Hva er forklaringen på ’miraklet’?

I SKOLEGÅRDER og ved fabrikkporter i Japan kan du ofte finne en skulptur som forestiller en liten gutt med en vedbør på ryggen og en bok i hånden, Ninomiya Sontoku. Han var en landsens vismann som levde i Japan i det 19. århundre. Han kom fra fattige kår. Familien drev jordbruk, og gutten lærte seg selv å lese og skrive. Etter at han hadde drevet familiebruket godt opp, lærte han andre hvordan de skulle styre sine gårder og sin økonomi, og hvordan de kunne samarbeide med andre til gagn for alle parter. Han kom til å stå som et symbol for at hardt arbeid og samvirke gir gode resultater.

Andre land har naturligvis også sine askeladd-figurer. Men det er mulig at ingen av dem har hatt så stor innflytelse i sine land som Ninomiya har hatt i Japan når det gjelder å forme kulturelle og sosiale verdier, japanernes uovertrufne arbeidsmoral, deres evne til å tåle de alvorligste innskrenkninger og deres villighet til å bringe de nødvendige personlige offer til fellesskapets beste. Forklaringen på våre dagers japanske mirakel ligger kanskje mer i Ninomiyas ånd enn i noe annet.

Den skal tidlig krøkes . . .

I japanske hjem har hvert enkelt familiemedlem sin bestemte plass. Yngre søsken tiltaler ikke sine eldre søsken ved navn, men sier «eldre bror» eller «eldre søster». En eldre bror kan få et slikt spørsmål: «Eldre bror, hva mener De om dette?» Han vil da i sitt svar tale ovenfra og ned til de yngre og bruke deres navn og et mindre høflig tiltalepronomen som tilsvarer «du». Mannen har en rekke uttrykk å velge mellom når han omtaler sin kone, og folk fra den vestlige verden synes ikke noen av dem lyder særlig flatterende. Hustruen på sin side omtaler på en respektfull måte sin ektemann som «min herre». Helt fra barna er små, blir de altså opplært til å finne sin plass i gruppen, og det ventes at alle skal bidra til fellesskapets beste ved å spille sin tildelte rolle.

En ensrettet undervisning

Dette mønstret blir styrket når barna begynner på skolen. Her blir det også lagt vekt på konformitet og gruppeverdier. Elevene bærer uniform på skolen, og de læres opp til å bli gruppebevisste ved å bli pålagt forskjellige plikter. De må for eksempel holde klasserommene, gangene og skolegårdene rene og i orden. Japanske skoler er kjent for å stille strenge krav. De har få valgfag, og det forventes at alle i klassen gjør sitt beste for å følge med. Det er ofte blitt sagt at undervisningen i Japan går ut på at læreren meddeler kunnskaper, og at elevene tilegner seg dem, gjerne ved å pugge. Elevene oppmuntres ikke til individualitet og selvstendig tenkning.

Det kreves at alle gjennomgår niårig barne- og ungdomsskole. Men det er en vanlig oppfatning blant japanere at en må gå på den rette videregående skole og studere ved det rette universitet hvis en skal oppnå en god stilling og trygghet og gjøre karriere. «I Japan er din karriere for en stor del avhengig av hvilket universitet du har fått din utdannelse ved,» sa en skolemann. «Det er en inngangsbillett du må ha, og kappløpet for å få den, begynner tidlig i livet.»

Dette «kappløpet» går ut på å bestå vanskelige opptagelsesprøver for å komme inn ved de mest ansette videregående skoler, som igjen er en forberedelse til enda vanskeligere prøver som det er nødvendig å bestå for å få plass ved de mest vel anskrevne universitetene. Det er så stor konkurranse ved disse opptagelsesprøvene at over halvparten av elevene på barne- og ungdomstrinnet tar ekstratimer, til tross for at skoleåret er på hele 240 dager, mot under 200 dager i Norge. Det er ikke uvanlig at elevene allerede i så ung alder bruker mange timer til intense studier og gir avkall på personlige interesser.

Arbeidet med å passe på at barna hele tiden er pliktoppfyllende, faller hovedsakelig på moren. Det er hennes oppgave å påvirke, overtale, formane og til og med true avkommet til å vise flid i skolearbeidet. Japanerne omtaler henne hengivent som kyoiku mama (undervisningsmamma). Hun går til skolens konferansetimer, drøfter sine barns fremgang med lærerne, gransker deres prøver og deres karakterkort og går til og med på skolen for dem når de er syke. Alt dette gjør hun for å bidra til at hennes barn skal klare seg godt ved de avgjørende prøvene.

Hvordan går det da hvis en elev ikke innfrir forventningene? Da må han bekjenne sitt nederlag, kanskje i en stil eller i en tale til klassen hvor han forklarer grunnen til det og legger fram sine planer for å rette på forholdet. Med jevne mellomrom blir foreldrene bedt om å fylle ut skjemaer med spørsmål om hva deres barn gjør utenfor skoletiden, hva slags spisevaner de har, hvilke gode og dårlige egenskaper de har, og andre private anliggender. En slik åpenhet skal tjene til å bekjempe mulige tendenser til avvikende atferd. Dette skal igjen gjøre det lettere for dem å samarbeide med andre senere i livet.

Et slikt strikst system har åpenbart både sin styrke og sin svakhet. På plussiden kan det anføres at de unge blir meget dyktige i lesning, skrivning, matematikk og andre grunnleggende ferdigheter. Japans «utdannelsessystem har hevet kunnskapsnivået for store deler av befolkningen til høyder som ikke nås andre steder», sier Far Eastern Economic Review, og denne «overlegne kvalitet ved deres menneskelige ressurser» er for en stor del forklaringen på den store økonomiske fremgangen i etterkrigstiden. På den annen side har konformitetspresset og maset om å gjøre det godt og følge med skapt en fortvilt situasjon for de mindre velutrustede elevene. Innestengt aggresjon har ført til selvmord og til voldshandlinger ved enkelte skoler. Uhyggelige avisoverskrifter har av og til fortalt om dette.

Universiteter og høyskoler

Paradoksalt nok avtar presset når en student først har fått plass ved et universitet. De arbeidsgivere som kan tilby de mest ettertraktede stillinger — prestisjebetonte statsembeter og viktige verv i de største bedriftene — vurderer vanligvis ansøkerne etter hvilket universitet de har klart å komme inn ved, og ikke så mye etter hvor gode resultater de har oppnådd der, såfremt de bare har fått sin eksamen. Når de først er blitt ansatt, blir de betraktet som et råmateriale som skal omformes, omskoleres og etterutdannes i overensstemmelse med arbeidsgiverens formål.

Omskolering og etterutdannelse er ikke noe som bare de nyansatte må gjennom. De store bedriftene er klar over hvor raskt det skjer forandringer på det teknologiske område, og derfor bruker de store summer til å gi sine ansatte kontinuerlig etterutdannelse gjennom hele deres tjenestetid. På den måten blir de ansatte til større nytte for bedriften, og bedriften oppnår å holde seg helt i teten etter hvert som teknologien skrider framover.

Dette er også noe av forklaringen på at de fleste japanere arbeider for samme bedrift hele livet. Hvis de slutter, kan de ikke regne med at det er mulig å bli ansatt et annet sted. Nye medarbeidere rekrutteres fra universiteter og høyere skoler, og ikke fra andre bedrifter. Hvorfor skulle de ansette en som har sluttet i jobben et annet sted, når det er rikelig med nye arbeidssøkere som gjerne vil ha en stilling for livet? I Japan er det lite sannsynlig at en arbeidstager kan forbedre sin situasjon ved å skifte arbeid, uansett hvor misfornøyd han måtte være med det arbeidet han har. Her er livet problematisk for en som sier opp. Det vedtatte mønster er én og samme videregående skole, ett universitet, én bedrift.

Det økonomiske system i Japan har høstet anerkjennelse i vide kretser, men hvordan er det egentlig å arbeide og leve under slike forhold? Det kan virke trygt og forlokkende å være sikret arbeid gjennom hele livet i en av de store bedriftene, men kan det gi virkelig lykke og tilfredshet å være et ørlite hjul i et stort, mirakelproduserende maskineri? La oss se litt nærmere på hvordan livet arter seg i en storbedrift i Japan.

[Bilde på side 4]

Skolene er kjent for å stille strenge krav

[Rettigheter]

Japanese Information Center

[Bilde på side 5]

Skolene legger vekt på konformitet og gruppetilhørighet

[Rettigheter]

Japanese Information Center