sterk at jeg kunne ta del i enkelte kristne aktiviteter igjen. Men i februar 1977 begynte den venstre nyren, som var unormalt stor, å blø. Det ble umulig å foreta hjemmedialyse, så jeg kom inn på sykehuset igjen. Men jeg ble verre, og blodtapet økte. Ettersom ingen av behandlingsmåtene hadde lykkes, fikk jeg vite at mitt siste håp var blodoverføring.

Døden holder sin hånd tilbake

Syk og døende som jeg var, nektet jeg å gå med på dette forslaget. Ut fra mitt studium av Bibelen visste jeg at dette ville være i strid med Guds lov. (Se 1. Mosebok 9: 4; Apostlenes gjerninger 15: 29.) Men blodtellingen gikk bare nedover og nedover. Jeg ble stadig søvnigere. Den ytre blødningen stanset, men innvendig fortsatte de røde blodlegemene å dø. Så falt jeg i koma. Jeg var i koma i fire og et halvt døgn, og i løpet av denne tiden sank hemoglobininnholdet slik at det ble så utrolig lavt som 1,8 gram. Lenge før det var blitt så lavt, hadde legene oppgitt alt håp. Familie og venner fikk vite at jeg ikke kom til å leve natten over.

Men den femte dagen våknet jeg. Jeg fikk se mannen min og spurte: «Bill, kan jeg få litt vann?» Jeg satte meg opp og drakk mens Bill gredde håret mitt. Men så la jeg meg ned igjen og sovnet. ’Dette er slutten,’ tenkte Bill. Men egentlig var det et vendepunkt. Til sykehuspersonalets overraskelse begynte jeg å bli bedre. «Et mirakel!» kalte de det. Jeg betraktet det som en opphøyelse av Jehovas Ord.

Nå begynte en vanskelig periode. Jeg var svært svak, kunne ikke gå og var langt nede. Men snart var jeg hjemme igjen. Jeg så meg selv som en invalid som for alltid måtte bæres hvor jeg enn skulle hen. Hemoglobininnholdet begynte ikke desto mindre å stige. I slutten av september fikk jeg fjernet den syke nyren. Nå hadde hemoglobininnholdet steget til 11,9 gram, og selv etter operasjonen var det utrolig nok 10,3! Kirurgen bemerket at av alle de gangene han hadde fjernet en nyre, hadde han aldri latt så lite blod gå til spille. Ti dager senere, da jeg fikk fjernet stingene, var hemoglobininnholdet 11,3 — et svært høyt tall for nyrepasienter, som i mange tilfelle får blodoverføring regelmessig.

Å leve med en kunstig nyre

Når en er avhengig av en kunstig nyre, må en lære å leve med mange restriksjoner. Men jeg kan i hvert fall lage mat og gjøre annet husarbeid. Jeg kan også regelmessig forkynne det gode budskap om Riket fra hus til hus og overvære alle menighetsmøtene. Selv om jeg ikke kan være hjemmefra lenger enn to eller tre dager om gangen (jeg må dialyseres den fjerde dagen), har jeg kunnet overvære Jehovas vitners kretsstevner og landsstevner.

Hva kosten angår, må jeg unngå mat som det er mye kalium og salt i, og jeg kan ikke spise så mye frukt, må ikke få sjokolade og nøtter og heller ikke tørket frukt. Jeg må holde meg til hvitt brød og bør bare spise kaker hvis de er laget av fint mel. Det eneste jeg kan drikke, er litt kaffe eller te, hvis den er svak. Sjokoladedrikker, vin og øl er forbudt.

Til tross for alt dette synes jeg at jeg har det vel så bra som andre kvinner. Jehova har vist meg slik kjærlig omsorg og ført tilsyn med meg. Jeg har en trofast mann, som fortsetter å hjelpe meg på alle vis. Enestående kristne brødre og søstre har også gjort mye for å styrke meg gjennom alle disse årene. Jeg kan heller ikke få rost legene, kirurgene og sykepleierne nok for den vennlighet de har vist meg. Mer enn én gang har nye spesialister og sykepleiere fått høre at jeg nesten døde av blodtap, nektet blodoverføring og likevel nå har en normal blodtelling.

Jeg har lært at selv om døden er en fiende, er den ikke en fiende vi behøver å være redd for. Selv om jeg har gått i dødsskyggens dal, har jeg aldri behøvd å frykte for noe vondt. (Salme 23: 4) Om vi lever eller dør, er opp til Jehova, for vårt liv ligger i hans hender. (Romerne 14: 8) ’Hvordan kan jeg gjengjelde Jehova for alle hans velgjerninger mot meg?’ har jeg ofte tenkt. (Salme 116: 12) Livets gave er virkelig verdifull. Det er en gave jeg nå gleder meg over på grunn av hjelp fra Gud, de kjærlige og dyktige legene og sykepleierne — og den kunstige nyren. — Fortalt av Dorothy Bull.

[Uthevet tekst på side 20]

Ettersom ingen av behandlingsmåtene hadde lykkes, fikk jeg vite at mitt siste håp var blodoverføring

[Uthevet tekst på side 20]

Familie og venner fikk vite at jeg ikke kom til å leve natten over

[Uthevet tekst på side 21]

’Dette er slutten’, tenkte Bill. Men egentlig var det et vendepunkt

[Uthevet tekst på side 22]

Jeg har lært at selv om døden er en fiende, er den ikke en fiende vi behøver å være redd for

[Bilde på side 19]

Jeg må bruke den kunstige nyren tre dager i uken, minst seks timer om gangen, men jeg lever