Far var lege på landet
«FAR var lege på landet.» Disse få ordene plasserer ham blant en helt spesiell gruppe akademikere fra begynnelsen av det 20. århundre. De var nesten en egen rase. Mange av dem arbeidet utrettelig i sin legegjerning og var uvanlig vennlige mot pasientene sine. De utgjorde en verdifull ressurs for lokalsamfunnet og spesielt for de fattige og syke som de fikk til behandling.
Det var som om de hadde en sjette sans når de skulle stille diagnose, og det kom kanskje av den omfattende erfaring de hadde fått med så mange sykdommer. Det skjedde uten hjelp av moderne teknologi. Ikke så å forstå at de var uten utdannelse eller uten erfaring på sitt fagområde. Far ble først utdannet som skolelærer, og senere gjennomgikk han Starling medisinske fakultet i Columbus i Ohio, som senere ble en del av universitetet for denne amerikanske delstaten.
La meg fortelle litt om hvordan det var å være lege på den tiden — uten antibiotika og mirakelmedisiner. Som oftest hadde legen med seg sine piller og medisiner i en liten, svart veske. Var han på kontoret, kunne han gi deg en grønn styrkemikstur, en hvit salve eller en svart salve, alt etter hva som feilte deg. Apotekervarene kjøpte far av en salgsmann som ofte kom til fars kontor. En landsens lege hadde dermed også en viss innsikt i apotekerfaget, og det var sjelden at en pasient måtte reise langt av sted til et apotek for å få den medisin han trengte.
Til å begynne med kjørte far med hest og kjerre. Senere fikk han seg en T-Ford, som måtte sveives i gang. Jeg husker godt hvordan han måtte sveive og sveive på Forden på kalde morgener, da den ikke hadde den minste lyst til å starte! Far var vanligvis mild av vesen, men denne startprosessen kunne føre til utbrudd som i seg selv burde fått motoren til å starte på sekundet!
Men før eller senere startet den gamle Forden, og far kjørte av gårde for å besøke syke. Telefonen kunne ringe midt på natten, og da måtte han ut av sin varme seng og dra av sted på sykebesøk. Ja, den gangen kom legen til deg, selv om du kunne være frisk nok til å komme til ham.
Og så den måten de behandlet pasientene på! Når «doktor’n» kom inn i rommet til pasienten, var han tryggheten selv, han var varsom og forsiktig og viste ekte medfølelse. Han kunne trøste en ung kvinne som lå forskremt og i smerter og skulle føde sitt første barn. Eller han kunne legge en kjølig hånd på en feberhet panne. Du lå der syk, og han var kommet for å vise deg sin personlige oppmerksomhet, noe som var som balsam på såret. Så bøyde han seg over den svarte vesken sin, rotet litt omkring i den, tok opp en pille, bad deg om å ta den og sa så at han skulle komme tilbake når du trengte ham.
En landsens lege visste litt om alt. Han kunne ikke bare sette sammen brukne ben eller hjelpe kvinner som skulle føde, men han måtte også til sine tider slåss mot smittsomme sykdommer. I den lille byen i Vest-Virginia hvor vi bodde, hadde vi en gang en epidemi av tyfoidfeber, en sykdom som ikke var helt uvanlig på den tiden. Far så til temmelig mange mennesker som ble friske igjen på grunn av behandlingen de fikk. Ja, senere fikk vi vite at han ble betraktet som enestående, i og med at han aldri hadde mistet en pasient på grunn av tyfoidfeber!
Han kunne trekke tenner også!
Ja, han kunne trekke tenner også, og det for et honorar på 50 cent, som i dag svarer til om lag fire kroner. Han ble kanskje overbetalt når vi tenker på hvor vondt det må ha gjort sammenlignet med våre dagers tannuttrekning. En kald vinternatt kom en mann hjem til oss og bønnfalt far om å komme og trekke en vond tann på faren hans. Veien hjem til mannen var for dårlig for hest og kjerre, så far måtte ri til huset, som lå ti kilometer opp en primitiv vei. Og alt ble gjort for 50 cent!
Så kom spanskesyken i 1918 og 1919. Far arbeidet bokstavelig talt døgnet rundt. Folk hadde et desperat behov for legehjelp. Hvis han hadde et besøk innerst inne på en sidevei, hendte det at han etterpå ble stanset ved nesten hvert eneste hus på veien tilbake til hovedveien. I vår egen familie var det fire av oss som fikk spanskesyken, og til slutt var far så nedkjørt at han også fikk den. Men takket være ham overlevde vi alle sammen.
Godt betalt var de
Og betalingen for det hele? På en måte ble far godt betalt. Han fant stor glede i å hjelpe andre. Han var godt likt, og mang en baby ble oppkalt etter ham. Ja, noen oppkalte også barna sine etter de små døtrene hans, som han av og til hadde med seg på sykebesøk.
Hva penger angår, så greide far seg med et beløp som ville være en elendig lønn i dag. De fleste leger på landet hadde merkelig nok krefter til å ta seg av en stor hage, holde en ku og ha høns. Om høsten kom betalingen fra pasientene ofte i form av epler, poteter, pølser, skinke og hva annet det nå måtte være en bonde kunne ha å rutte med. Hvis noe gikk galt for en pasient, hvis for eksempel avlingen slo feil, ja, da kunne far vente med pengene sine. Og mer enn én gang gav han en pasient litt penger som han skulle ha til hjelp mens han var syk og ikke kunne arbeide.
En dag kom far tilbake fra et sykebesøk og bad oss barna komme ut til kjerra og se på noe. Han åpnet en eske, og ut kom en liten valp — betalingen for et sykebesøk. Ingen hund kan ha blitt elsket høyere enn Bruno, som ble medlem av familien.
I hjemmet vårt i Elm Grove i Vest-Virginia var fars kontor, med hele forsyningen av medisiner, en del av huset. Alle som kom til kontoret ved spisetid, ble bedt om å spise sammen med oss. Far var svært gjestfri, og ingen gikk sulten fra vårt hus. Hvis de bodde langt av sted, og det var snøvær, hendte det at de overnattet hos oss.
Den store helbredelsen
En vinterkveld i 1929, da far var på vei hjem fra et sykebesøk, ble bilen hans truffet av en buss. Etter to uker på sykehuset døde han, 57 år gammel. Det var mange som kom for å vise den siste ære til en landsens lege som de fremdeles skyldte penger for hans besøk hos dem. Hvordan det nå enn forholdt seg, led vi aldri noe tap fordi far var snill mot andre. Nei, det er heller slik at når noen er snill mot meg, føler jeg at det er en lønn for at jeg hadde en far som var en landsens lege.
Nå sies ikke dette for å undervurdere den moderne lege og alt det vidunderlige han er i stand til å utrette. Nylig var det en liten venn av meg, som bare er ti år gammel, som gjennomgikk en hjerneoperasjon. Operasjonen varte i seks og en halv time — uten bruk av blodoverføring. Far ville ikke ha vært i stand til å hjelpe denne gutten med den viten og den erfaring han rådde over.
Men selv den moderne lege har sine begrensninger. Han stilles også ansikt til ansikt med lidelse og død. Legen på landet og hans kollega i vår tid hører hjemme i hver sin tidsalder. Men den lykkelige tid skal komme da den store Lege vil helbrede alle sykdommer for godt, og «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) Jeg har all grunn til å tro at min far, legen på landsbygda, kommer til å være der og få anledning til å glede seg over den evige sunnhet som da blir gitt til hele menneskeheten. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 22]
Den gangen kom legen til deg, selv om du kunne være frisk nok til å komme til ham
[Uthevet tekst på side 23]
Far åpnet en eske, og ut kom en liten valp — betalingen for et sykebesøk