«Det er jo bare midlertidig!» — mitt liv med nyresykdom

Jeg husker den dagen i begynnelsen av 1980 som om det var i går. Mor bad meg gå i butikken og kjøpe et brød, men akkurat da jeg skulle til å gå, ringte telefonen. Det var legen, som ringte for å fortelle om resultatene av de prøvene jeg hadde tatt. Plutselig brast mamma i gråt. Innimellom hulkene fikk hun fortalt meg den dårlige nyheten. Nyrene mine kom til å svikte. De ville bare fungere i ett år til, i beste fall to år. Legen hadde rett — ett år senere begynte jeg med dialysebehandling.

JEG er født 20. mai 1961 som den første i en søskenflokk på seks. Da jeg var cirka seks måneder gammel, oppdaget moren min blod i urinen i bleiene. Etter omfattende undersøkelser fikk jeg diagnosen Alports syndrom, en sjelden, medfødt feil. Av ukjente grunner får som regel de mannlige pasientene nyresvikt etter en tid. Foreldrene mine og jeg ble ikke underrettet om det, så jeg tenkte ikke noe på nyresykdom.

Sommeren 1979 la jeg merke til at det luktet av munnen min om morgenen; lukten minnet om ammoniakk. Jeg festet meg ikke så mye ved det, men så begynte jeg å føle meg slapp og sliten. Jeg trodde at jeg bare var i dårlig form, så jeg slo det bort. I desember gikk jeg til den årlige kontrollen, og i januar fikk jeg den telefonbeskjeden jeg fortalte om.

Da jeg kjørte til butikken — mor trengte jo brødet fortsatt — var jeg i sjokk. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde meg. «Jeg er jo bare 18 år!» sa jeg gråtkvalt til meg selv. Jeg kjørte inn til siden og stoppet. Det begynte å gå opp for meg hvilke enorme konsekvenser dette ville få.

«Hvorfor akkurat meg?»

Mens jeg satt der i bilen, begynte jeg å gråte. Tårene rant nedover kinnene, og jeg ropte ut: «Hvorfor akkurat meg, Gud? Hvorfor meg? Vær så snill å hindre at nyrene svikter!»

Månedene gikk, og jeg ble sykere og sykere, mens bønnene mine ble mer desperate og bedt med flere tårer. I slutten av 1980 besvimte jeg rett som det var, og jeg kastet opp ofte fordi det hopet seg opp avfallsstoffer i blodet, som mine sviktende nyrer ikke filtrerte. I november drog jeg på en siste campingtur sammen med noen venner av meg. Men jeg var så syk at jeg bare satt i bilen og skalv hele helgen. Jeg klarte ikke å holde meg varm, uansett hva jeg gjorde. Til slutt, i januar 1981, skjedde det uunngåelige — nyrene sviktet fullstendig. Jeg måtte begynne med dialysebehandling. Hvis ikke, kom jeg til å dø.

Å leve med dialyse

Noen måneder tidligere hadde familielegen fortalt meg om en ny type dialysebehandling som gjør at man ikke trenger å bruke nåler, og som renser blodet inni kroppen. Prosessen kalles peritonealdialyse. Jeg syntes straks den metoden hørtes fin ut, for jeg har en sterk aversjon mot nåler. Prosessen er blitt et gunstig alternativ for noen dialysepasienter.

Kroppen vår har forunderlig nok en membran som kan fungere som en kunstig nyre. Bukhinnen (peritoneum) — en glatt, gjennomsiktig membran som danner en sekk rundt fordøyelsesorganene — kan brukes som et filter som renser blodet. Innsiden av denne membranen bekler et hulrom som kalles bukhulen. Bukhinnen, som er som en flat pose, befinner seg mellom bukorganene.

Peritonealdialysen foregår på denne måten: En spesiell dialysevæske blir ført inn i bukhulen gjennom et kateter (rør) som er operert på plass i den nederste delen av buken. Væsken inneholder glukose, og avfallsstoffer og ekstra væske fra blodet siver ved osmose gjennom bukhinnen inn i dialysevæsken, som er inni bukhulen. De avfallsstoffene som normalt ville ha vært skilt ut som urin, befinner seg nå i dialysevæsken. Fire ganger om dagen må man tappe ut igjen den brukte væsken og så fylle bukhulen med ny væske. Skiftingen tar cirka 45 minutter. Det er omtrent som å skifte olje på bilen — man skifter ut den gamle væsken med den nye for å klare å holde det gående og få kroppen til å fungere bedre!

I begynnelsen av januar 1981 fikk jeg det nødvendige kateteret plassert i bukhulen, i høyre side. Så fikk jeg opplæring i prosedyren i to uker. Hvis man ikke går riktig fram og er nøye med å bruke en aseptisk teknikk, kan man få bukhinnebetennelse — en alvorlig og kanskje dødelig infeksjon.

Sommeren 1981, cirka et halvt år etter at jeg hadde begynt med dialyse, fikk foreldrene mine en annen telefon som skulle få stor innvirkning på mitt liv.

En ny nyre?

Siden januar 1981 hadde jeg stått i det nasjonale registret for pasienter som venter på nyretransplantasjon.a Jeg håpet at jeg skulle få et normalt liv igjen ved hjelp av transplantasjon. Lite ante jeg hva som lå foran meg!

I midten av august fikk vi telefon med beskjed om at det var blitt funnet en donor. Da jeg kom til sykehuset, i titiden om kvelden, ble det tatt blodprøver for å få konstatert om jeg var en passende mottager av transplantatet. Nyren ble stilt til rådighet av de pårørende til en ung mann som hadde omkommet i en ulykke tidligere på dagen.

Jeg skulle opereres neste morgen. Før operasjonen kunne gjennomføres, måtte et viktig spørsmål tas opp, ettersom jeg er et av Jehovas vitner og på grunn av det jeg hadde lært fra Bibelen, ikke hadde samvittighet til å ta imot blodoverføring. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Denne første kvelden kom anestesilegen inn til meg. Han prøvde å overtale meg til å gå med på at de skulle ha blod for hånden på operasjonssalen, for sikkerhets skyld. Jeg sa nei.

«Hva mener du jeg skal gjøre hvis noe går galt? La deg dø?» spurte han.

«Gjør hva som helst annet som du er nødt til å gjøre, men jeg skal ikke ha blod, uansett hva som skjer.»

Etter at han hadde gått, kom kirurgene inn. Jeg snakket om det samme med dem, og til min store lettelse sa de seg villige til å operere uten å bruke blod.

Operasjonen tok tre og en halv time og gikk fint. Kirurgen sa at jeg hadde mistet veldig lite blod. Da jeg våknet etter operasjonen, var det tre ting som angrep sansene mine — først sult og tørst og så smerte! Men alt det ble helt uvesentlig da jeg fikk se en pose på gulvet som var i ferd med å fylles med en rosagul væske. Det var urin fra min nye nyre. Endelig klarte jeg å få ut urin! Jeg var svært lykkelig da kateteret ble fjernet fra blæren og jeg klarte å late vannet som alle andre.

Men gleden ble kortvarig. To dager senere fikk jeg deprimerende nyheter — den nye nyren fungerte ikke. Jeg måtte begynne med dialyse igjen, i håp om at det ville gi den nye nyren tid til å begynne å fungere. Jeg fortsatte med dialyse i flere uker.

Det var nå midten av september, og jeg hadde vært på sykehuset i nesten en måned. Sykehuset lå åtte mil hjemmefra, så det var vanskelig for mine kristne brødre og søstre å besøke meg. Jeg savnet menigheten mye. Jeg fikk kassettopptak av menighetsmøtene, men når jeg hørte på dem, var det som om brystet snørte seg sammen. Jeg hadde mange ensomme stunder da jeg bad til Jehova Gud og bad om styrke til å fortsette å holde ut. Jeg visste det ikke da, men det lå enda vanskeligere prøver foran meg.

Ikke redd for å dø

Det hadde gått seks lange uker etter transplantasjonen, og nå var det tydelig at kroppen hadde avstøtt nyren. Bukhulen hadde hovnet opp noe helt grotesk, og legene sa at den avstøtte nyren måtte fjernes. Spørsmålet om blod kom opp på nytt. Legene forklarte at denne gangen var operasjonen enda mer alvorlig, fordi hemoglobinverdien var så lav. Jeg forklarte tålmodig, men bestemt det synet jeg hadde på grunnlag av Bibelen, og til slutt gikk de med på å utføre operasjonen uten å bruke blod.b

Etter operasjonen begynte det å gå fort nedover. Mens jeg lå på overvåkningen, begynte lungene å fylles med væske. Etter en hel natt med intens dialyse ble jeg litt bedre. Men to dager senere skjedde det samme igjen. Jeg måtte igjennom en ny natt med dialyse. Jeg husker ikke så mye fra den natten, men jeg husker at faren min satt ved min side og sa: «Pust én gang til, Lee! Kom igjen. Du klarer det! Pust én gang til. Bra, fortsett å puste!» Jeg var så trett, trettere enn jeg noen gang hadde vært. Jeg ville bare at det skulle være over, og at jeg våknet opp i Guds nye verden. Jeg var ikke redd for å dø. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Neste morgen var tilstanden alvorlig. Hematokritverdien, andelen av røde blodlegemer i blodet, var nede i 7,3, mens det normale er over 40! Legene var ikke optimistiske. De prøvde om og om igjen å få meg til å gå med på blodoverføring. De mente at det var helt nødvendig for at jeg skulle komme meg igjen.

Jeg ble flyttet til en intensivavdeling, og så sank hematokritverdien til 6,9. Men ved hjelp av moren min begynte verdien å gå langsomt oppover igjen. I en mikser hjemme laget hun drikker av matvarer som inneholdt mye jern, og tok dem med til meg. Hun drakk dem til og med sammen med meg for å oppmuntre meg. En mors kjærlighet til sine barn er noe vakkert.

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset i midten av november, hadde jeg en hematokritverdi på 11. I begynnelsen av 1987 begynte jeg å ta EPO (erytropoietin), et syntetisk hormon som stimulerer benmargen til å sende nye røde blodlegemer ut i blodbanen. Nå er hematokritverdien omkring 33.c

«Det er jo bare midlertidig, Lee!»

Jeg gjennomgikk også større operasjoner i 1984, 1988, 1990, 1993, 1995 og 1996 — alle sammen som følge av nyresvikt. Én tanke som har hjulpet meg til å holde motet oppe i alle disse årene som jeg har levd med nyresykdom, er: «Det er jo bare midlertidig!» Uansett hvilke problemer vi har, det være seg fysiske problemer eller andre, så vil de bli borte under Guds rike i den kommende, nye verden. (Matteus 6: 9, 10) Hver gang jeg møter en ny utfordring og begynner å bli nedtrykt, sier jeg ganske enkelt til meg selv: «Det er jo bare midlertidig, Lee!», og det hjelper meg til å se tingene i det rette perspektiv igjen. — Jevnfør 2. Korinter 4: 17, 18.

Året 1986 fikk jeg den største overraskelsen — jeg giftet meg. Jeg hadde trodd at jeg aldri kom til å gifte meg. «Hvem vil vel gifte seg med meg?» hadde jeg tenkt. Men så dukket Kimberly opp. Hun så den mannen jeg er inni meg. Hun så også at min tilstand bare er midlertidig.

Den 21. juni 1986 giftet Kimberly og jeg oss i vår Rikets sal i Pleasanton i California. Vi har bestemt oss for ikke å få barn, siden sykdommen min er arvelig. Men kanskje dette også er midlertidig. I Guds nye verden vil vi gjerne ha barn hvis det er Jehovas vilje.

Jeg har det privilegium å tjene som eldste i Highland Oaks menighet i California, og Kimberly er heltidsevangelist. Det jeg gjennomgikk i 1981, gikk hardt ut over kroppen og har ført til at jeg har liten motstandskraft. Siden den gang har søsteren min utviklet en mild form for Alports syndrom, og to av brødrene mine, som har sykdommen, fikk nyresvikt og går på dialyse. De to andre brødrene mine er sunne og friske.

Jeg fortsetter med peritonealdialyse, og jeg er takknemlig for den bevegelsesfriheten det gir meg. Jeg ser framtiden tillitsfullt i møte, for når alt kommer til alt, så er jo dagens problemer — også nyresykdommer — bare midlertidige. — Fortalt av Lee Cordaway, som døde før denne artikkelen gikk i trykken.

Våkn opp! anbefaler ingen bestemt medisinsk behandlingsmåte. Denne artikkelen er ikke ment å skulle fraråde andre behandlingsmåter, for eksempel hemodialyse. Det er fordeler og ulemper ved begge metodene, og den enkelte må selv avgjøre hvilken metode han skal bruke, ut fra sin samvittighet.

[Fotnote]

[Illustrasjon på side 13]

Hvordan peritonealdialyse fungerer

Leveren

Tynntarmen

Kateter (mottar den rene løsningen; avgir den gamle løsningen)

Bukhinnen

Bukhulen

Urinblæren

[Bilde på side 12]

Sammen med min kone, Kimberly