Sosialøkonomi — «den dystre vitenskap»

TILBAKEGANG, depresjon, inflasjon, stagflasjon, nullvekst, negativ vekst — dette er dystre ord som brukes i det som er blitt kalt «den dystre vitenskap» — sosialøkonomi eller samfunnsøkonomi. Men hva er det egentlig som skjuler seg bak disse illevarslende begrepene? Har vitenskapen sosialøkonomi noen løsning på de problemene de fleste av oss står overfor?

Lionel Robbins, en engelsk sosialøkonom, definerte sosialøkonomi som «den vitenskap som studerer menneskelig atferd som et forhold mellom mål og knappe midler som kan brukes på alternative måter». Vi har alle «mål», det vil si ting vi trenger eller ønsker oss. Og det er praktisk talt ingen grenser for disse ’målene’. På den annen side er våre «midler», for eksempel vår inntekt, vanligvis svært begrenset.

Ta for eksempel en mann som setter seg til bords med familien for å spise frokost og oppdager at det er svært lite sukker igjen å ha på grøten. Han må nå treffe en økonomisk avgjørelse. Hvordan skal de begrensede ’midlene’ (sukkeret) forvaltes i forhold til hver enkelts ’mål’ eller behov? Han kan bestemme at hver enkelt bare kan ta litt sukker. Eller han bestemmer seg kanskje for å ta alt selv. Husmoren vil kanskje at sukkeret skal brukes i matlagningen. Så økonomiske avgjørelser er ikke noe som bare en intellektuell elite steller med.

Når du drøfter sosialøkonomiske spørsmål fra et individuelt synspunkt, for eksempel for husholdninger eller den enkelte forbruker, studerer du det som kalles mikroøkonomi. Når de samme prinsippene blir anvendt på større grupper av individer, for eksempel en nasjon, har du beveget deg over på makroøkonomi. Men la ikke fagsjargongen narre deg. Sosialøkonomi er ingen særlig presis vitenskap. En kommentator sa en gang at hvis du spør seks forskjellige sosialøkonomer om deres mening, vil du få sju forskjellige svar. Men det kan likevel være nyttig å lære litt om denne vitenskapen.

Fra Smith til Keynes

I store deler av historien har den jevne mann hatt svært begrensede økonomiske valgmuligheter. De som ble født fattige, døde vanligvis fattige, og de som ble født rike, døde sannsynligvis rike, hvis det da ikke kom noen ikke-økonomiske faktorer (for eksempel invasjonsstyrker) inn i bildet.

Så kom den industrielle revolusjon, og for første gang i historien kunne folk flest ha håp om å forbedre sin økonomiske situasjon gjennom sin egen innsats. Etter hvert som føydalsystemet trakk sine siste sukk, måtte myndighetene treffe de samfunnsøkonomiske avgjørelsene. Lederne begynte å spekulere på hvordan de kunne styre den økonomiske framtid.

I 1776 skrev Adam Smith det første moderne sosialøkonomiske verk. Han kalte det «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations» (En undersøkelse av beskaffenheten og årsakene til nasjonenes velstand). Han gav uttrykk for tillit til både markedet og til enkeltindividets evner til å skape økonomisk fremgang. Smiths teori gikk ut på at menneskenes naturlige egeninteresse ville være drivkraften bak utviklingen. Ønsket om høye lønninger eller stor fortjeneste ville få folk til å investere sin kapital eller bruke sine talenter i markedssystemet. To andre — David Ricardo og Thomas Robert Malthus — ble sammen med Smith pionerer innen den sosialøkonomiske vitenskap.

Det var disse tre mennene den skotske essayisten Thomas Carlyle kalte de «ærede professorer av den dystre vitenskap». Hvorfor ’dyster’? Fordi disse mennene var av den dystre oppfatning at mens de forskjellige lands økonomi ville vokse, måtte den vanlige arbeider fortsatt nøye seg med et eksistensminimum, bortsett fra i kortere perioder. Malthus mente dessuten at enhver vekst i velstanden ville bli utlignet av et økt antall munner å mette.

Så trådte Karl Marx inn på skueplassen. Han var ikke bare en samfunnsøkonomisk teoretiker, men studerte også menneskelig atferd og politikk. Han hadde den samme pessimistiske holdningen — de rike ville bli rikere og de fattige fattigere. Marx mente at så lenge det fantes arbeidsløse arbeidere, en ’industriell reservehær’, ville konkurransen om arbeidsplassene alltid drive lønningene ned. ’Hvorfor skulle en arbeidsgiver øke lønningene når det finnes en sulten og arbeidsledig mann som er villig til å arbeide for lavere lønn?’ resonnerte han. Men Marx så også innen kapitalismen spirene til selvutslettelse: Rikdommene ville samle seg på færre hender, og arbeidernes forhold ville bli stadig dårligere helt til de ble tvunget til et åpent og blodig opprør.

Men samtidig som sosialismen fikk større popularitet, var det en annen bevegelse som vokste fram — sosialdarwinismen. En av de ledende menn innen den bevegelsen, Herbert Spencer, anvendte Darwins utviklingsteori på sosiale problemer og lanserte uttrykket «den best skikkede overlever». Sosialdarwinistene regnet med at de som vant i kampen om markedet, ville få alt utbyttet, og når det gjaldt dem som tapte — pytt-pytt, det var jo bare de best skikkede som skulle overleve likevel! Denne tankegangen førte til en del svært hensynsløse forretningsmetoder og til at de mest aggressive samlet seg enorme formuer.

Helt siden de sosialøkonomiske teoriers første tid har det altså vært kamp mellom dem som tror på et fritt markedssystem (og derfor begrenset, om i det hele tatt noen, statlig økonomisk styring), og dem som vil ha større eller til og med fullstendig statlig styring. Den store depresjonen i 1930-årene fikk imidlertid mange til å vurdere på nytt hvorvidt det kunne være gunstig at staten grep inn i markedet for å forhindre den slags lidelser som da hadde oppstått på grunn av sammenbruddet i det frie markedet. I denne sammenheng var det at en annen fremtredende sosialøkonom, John Maynard Keynes, erklærte at statlig kontroll av renten og statlig påvirkning gjennom skatter og avgifter kunne forhindre de største negative utslag av de økonomiske svingninger. Forskjellige varianter av hans teorier er stadig de fremherskende i den vestlige verden.

Sosialøkonomi i dag

Har sosialøkonomene, med alle sine teorier og diagrammer, løst verdens økonomiske problemer? I de senere år er det blitt sagt mye om økonomiske teorier. Det har til og med vært snakk om å gå tilbake til Adam Smiths lære og stole fullstendig på et fritt markedssystem. Men de fleste forstår at vi står overfor problemer som er så store at enkeltindivider eller sosialøkonomer ikke kan håndtere dem. Mange ser det derfor som en nødvendighet at myndighetene har en viss styring.

En artikkel i Saturday Review sa: «En human samfunnsøkonomi krever mer enn velstand og økonomisk vekst, mer enn en effektiv fordeling av ressursene. Det er nødvendig med forandringer i de økonomiske institusjonenes rammer for å oppnå større likhet og frihet. . . . Det krever et sosialt miljø som innfører en følelse av samhørighet og fellesskap i mellommenneskelige forhold. Menneskene, deres teknologi og det naturlige miljø må komme i overensstemmelse med hverandre. Og alt dette må bli gjort i verdensmålestokk.»

Men det er langtfra lett å oppnå en slik «human samfunnsøkonomi». I dag har velstanden fortsatt en tendens til å øke hos de rike og minke hos de fattige. Menneskene klarer ikke å få i stand en varig løsning basert på menneskelige anstrengelser alene. Tilbakegang, depresjon, inflasjon, stagflasjon, nullvekst og negativ vekst er derfor fremdeles velkjente ord for dem som følger med i det som skjer på det samfunnsøkonomiske område, også i de rikeste land.

Er framtiden dyster?

Kommer ressursene noen gang til å bli fordelt på en mer effektiv måte? Vil det noen gang bli et sosialt miljø som innfører en følelse av samhørighet og fellesskap i mellommenneskelige forhold? Kommer vi noen gang til å oppleve en dag da samfunnsøkonomien ikke virker ’dyster’ for den jevne arbeider?

Finn fram bibelen din og slå opp kapittel 65 i Jesajas bok og les versene 21 til 23. Ordene er enkle, men tankene er dype. Tenk deg hva det vil innebære at enhver har sitt eget hjem og er selvhjulpen økonomisk sett. Ingen ensformige arbeidsoppgaver, men konstruktivt, tilfredsstillende arbeid. Et økonomisk system som sørger for at alle har rikelig. Og alt dette under et verdensomfattende styre — Guds rike. — Se også Salme 72: 16; 145: 16; Jesaja 25: 6.

Vi behøver derfor ikke være motløse på grunn av de mørke utsikter som «den dystre vitenskap» forespeiler oss. Den framtiden Gud holder fram, er svært lys for dem som tror på ham og hans hensikter med jorden.

[Uthevet tekst på side 19]

Vil det noen gang bli slik at samfunnsøkonomien ikke virker ’dyster’ for den jevne arbeider?

[Bilde på side 18]

Malthus mente at befolkningsøkningen ville utligne enhver midlertidig vekst i velstanden

[Rettigheter]

Bettman Archive