Snapshots av hemmeligheter på himmelen

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Vest-Tyskland

EN BITENDE kald kveld i november i fjor drog jeg teleskopet ut på balkongen. Jeg begynte å studere himmelen for å prøve å få øye på Sjustjernen (Pleiadene). Etter hvert som jeg betraktet det ene himmellegemet etter det andre, spekulerte jeg virkelig på hvilket av dem som kunne være Halleys komet, og om jeg noensinne ville få se den.a Så du den? Men selv om det ikke var Halleys komet du og jeg observerte, så skjedde det noe i løpet av dens besøk som aldri før hadde skjedd. Vet du hva det var?

Vår planet, jorden, befant seg på et for ugunstig sted i sin bane denne gangen til at vi skulle få et klart syn av denne gjesten på himmelen. Yrkesastronomer planla derfor for en tid siden å skyte opp romskip som skulle møte Halleys komet og ta bilder av den. Det er grunnen til at kometens reise denne gang ble annerledes enn dens tidligere reiser. Lik en pyntet brud med slør og brudepiker kom Halleys komet og fikk en hale av nysgjerrige tilskuere etter seg.

Flere nasjoner sendte romsonder ut i verdensrommet for å komme nærmere kometen. Både De forente stater, Japan og Sovjetunionen lyktes i å øke vår kunnskap om kometens struktur. Men mest vågalt var et prosjekt som ble kalt Giotto.

Giotto

«Giotto,» sa sir Bernard Lovell, «er en av de få fantastiske og nervepirrende romprosjekter i dette tiåret.» Hva er Giotto?

Den europeiske romorganisasjonen ESA arbeidet i noen år med sine planer om å skyte opp en romsonde, særlig for å studere Halleys komet på nært hold. Den ble oppkalt etter Giotto, en italiensk maler som tok med en komet på et av sine kjente bilder. Sonden så ut som et oljefat og hadde en tallerken og en tripod øverst. Den var nesten tre meter høy og 1,8 meter i diameter. Giotto ble skutt opp fra Kourou i Fransk Guyana i juli 1985 og begynte derved på sin 700 millioner kilometer lange ferd til sitt planlagte rendezvous med Halley i mars 1986. Det er det samme som å fly til månen og tilbake igjen over 900 ganger!

Etter hvert som månedene gikk, fór Giotto av gårde på sin vei til møtestedet, hvor den etter planen skulle være 13./14. mars 1986. Hvor stor fart hadde romsonden? Omtrent 69 kilometer i sekundet. Men hva vil det egentlig si? La oss si at du skulle fly over Atlanterhavet, for eksempel fra Paris til Washington, D.C. Det er en strekning på cirka 6170 kilometer. Det tar vanligvis mellom sju og åtte timer å fly den strekningen. Concorde (overlydspassasjerflyet) bruker mindre enn fire timer. Men med Giotto ville du være der om cirka 90 sekunder!

Målet var å sende sonden gjennom komaen (et skyaktig stoff som omgir komethodet) og foran kjernen. Men hvordan skulle en få alle opplysningene tilbake til jorden? Giotto var konstruert slik at den kunne overføre alle opplysningene til romfartssentret i Darmstadt i Vest-Tyskland via radioteleskop og kommunikasjonsanlegg i Australia og en satelitt som kretset omkring jorden. Tenk på det! Det ville ta mer enn åtte minutter for hvert signal fra Giotto å tilbakelegge de 150 millioner kilometerne til jorden. Det store spørsmål alle stilte seg, var: Vil vi lære noe nytt om Halley?

Deres møte

Med hjelp fra Sovjetunionen og De forente stater var Darmstadt i stand til å justere romsondens kurs i dagene like før klimaksen ble nådd. Midt på natten samlet flere hundre forventningsfulle vitenskapsmenn og astronomer seg på sentret. Takket være direkte TV-overføring var millioner av andre i 36 forskjellige land i stand til å se dette møtet. Da Giotto raste inn i Halleys enorme sky av gass og støv, lyktes det den å sende bilder til jorden i omkring 16 minutter. Men så, i en avstand av mindre enn 1000 kilometer fra selve kjernen, ble noen av instrumentene om bord truffet av noen støvpartikler fra kometen som kom i en enorm fart. Giotto fortsatte å jage framover, men med «øynene» lukket.

Hemmeligheter kommer for dagen

Slik sluttet menneskets første utforskning av en komet. Vitenskapsmennene må nå tenke over og grunde på de opplysningene som er samlet inn, og så revidere noen gjengse teorier. Dette vil ta måneder eller til og med år. ESA meddelte likevel at dataundersøkelsene allerede har åpenbart «betydningsfulle vitenskapelige resultater». Tidligere har de fleste trodd at kjernen er så å si rund. Men den er faktisk langstrakt og formet som en peanøtt. Og selv om det ikke var overraskende at det er is der, var det faktisk en nyhet at isen synes å være omgitt av en svart, karbonlignende skorpe. Det ser ut til at støvet og gassene som stråler ut fra kjernen, strømmer ut av flere hull i den og ikke som tidligere antatt utelukkende fra kjernens overflate.

Denne «bruden» stod ikke stille, ikke engang for å bli fotografert. Halleys komet er allerede langt borte fra oss. Men denne gangen har den latt oss få vite mer om sine hemmeligheter enn noen gang tidligere. Vil vi lære enda mer neste gang den er på våre kanter, omkring 2060/2061 e.Kr.? La oss i hvert fall håpe at vi vil få et bedre syn av prosesjonen på himmelen. Og kanskje noen får mulighet til å ta et par snapshots også.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Romsonden Giotto møter Halleys komet

[Rettigheter]

European Space Agency photo