Fra våre lesere

Honning som legemiddel

Hjertelig takk for den lille artikkelen «Honning som legemiddel». [22. mars 1985] Jeg har måttet bruke rullestol i 18 år på grunn av en bilulykke. Fra tid til annen får jeg trykksår og er nødt til å holde sengen mens jeg blir behandlet med forskjellige salver. Da jeg fikk bladet deres, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe å tape på å prøve med litt honning på en tørr bandasje. Det gav forbløffende resultater. Et sår som det ville ha tatt tre—fire uker å lege, ble nå helbredet på åtte—ni dager. Ikke vet jeg hvorfor denne behandlingsmetoden har vært ukjent så lenge.

V. M., Mexico

En langvarig kamp

Jeg er simpelthen nødt til å fortelle hvor glad jeg var for artikkelen «Min langvarige kamp». [22. desember 1984] Jeg er 18 år og lider av en sykdom som har svekket bena mine og den nedre delen av ryggen. Av og til har jeg store smerter. Når bena svikter under meg, hender det ofte at jeg faller hjelpeløs sammen på gulvet og må krabbe på alle fire. Legene har ikke klart å finne årsaken til sykdommen eller noe middel mot den. Jeg føler at jeg har mye til felles med Monika Siebert — som ikke ville at noen skulle synes synd på henne, og som var besluttet på å kjempe mot sykdommen — mens jeg fortsetter å arbeide mot mitt mål: heltidstjenesten. Tusen takk for at dere publiserer så oppmuntrende og oppbyggende artikler. Jeg håper at dette brevet vil bidra til å oppmuntre andre unge til ikke å miste motet når de møter motgang.

L. K., Danmark

Hjulpet av en kunstig nyre

Deres artikkel «Jeg lever! Takket være en kunstig nyre» [22. mai 1985] kom svært beleilig. For et par måneder siden fikk min svigermor total nyresvikt. Nå lærer hun å bruke et hjemmedialyseapparat. Artikkelen hjalp oss til å forstå bedre hva hun gjennomgår. Avsnittet om diett var også svært nyttig. Vi vet nå noe av det vi bør unngå når vi spiser sammen med henne, og når vi skal kjøpe gaver til henne.

L. K., Montana, USA

Mange takk for artikkelen «Jeg lever! Takket være en kunstig nyre». Da min kone og jeg giftet oss (i 1979), ønsket vi å fortsette i heltidstjenesten uten opphold. Sju måneder senere fikk jeg høre at jeg led av en kronisk nyresykdom. Etter en tid måtte jeg få dialysebehandling. Etter to kirurgiske inngrep fikk jeg operert inn et kateter og begynte med jevnlige peritonealdialysebehandlinger, men uten å bli innlagt på sykehus. Min kone og jeg hadde en vanskelig tid, for å si det mildt. Vi har sett etter artikler i Våkn opp! som kunne hjelpe oss til å ta denne sykdommen på rette måte. Da vi kom hjem fra kontroll i Lexington i Kentucy — en tur på 260 kilometer som vi foretar annenhver måned — fikk jeg det nummeret av Våkn opp! som inneholdt denne artikkelen. Dere skulle bare vite hvordan jeg følte det da jeg så den. Jeg følte meg ikke så alene og annerledes lenger. Jeg følte at Dorothy Bulls opplevelse var skrevet akkurat for meg. Det jeg leste om hennes utholdenhet, gjorde meg enda mer besluttet på å fortsette å tjene Jehova til tross for mine fysiske begrensninger.

W. R., Kentucky, USA