En tilbakevendende gjest på himmelen
Halleys komet bringer ære til Gud
AV ALLE de glansfulle himmellegemer som Gud har skapt, er det en stor komet med en hale som beveger seg majestetisk over himmelen, som er blitt hyllet som det mest praktfulle. Det lever i dag få mennesker som husker synet av Halleys komet i 1910, men tre generasjoner siden den gang har hørt om dens berømmelse, og mange har håpet å få se den når den viser seg igjen.
Nå, 75 år senere, kommer den igjen til fastsatt tid. Det er allerede lenge siden astronomene fikk øye på den. De identifiserte den først på et fotografi som ble tatt for over tre år siden med det kjempemessige teleskopet på Mount Palomar. De følger nøye med den etter hvert som den beveger seg og kommer såpass nær at alle kan se den.
Halleys komet får en helt annerledes velkomst enn den har fått på noen av sine andre besøk. Tekniske fremskritt som en ikke drømte om i 1910, gjør det mulig å sende kameraer og instrumenter ut i verdensrommet for å møte Halleys komet. Allerede i desember 1984 ble det skutt opp to sovjetiske romskip, og i juli ble to andre, ett fra Europa og ett fra Japan, sendt ut i baner som vil krysse kometens bane i april i år. Forskerne håper å lære mye mer om dette bemerkelsesverdige underet, som en vet så lite om.
Men vi kan ikke regne med at Halleys komet ser like praktfull ut som i 1910. Noen astronomer sier til og med at dette besøket kan bli det mest skuffende på 2000 år. Hvorfor er den ikke alltid like praktfull? Det skyldes at dens praktutfoldelse for en stor del avhenger av hvor jorden befinner seg i sin bane når kometen passerer. Jo nærmere vi er kometen, jo bedre ser vi den naturligvis. Og jo større vinkelen mellom kometen og solen er, jo lenger vil den befinne seg på nattehimmelen. Den 9. februar 1986, når kometen kommer til det punkt i sin bane som ligger nærmest solen, perihel, og er mest lyssterk, befinner jorden seg nesten nøyaktig på den motsatte siden av solen. Det betyr at avstanden mellom jorden og kometen blir så stor som den overhodet kan bli, nesten 240 millioner kilometer, når kometen er like bak solen. Det er den dårligste posisjonen av alle.
Men kometen blir innenfor jordens bane i flere måneder og kommer nærmere jorden både før og etter perihel. På veien inn befinner kometen seg i en posisjon som er gunstig for dem som bor på den nordlige halvkule, men da er den ikke så klar. Den blir klarere og passerer nærmere jorden på vei ut. Da kommer den til å stå høyt på himmelen på den sørlige halvkule, men ikke være så godt synlig for observatører i nord.
Hvorfor er det Halleys komet som er best kjent?
Er ikke dette bare en av mange kometer som har prydet himmelen i årenes løp? Kometer er ikke sjeldne. Det er vanligvis minst én eller to på himmelen på et hvilket som helst tidspunkt, og en kan se et dusin eller flere i løpet av et år. Men de fleste er så langt unna at de bare kan ses med teleskop, og de ser ut som diffuse, tåkete stjerner. Bare en gang iblant er det en komet som kommer såpass nær at den kan ses med det blotte øye. Det er sjelden det viser seg en virkelig imponerende komet med en lang, elegant hale. Det var et halvt dusin slike kometer i det 19. århundre som kunne måle seg med eller overgikk Halleys komet i glans.
Men når en hører ordet «komet», tenker en gjerne først på navnet Halley. Hvorfor? Halleys komet viste seg i 1910 og er den fineste som har vært sett i vårt århundre. Det har vært noen klare kometer siden da, men ingen av dem har vært så vakre som Halleys komet.
Den er ikke blitt så kjent bare fordi den er spesielt praktfull, men også fordi den var den første komet som en forstod var en periodisk gjest, en som kom tilbake med jevne mellomrom. Det var Edmond Halley, en engelsk astronom, som gjorde denne overraskende oppdagelsen. Halley (navnet uttales hæli) var en kollega av Isaac Newton, og han brukte Newtons nye gravitasjonsteorier og teorier om de elliptiske planetbaner for å beregne banene til kometer som var blitt observert tidligere. Halley la merke til at banene til to historiske kometer — til en komet som hadde vist seg i 1531, og en som hadde vist seg i 1607 — og en tredje som han selv hadde sett i 1682, var så å si helt identiske. Var dette bare en tilfeldighet? Han gikk ut fra at det ikke var det, men at det var den samme kometen som kom tilbake etter trekvart århundre. Han forutsa at kometen ville bli synlig igjen omkring år 1758.
Halley opplevde ikke å se kometen igjen — han døde i 1742 i en alder av 86 år — men den viste seg i 1758, akkurat som han hadde forutsagt. Den ble først sett av en tysk bonde i desember 1758, og den nådde sitt perihelpunkt i mars 1759. Den fikk straks navnet Halleys komet, og det navnet har den beholdt helt fram til i dag.
Det ble dermed fastslått at Halleys komet virkelig tilhører vårt solsystem. Kunne den være identisk med andre kometer som var blitt sett tidligere i historien? Man kunne naturligvis ikke ha unnlatt å legge merke til et så iøynefallende himmellegeme de gangene det hadde vist seg tidligere. Halley fant selv ut at den kometen som kom i 1456, også måtte ha vært den samme. Ved å granske historiske opptegnelser har forskere funnet ut at kometen var blitt observert ved hver runde helt siden år 240 f.Kr., da den ble registrert av kinesiske astronomer. Nå er den altså blitt observert for 30. gang på rad, etter en ubrutt serie observasjoner som er blitt foretatt med mellom 74 og 79 års mellomrom i over to årtusener.
En vandrer i vårt solsystem
Halleys komet går i en stor bane. Den er på langt nær sirkulær; den er en langstrakt og smal ellipse. Den krysser banene til alle planetene fra Venus til Neptun. Ved perihel er den bare 86 millioner kilometer fra solen, men ved det punkt i banen som ligger lengst fra solen, er den 5,25 milliarder kilometer unna.
Når kometen befinner seg ved jupiterbanen, kan den ses med teleskop, og etter at den har krysset marsbanen, er den synlig med det blotte øye. Omtrent på denne tiden begynner halen å ta form. Den blir større etter hvert som kometen nærmer seg solen. Den peker alltid bort fra solen på grunn av solvinden og solstrålingen.
Tips for dem som vil se kometen
Når og hvor kan du se kometen? Om du kan se den, og hvor lyssterk den er, avhenger av mange faktorer. Se før daggry eller etter skumringen, når kometen ikke viser seg for nær solen. Det er viktig at himmelen er mørk. Sterkt lys ødelegger observasjonsmulighetene. Kan du se Melkeveien tydelig en klar kveld der hvor du bor? Hvis ikke, bør du finne et sted hvor du kan det, dersom du vil se kometen på sitt beste.
Det svake lyset fra kometen drukner i lyset fra månen når månen skinner klart. Kometen synes best når månen er under horisonten, eller de første dagene med nymåne. Kometen bør også stå såpass høyt på himmelen at den befinner seg over disen og støvet. Hvor høyt du ser den, avhenger av hvilken breddegrad du befinner deg på, om du er nord eller sør for ekvator. Været spiller også inn. En skyet himmel ødelegger de beste planer du måtte ha.
I skrivende stund regner man med at kometen vil bli synlig for det blotte øye i desember. Den vil da bli lettere å se på den nordlige halvkule. Den vil stå høyt på kveldshimmelen i sørvest. Etter at fullmånefasen er over den 1. desember, vil himmelen være mørk i to uker. En kan ikke regne med at kometen lyser særlig sterkt på dette stadium, men en kan vente å se et svakt og diffust lys som beveger seg vestover fra natt til natt.
I slutten av desember vil fullmånefasen være over igjen. Da er kometen blitt klarere, og halen skal være synlig, men kometen vil bevege seg nærmere den vestlige horisont. I slutten av januar vil den synke ned i kveldsmørket og være utenfor synsvidde på sin videre ferd mot solen.
Har du kikkert?
Hvis du har kikkert, kan du se kometen mye tydeligere og kan glede deg mye mer over den, særlig når den nærmer seg. For en amatør er en kikkert mer nyttig enn et teleskop, for kikkerten har større synsfelt. I kikkert kan du få øye på kometen før den blir synlig for det blotte øye. Du må naturligvis vite hvor du skal se. Mellom 15. og 17. november passerte den like sør for Pleiadene (Sjustjernen) og var da lett å finne. Den var nærmest den 16., såpass nær at den kunne ses i kikkert i samme synsfelt som Pleiadene. Hvis du så opp mot Pleiadene da og observerte en uklar stjerne som etter et par timer hadde flyttet seg vestover, hadde du funnet Halleys komet.
Etter at kometen har passert perihel, blir den lengre og klarere, og i begynnelsen av april vil den være på sitt lengste og lyse aller klarest. Før det, i mars, kan en se at den står opp, med halen først, før soloppgang. For observatører på den nordlige halvkule, for eksempel i Japan, De forente stater og Europa, vil den befinne seg skuffende lavt på sørhimmelen. Men observatører i Sør-Amerika, den sørlige delen av Afrika og Australia vil få se et flott syn. Halleys komet ventes å være på sitt beste den første uken i april. Den vil da stå høyt på himmelen med halen i en bue over senit. Det vil være avtagende halvmåne, og etter hvert som månens sigd blir mindre og til slutt blir helt borte den 9., blir himmelen mørkere, og det vil danne en så god bakgrunn at en virkelig kan nyte synet av denne gjesten som viser seg på himmelen i all sin prakt.
Hvorfor er en komet slik den er?
Den interesse som dette praktfulle skue på himmelen vekker, reiser naturligvis mange spørsmål i forbindelse med det mystiske objektet som er så annerledes enn stjernene og planetene. Hva er en komet? Hvor kommer den fra? Hvordan ser den ut på nært hold? Hva består halen av? Hvorfor gjennomgår den så store forandringer etter hvert som den kommer nærmere solen og så går den andre veien igjen?
Disse spørsmålene har astronomene vært opptatt av i flere generasjoner, men ennå er svarene høyst usikre og spekulative. Når en komet kommer såpass nær at vi kan ha håp om å se en del detaljer gjennom et teleskop, skjuler den hodet (kjernen) i et skyaktig stoff (komaen), slik at vi bare ser en diffus tåkemasse. Lyset fra komaen, som er blitt analysert i et spektroskop, viser at den blant annet består av vanndamp, ammoniakk, metan og cyan. En har også oppdaget atomer fra alminnelige metalliske stoffer, for eksempel jern, nikkel, mangan, kalsium, magnesium og natrium. Solstrålingen driver alle disse stoffene ut av komaen, og slik dannes halen. Halen skinner i likhet med komaen på grunn av fluorescens og refleksjoner fra sollyset.
Størrelsen på kometene er helt enorm. Komaen er ofte større enn planetene, og noen ganger er den til og med større enn solen. Komethalene er mange millioner kilometer lange; noen har vært over 160 millioner kilometer lange, det vil si større enn jordens avstand fra solen. Den faste kjernen er svært liten i forhold. Den er sannsynligvis ikke mer enn noen få kilometer i tverrmål.
Ettersom kjernen er så liten, har kometen sett under ett flere milliarder ganger mindre tetthet enn jorden. En komethale som er så stor at det ser ut som om den strekker seg over hele himmelen, består av så lite materie at stjernene skinner rett gjennom den. Tettheten der er mindre enn i selv det beste vakuum menneskene kan lage. Forståelsen av dette har dempet den frykt en tidligere hadde for at det kunne være katastrofalt om jorden passerte gjennom en komethale. En slik frykt spredte seg da Halleys komet viste seg forrige gang. Folk fikk panikk ved tanken på at gassene i halen ville forgifte atmosfæren, og prøvde å beskytte seg før den skjebnesvangre dagen, 18. mai 1910. Men komethalen strøk like over jorden uten at man merket det i det hele tatt.
Kometenes tilblivelse og død
Før trodde man at kometene var himmellegemer som bare avla oss ett eneste besøk. Man mente at fra tid til annen passerte en komet såpass nær en stor planet, for eksempel Jupiter, at den ble trukket inn i en lukket, ellipseformet bane i vårt solsystem. Men nyere forskning synes å vise at kometene påvirkes av solens tiltrekningskraft i likhet med andre legemer i solsystemet. Det hender at en komet slynges inn i en hyperbolsk bane, som er åpen i den ene enden, og forlater solsystemet for bestandig.
Den nyeste almene teori går ut på at kometkjernen er en «skitten snøball» som består av vanlig is, metan og ammoniakk, blandet med korn som inneholder metalliske elementer. Når kometen nærmer seg solen, sublimerer den, det vil si at den avgir damp og spyr ut støvpartikler, og den skyaktige komaen dannes. Når den er kommet nærmere solen, får solvinden, som består av partikler, og solstrålingen damp og støv til å blåse vekk fra komaen, og dermed dannes halen.
Når Halleys komet nå passerer jorden, håper astronomene å finne ut hvor riktig det bildet de har dannet seg av den, er. De styrer romsonder inntil kometen for å få nærbilder av den og foreta nøyaktige målinger. De regner med at de dermed kan oppklare noen av kometenes mysterier.
Kometene lever ikke evig. En kan heller ikke stole på at de kommer presis. En komets omløpstid kan bli forandret på grunn av tiltrekningskraften fra planeter som befinner seg nær dens bane. Hvis den passerer nær en planet, kan den i virkeligheten bli slynget ut av solsystemet for godt, slik det skjedde med romsondene «Voyager» fordi man ville at det skulle skje. En periodisk komet blir også alderdomssvekket. Hver gang den passerer solen, forbruker den en del materie når komaen og halen dannes. Noen kortperiodiske kometer har forsvunnet etter gjentatte runder og har ikke etterlatt seg annet enn en masse meteorer. Halleys komet er såpass stor at den har kunnet passere solen dusinvis av ganger uten å ha mistet noe særlig av sin glans, men med tid og stunder må også den gå i oppløsning.
Kometene bringer ære til sin Skaper
Når du ser Halleys komet, bør du tenke på den 19. salme i Bibelen. Denne kometen er virkelig et av himmelens under. I dyp taushet, uten tale eller ord, bringer den med sin store prakt ære til Gud.
[Illustrasjoner på side 19]
(Se den trykte publikasjonen)
Den ellipseformede banen til Halleys komet
Neptuns bane
Uranus’ bane
Saturns bane
[Illustrasjon]
Det hvite feltet viser den del av kometens bane som er synlig fra jorden
Jupiters bane
Mars’ bane
Jordens bane
Solen
Perihel