Hva finnes utenfor planetene?

Planet X. Dette navnet satte astronomen Percival Lowell på en uoppdaget planet som han mente måtte gå i bane utenfor Neptun. I 1905 begynte han å lete etter denne planeten fra sitt observatorium i Flagstaff i Arizona. Han døde før han fant Planet X, men andre fortsatte letingen. Til slutt, i 1930, oppdaget Clyde Tombaugh ved Lowells observatorium planeten Pluto. Planet X eksisterte virkelig.

Astronomene stilte seg umiddelbart spørsmålet: «Kan det finnes enda en Planet X?» Seks tiår med intens jakt fulgte, og mot slutten av denne perioden ble det til og med brukt romsonder i letingen. Selv om det ble oppdaget tusenvis av asteroider, stjerner, galakser og galaktiske tåker, fant man ingen nye planeter.

Likevel stoppet ikke letingen. Forskerne tok i bruk nye teknologier og kraftigere teleskoper for å finne himmellegemer som går i bane rundt solen, men som lyser flere millioner ganger svakere enn det man kan se med det blotte øye. Til slutt fikk de lønn for strevet. Forbløffende nok har man nå oppdaget flere titalls småplaneter utenfor Pluto.

Hvor befinner disse småplanetene seg? Hvor mange flere kan det gjenstå å oppdage? Er dette de fjerneste himmellegemene i vårt solsystem?

De fjerneste himmellegemene

Solsystemet består av ni planeter som går i bane rundt solen. I tillegg finnes det tusenvis av asteroider som farer gjennom rommet, for det meste i et belte mellom Mars og Jupiter. Det er også blitt oppdaget nesten tusen kometer.

Hvilke av disse himmellegemene befinner seg lengst fra solen? Det er det kometene som gjør, med solid margin.

Ordet «komet» kommer fra det greske ordet komẹtes, som betyr «langhåret» — en hentydning til den lange halen som strekker seg bakover fra kometenes lysende hode. Kometer har vært en kilde til mye overtro og hysteri. I tidligere tider ble de oppfattet som spøkelsesaktige. Hvorfor har de spredt så sterk frykt? Én grunn er at kometers tilsynekomst noen ganger har falt sammen med tragiske hendelser.

Kometer gir fremdeles støtet til fanatisme. I mars 1997 begikk 39 medlemmer av kulten Himmelporten masseselvmord i California da kometen Hale-Bopp nærmet seg solen. Hvorfor? Fordi de ventet at et fremmed romskip, som angivelig gjemte seg bak kometen, skulle komme og hente dem.

Det er ikke alle som har hatt et fornuftstridig syn på kometer. På 300-tallet f.v.t. mente Aristoteles at kometer kunne være skyer av lysende gass høyt oppe på himmelen. Noen hundre år senere framsatte den romerske filosofen Seneca den klarsynte tanke at kometer er himmellegemer som går i bane.

Med oppfinnelsen av teleskopet og oppdagelsen av Newtons gravitasjonslov ble studiet av kometer en mer nøyaktig vitenskap. I 1705 hadde Edmond Halley påvist at kometene går i lange, elliptiske baner rundt solen. Videre ble han oppmerksom på at noen kometer som hadde vist seg i årene 1531, 1607 og 1682, fulgte samme bane og dukket opp med regelmessige intervaller på omkring 75 år. Halley trakk den korrekte slutning at hver av disse observasjonene gjaldt den samme kometen, som senere fikk navnet Halleys komet.

Forskerne vet nå at kometene har en kompakt kjerne, som i de fleste tilfellene er mellom 1 og 20 kilometer i diameter. Kjernen kan best beskrives som et mørkt, skittent isfjell som stort sett består av is blandet med støv. Nærbilder av Halleys komet som ble tatt av romsonden Giotto i 1986, viser at det går stråler av gass og støv ut fra kometen. Det er disse emisjonene som utgjør det lysende komethodet og den lysende halen som kan ses fra jorden.

Kometfamilier

Det finnes to kometfamilier som går i bane rundt solen. Kometer klassifiseres etter omløpstiden, det vil si den tiden det tar å fullføre ett kretsløp rundt solen. Kortperiodiske, eller periodiske, kometer — som Halleys komet — bruker mindre enn 200 år på hver rundtur. De følger baner som ligger nær ekliptikken, det himmelplanet der jorden og andre planeter kretser rundt solen. Det finnes muligens en milliard periodiske kometer, og de fleste av disse går i bane utenfor de ytterste planetene Neptun og Pluto, milliarder av kilometer fra solen. Av og til skjer det at banen til noen av disse, for eksempel Enckes komet, blir trukket nærmere solen fordi kometen kommer i nær kontakt med en planet.

Hva med banen til langperiodiske kometer? I motsetning til sine kortperiodiske motstykker kretser de langperiodiske kometene rundt solen fra alle retninger. Blant disse finner vi kometene Hyakutake og Hale-Bopp, som var et flott syn da de viste seg for ikke så lenge siden. Man venter imidlertid at det vil ta flere tusen år før de kommer tilbake.

En stor samling langperiodiske kometer beveger seg omkring i det ytterste området av solsystemet. Denne svermen har fått navnet Oorts kometsky, etter den nederlandske astronomen som i 1950 var den første som beskrev den. Hvor mange kometer består denne skyen av? Astronomene regner med at antallet overstiger en billion. Noen av disse kometene beveger seg så langt vekk fra solen som et lysår eller mer.a Med slike avstander kan et enkelt kretsløp ta godt over ti millioner år!

Myriader av småplaneter

De nyoppdagede småplanetene som ble nevnt innledningsvis, deler sin tumleplass utenfor Pluto med kortperiodiske kometer. Siden 1992 har astronomene oppdaget omkring 80 av disse små, planetlignende himmellegemene. Kanskje finnes det titusenvis slike som er større enn 100 kilometer i diameter. Disse miniplanetene utgjør Kuiperbeltet, oppkalt etter en forsker som for nesten 50 år siden lanserte teorien om at det fantes et slikt belte. Himmellegemene i Kuiperbeltet består trolig av en blanding av stein og is.

Har de nyere oppdagelsene av disse småplanetene forandret det bildet forskerne har dannet seg av det indre solsystemet? Ja, i høy grad! Man mener nå at Pluto og dens måne, Charon, Neptuns satellitt Triton og en del andre isholdige himmellegemer i det indre solsystemet har sin opprinnelse i Kuiperbeltet. Noen astronomer mener til og med at Pluto ikke lenger kan regnes som en større planet.

Hvor kom de fra?

Hvordan oppstod det så mange kometer og småplaneter i Kuiperbeltet? Astronomene tenker seg at disse himmellegemene vokste fram av en tidlig sky av støvpartikler og kondensert is, som klumpet seg sammen for å danne større himmellegemer. Disse himmellegemene var imidlertid spredt over et så stort område at de ikke kunne vokse sammen til større planeter.

Langperiodiske kometer utgjør også en vesentlig del av solsystemet. Til sammen har disse kometene en masse som er omkring 40 ganger større enn jordens masse. Man antar at de fleste av dem ble dannet tidlig i solsystemets historie i området rundt de ytre, gassholdige kjempeplanetene.

Hva var det som slynget disse kometene ut i deres nåværende baner så langt vekk fra solen? Store planeter, for eksempel Jupiter, har på grunnlag av sin gravitasjon tydeligvis fungert som kraftige spretterter hver gang en komet har kommet i nærheten av dem.

Undersøkelse av kometer

Kometene består av noe av den mest primitive materien i solsystemet. Hvordan kan man lære mer om disse fascinerende himmellegemene? Når slike kometer av og til passerer det indre solsystemet, lar det seg gjøre å studere dem på nært hold. Forskjellige romorganisasjoner planlegger å sende opp en rekke romsonder for å undersøke kometer i årene som kommer.

Hvem vet hva som ennå venter på å bli oppdaget i solsystemet? De nye oppdagelsene og den økte forståelsen av fjerne himmellegemer som går i bane rundt solen, gir større vekt til de bibelske ordene i Jesaja 40: 26: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn.»

[Fotnote]

[Ramme på side 27]

KOMETER OG METEORSVERMER

Når du ser en meteor lyse opp på himmelen, lurer du da på om den skriver seg fra en komet? Det kan den gjøre. Når en komet nærmer seg solen, smuldrer den isholdige kjernen gradvis opp, og det oppstår et bånd av steinfragmenter, eller meteorider. Disse fragmentene er ikke så lette som støvkornene i en komethale og blir derfor ikke blåst ut i rommet av solvinden. I stedet danner de en stripe av kometrester som kretser rundt solen i moderkometens bane.

Hvert år støter jorden på en rekke av disse meteoridestrømmene. Meteorsvermen Leonidene, som forekommer i midten av november, har oppstått av materiale som er etterlatt av kometen Tempel-Tuttle. Denne svermen gir en spesielt praktfull oppvisning hvert 33. år. De som betraktet Leonidene i 1966, fortalte at de så mer enn 2000 meteorer pr. minutt. I 1998 frambrakte svermen strålende ildkuler, og den skulle virkelig være verd å iaktta i november i år.

[Bilder på sidene 24 til 26]

1. Kometen Hale-Bopp i 1997

2. Edmond Halley

3. Percival Lowell

4. Halleys komet i 1985

5. Halleys komet i 1910

6. Stråler av gass og støv fra Halleys komet

[Rettigheter]

1) Tony og Daphne Hallas/Astro Photo; 2) Culver Pictures; 3) Gjengitt med tillatelse av Lowell Observatory/Dictionary of American Portraits/Dover

4) Gjengitt med tillatelse av Anglo-Australian Observatory, fotografert av David Malin; 5) National Optical Astronomy Observatories; 6) Giotto-prosjektet, HMC-forskningsleder dr. Horst Uwe Keller, Canada-France-Hawaii-teleskopet

[Illustrasjon]

(Se den trykte publikasjonen)

7. Banene til noen kometer

Kometen Kohoutek

Halleys komet

Solen

Jorden

Enckes komet

Jupiter

[Bilder]

8. Før kometen Shoemaker-Levy 9 kolliderte med Jupiter i 1994, hadde den delt seg i 21 fragmenter

9. Plutos overflate

10. Kometen Kohoutek, 1974

11. Asteoriden Ida med sin måne, Dactyl

[Rettigheter]

8) Dr. Hal Weaver og T. Ed Smith (STScI) og NASA; 9) A. Stern (SwRI), M. Buie (Lowell Obs.), NASA, ESA; 10) NASA-foto; 11) NASA/JPL/Caltech