Liv og virksomhet i en storbedrift

ANSETTELSE for livet, stadig etterutdannelse, forfremmelser, bonusordninger, boligtilbud og fritidstilbud fra bedriftens side — disse og en rekke andre fordeler er goder som mange arbeidstagere rundt omkring i verden drømmer om. I Japan er det mange som nyter slike goder. Det er antagelig denne siden ved det japanske mirakel som er gjenstand for bredest omtale og størst beundring av folk på andre steder.

Men saken har også andre sider, som utenforstående vet mindre om. For eksempel: Hvor sterkt griper egentlig de store bedriftene inn i den enkeltes privatliv? I hvilken grad virker bedriftene inn på de ansattes ekteskap og familieliv, deres sosiale liv og deres religiøse anskuelser? Hva må de ansatte ofre for å passe inn i helheten? Slike spørsmål kan utenforstående lett komme til å overse fordi velstanden og fremgangen faller så meget mer i øynene. Men er det ikke for en stor del slike forhold som i det lange løp er bestemmende for om folk virkelig er lykkelige og tilfreds og dermed kan sies å gjøre det godt?

Takt og tone på arbeidsplassen

Når et arbeidsforhold varer hele livet, kan det oppstå ømtålige spørsmål i forbindelse med ansiennitet og rangorden. Mennene i toppsjiktet har lang erfaring i bedriften. Naturligvis regner de da med at deres yngre underordnede skal respektere dem og samarbeide med dem. Yngre eller nyere medarbeidere rangeres etter ansiennitet. Dette skaper en temmelig formell tone på arbeidsplassen. Det merkes på de ansattes måte å snakke og opptre på.

I Japan er det tre forskjellige måter og ordlegge seg på. Ut fra en manns ordvalg kan du avgjøre om han snakker til sin overordnede, sin likemann eller sin underordnede. «Det ville rett og slett være uhøflig å bruke vedkommendes navn [alene] når vi snakker til en som er eldre eller har en høyere rang,» sier en japansk forretningsmann. Det er vanlig å bruke etternavnet sammen med tittelen, for eksempel shacho (administrerende direktør) eller bucho (direktør), og høflighetspartikkelen «san» eller «sama».

Det hører med til takt og tone på arbeidsplassen å bukke i mange situasjoner. Et bukk kan bety «takk», «unnskyld», «jeg beklager» og mye annet. Det hører også med å si «hai» (ja) og samtidig nikke med hodet. Men dette «ja» betyr ikke «ja, jeg er enig», men «ja, jeg forstår hva du sier». Det er bare en høflighetsgest som tilkjennegir respekt for den som snakker.

Som følge av dette er de fleste menn preget av usikkerhet når de ikke er på arbeidet. Når de treffer andre menn som ikke arbeider i samme bedrift, blir samtalen famlende inntil de får rede på hverandres status og derved kan anlegge den korrekte talemåten. De sonderer terrenget ved hjelp av visittkort og taktfulle spørsmål før de lar samtalen gå sin gang. Uformell dagligtale faller dem vanskelig, også når de snakker med kone og barn. De føler seg hjemme bare i bedriftens snevre krets.

Gruppelojalitet

For å styrke lagånden utstyrer de fleste bedrifter sine ansatte med uniformer. Det er også vanlig at arbeidstagerne organiserer seg i små grupper, ikke for å forhandle om bedre arbeidsforhold eller høyere lønn, men for å drøfte hvordan de kan øke effektiviteten og produksjonen. Administrerende direktør ved en av Japans stålgiganter, hvor det ikke har vært en eneste streik på 25 år, gir følgende beskrivelse av deres møter: «Vi har livlige diskusjoner, men det ender med at alle samarbeider.» De enkelte ansatte føler på denne måten at de har litt å si, og blir mer motivert til å støtte bedriftens avgjørelser. «De tenker for gruppen og ikke for seg selv,» sier direktøren.

En japansk økonom belyser forskjellen mellom japansk og amerikansk bedriftsledelse på denne måten: «Vårt system kan sammenlignes med et elektrisk tog hvor hver enkelt vogn har sin egen motor, mens deres system har mer til felles med et langt tog av motorløse vogner som trekkes av to eller tre kraftige lokomotiver. Dere pålegger deres arbeidere å følge etter. Vi vil at våre folk selv skal være motivert og trekke i samme retning.»

Det ventes av alle de ansatte at de arbeider lenge og hardt som et uttrykk for at de har den rette innstilling. Selv om myndighetene har satt som mål at alle skal ha femdagersuke innen utgangen av 1985, er det fremdeles vanlig med seksdagersuke. Først ganske nylig har bankene begynt å holde stengt én lørdag i måneden. Dette er merkelig nok ikke blitt godt mottatt av folk flest, og en lederartikkel i Yomiuri Shimbun hevdet at denne fridagen var blitt innført for å tilbakevise «utenlandsk kritikk som går ut på at japanerne er arbeidsnarkomane».

Overtidsarbeid uten ekstra lønn er ganske alminnelig. Det skal ikke være uvanlig å se at funksjonærer først forlater kontorene sine klokken 23.00 eller til og med ved midnatt. Men dette blir tatt som en selvfølge. En offentlig undersøkelse blant unge som nylig var ferdig med videregående skole og universitetsutdannelse, viste at «79 prosent av dem som svarte, arbeidet overtid når de ble bedt om det, selv om de måtte bryte en avtale». — The Japan Times.

Overordnede funksjonærer har det ikke noe lettere. På toppen av lange arbeidsdager på kontoret må de ofte bruke kveldene og helgene til møter eller til å underholde kunder og forretningsforbindelser, gjerne til sent på kveld. Alt dette gjør de av lojalitet overfor bedriften. En ung sjef som har kone og fire barn, sier: «Jeg liker ikke å underholde, men det er blitt en nødvendighet.»

Påskjønnelser og forfremmelser

Japanerne har aldri hatt det med å ta lange ferier. En offentlig redegjørelse viser at de fleste arbeidstagere har krav på 15 feriedager med lønn hvert år, men at de bare tar ut gjennomsnittlig 8,3 dager. De viktigste helligdagene faller ved årsskiftet og i august. Da er det skikk og bruk å oppsøke slektens gravsteder. Dessuten arrangerer bedriften turer som det ventes at alle de ansatte er med på — og som det også er full oppslutning om. Det dreier seg vanligvis om todagers helgeturer til fjells, til varme kilder eller til bedriftens feriested, og ved slike anledninger finnes det gjerne rikelig med mat og drikke. De ansatte kan da slappe av, more seg sammen og bli bedre kjent med hverandre.

En stor begivenhet for japanske arbeidstagere er bonusutbetalingen. Den foregår to ganger i året og avhenger av bedriftens økonomiske stilling. Det dreier seg egentlig om en del av lønnen deres som bedriften holder tilbake. Hvis det går bra med virksomheten, får de ansatte en rund sum i bonus. Men hvis resultatene ikke er så gode, kan beløpet bli beskåret. Dette virker i høy grad ansporende på arbeidstagerne.

Lønn og forfremmelser avhenger stort sett av ansiennitet. Det forekommer sjelden at en nyere medarbeider blir plassert i en høyere stilling enn noen som har vært lenger i bedriften, uansett hvilke kvalifikasjoner han måtte ha. Når det av og til skjer, er det vanlig at de som derved forbigås, får kompensasjon i form av nye titler. På den måten slipper noen å føle seg støtt eller å tape ansikt. Derved blir det minst mulig friksjoner, og gruppens interesser blir varetatt på beste måte.

For kvinnelige ansatte er forholdene helt annerledes. Omkring 39 prosent av Japans arbeidstagere er kvinner, men kvinnene tjener vanligvis bare halvparten så mye som mennene. De fleste bedrifter tilbyr ikke attraktive stillinger til kvinner uansett om kvalifikasjonene er i orden, for det ventes at kvinner bare arbeider til de gifter seg og får barn.

Ekteskap og familie

Når mannlige arbeidstagere må oppfylle så strenge krav på arbeidsplassen — i og med at de har seksdagersuke og mye overtid — får de lite tid til overs for familien. Noen menn reiser hjemmefra til arbeidsstedet før barna står opp, og kommer hjem etter at de har lagt seg. De ser sjelden barna sine, kanskje bortsett fra om søndagene. Livet til en typisk arbeidstager eller sarariman (lønnsmottager), som han kalles i Japan, dreier seg om hans arbeid. Hans hjem betyr at han har et sted hvor han kan spise og sove, og gir ham i tillegg til kone og barn en viss status i samfunnet.

I de aller fleste tilfelle er det hustruen som står for alt som skal gjøres i hjemmet. Dette omfatter ikke bare alt husarbeidet, men også det å treffe viktige avgjørelser, for eksempel angående hvor de skal bo, og hva de skal kjøpe, og angående barnas utdannelse og oppdragelse. Selv om mennene fremdeles taler og opptrer som om de skulle være familiens overhode, er det likevel gradvis blitt til at familiene til de fleste menn i store bedrifter er organisert som matriarkalske foretagender.

Enslige menn har også sine problemer. På grunn av arbeidet har de liten tid til overs til sosialt samvær utenom den kontakt de har med forretningsforbindelser. De har kanskje få venner utenfor bedriften. Men i det japanske samfunn er det likevel en tendens til å se ned på gamle ungkarer. En mann som ikke er gift innen han fyller 30 år, kan bli regnet for å være en raring. Dette forklarer hvorfor det er så vanlig med omiai eller arrangerte ekteskap. I vår tid kommer fremdeles nesten 60 prosent av alle ekteskap i denne kategorien.

Innenfor de store bedriftene blir ofte de ansatte forflyttet rundt omkring i landet, fra den ene avdelingen til den andre. Dette innebærer stadige oppbrudd og tvinger dem til å venne seg til nye naboer og nye forhold hvert annet eller hvert tredje år. En forflytning er vanligvis forbundet med forfremmelse og lønnsforhøyelse, men kan likevel skape problemer for familien i forbindelse med barnas skolegang eller omsorgen for gamle foreldre. Men slik er livet med de sorger og gleder som følger med avansementsordningen og det livsvarige ansettelsesforholdet i de japanske storbedriftene.

Arbeid og religion

Gruppebevisstheten og konformitetspresset spiller en viktig rolle når det gjelder å forme religiøse holdninger hos japanerne. Hvis de skal passe inn i helheten, må de ikke stå altfor sterkt på sine egne meninger, men være tolerant og villige til å inngå kompromiss. Noen hevder derfor at japanernes moralfølelse ikke dreier seg om hva som er rett eller galt, men om hva som blir akseptert eller ikke akseptert.

I de store bedriftene ventes det således at de ansatte deltar i brylluper, begravelser og andre ritualer enten seremoniene er buddhistiske, shintoistiske eller kristne. De fleste menn lider ingen samvittighetskvaler ved å delta i slike rutinemessige tilstelninger. De har enten lært seg å leve uten personlige oppfatninger og overbevisninger eller innstilt seg på at deres egne meninger må underordnes bedriftens ønsker. Dette har ført til at mange menn stiller seg likegyldige til religion. Det er vanskelig for dem å vurdere religiøse eller åndelige spørsmål. De følger gjerne fremdeles de ritualer og skikker som har gått i arv fra tidligere generasjoner, men deres egen religiøse tro stikker ofte ikke særlig dypt.

Kvinnene er derimot gjerne mer opptatt av religion, og det gjelder særlig dem som er mødre, og som står med eneansvaret for å overvåke barnas skolegang og ta seg av deres moralske og religiøse oppdragelse. Men mange kvinner har en tendens til å gå til den motsatte ytterlighet og mene at det er en fordel med mest mulig religion. En ung mor som uttalte seg i en artikkel i bladet Time, gav uttrykk for en religiøs holdning som kanskje kan sies å være typisk: «Jeg skylder mine forfedre respekt og viser det gjennom buddhismen. Jeg er japansk og iakttar derfor alle de små ritualer som er egne for shintoismen. Og jeg syntes at det ville være vakkert med et kristent bryllup. Det er inkonsekvent, men hva gjør vel det?» Folketellingen viser at Japan har 120 millioner innbyggere, og at landet har 87 millioner buddhister og 89 millioner shintoister. Det er tydelig at mange ikke hadde betenkeligheter med å oppgi at de tilhørte mer enn én religion.

Vår korte drøftelse av forholdene i japanske storbedrifter viser at medaljen også har en annen side enn de åpenbare fordelene som er gjenstand for så stor beundring. Noen som kjenner forholdene godt, mener faktisk at fordelene er sterkt overdrevet. De ser tegn til at det ikke står bare bra til i dette idealiserte landet med alle gigantene på det økonomiske og teknologiske område. Hva består disse tegnene i, og hvilken framtid har det japanske mirakel?

[Bilde på side 8]

Det ventes at alle arbeider lenge og hardt

[Rettigheter]

Japanese Information Center

[Bilde på side 10]

De store bedriftene tar også hånd om vielser

[Rettigheter]

Japanese Information Center