Jeg overlevde gisseldramaet på Malta

VED 20-tiden den 23. november i fjor kom jeg til den internasjonale flyplassen i Aten sammen med en kollega av meg, George Vendouris. Vi skulle til Dubai i De forente arabiske emiratene for å inspisere et av skipene til det selskapet som jeg arbeider for. Jeg har i noen år vært overingeniør i det selskapet, og på denne turen skulle George være med som min assistent.

Vi skulle reise til Dubai via Kairo med EgyptAir Flight 648. Etter å ha gått igjennom forskjellige kontroller kom vi fram til flyet, en Boeing 737. Ettersom vi bare hadde håndbagasje, kom vi om bord forholdsvis tidlig. Hvis jeg husker riktig, hadde vi plassene A og B på rad 7.

Etter at alle hadde kommet om bord, tok vi av like etter klokken 21. Flyet var i rute. Det hadde mindre enn 100 passasjerer og var ikke helt fullt. Kabinpersonalet begynte å servere forfriskninger. Vi må ha vært i luften i 25 minutter eller deromkring da en mann plutselig stilte seg foran døren til cockpiten. Han holdt et skytevåpen i den ene hånden og en grønn håndgranat i den andre og begynte å rope noe på arabisk. Jeg er greker og forstår ikke arabisk, men det var ingen tvil om at dette var en flykapring.

Vi gjorde derfor som de egyptiske passasjerene og holdt hendene over hodet. Samtidig som kapreren gav sine ordrer, prøvde han å trekke noe ut av håndgranaten med tennene. Han klarte ikke det, så han la den tilbake i vestlommen.

Kapreren, som det viste seg ikke var alene om kapringen, fikk dem som satt på de forreste radene, til å finne seg plasser lenger bak. Så bad han om å få slipsene våre. Deretter begynte kaprerne å føre én og én person fram, ta fra ham passet, kroppsvisitere ham og så få ham til å ta plass på et av de tomme setene foran.

Da de som hadde sittet foran, flyttet seg bakover, kom en egyptisk mann til å sitte ved siden av meg. Senere fikk jeg vite at han var ansvarlig for sikkerhetsvaktene på flyet. Da han ble kalt fram, tok kapreren passet hans og tvang ham til å legge seg ned. Så brukte han noen slips til å binde ham med. Før dette hadde han bundet purseren.

Da min tur kom, etter den egyptiske sikkerhetsvakten, tok kapreren bare passet mitt uten å kroppsvisitere meg og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg. Han pekte på en plass på høyre side av flyet, trolig på tredje rad.

Skuddveksling om bord

Noen minutter senere hørte jeg noen skudd like bak meg. Alle dukket øyeblikkelig. Kulene forårsaket antagelig trykkfall i kabinen, for oksygenmaskene ble utløst fra taket. Mange passasjerer tok dem på, men jeg følte ikke noe behov for oksygen. Jeg tror at flykapteinen raskt førte flyet ned i lavere høyde.

Da det ble slutt på skytingen, så jeg bakover, og der lå den kapreren som så ut til å være lederen, utstrakt på gulvet. Det så ut som om han var død. Det lå også en annen mann på gulvet, og to av kabinpersonalet og en passasjer var såret.

Jeg forstod det slik at kapreren hadde bedt en mann om å få passet hans. Mannen hadde vist seg å være en av sikkerhetsvaktene, og i stedet for å gi fra seg passet, hadde han trukket pistolen og skutt kapreren. Men så ble vakten skutt av en annen kaprer bak i flyet.

Pistolen til denne sikkerhetsvakten ble liggende ved føttene mine, og et øyeblikk tenkte jeg på å ta den opp. Men heldigvis slo jeg tanken fra meg — jeg ville likevel ikke ha visst hvordan jeg skulle bruke den.

Så ble døren til cockpiten åpnet, og en høy, maskert mann kom til syne med en håndgranat og et skytevåpen i hånden. Han sa noe til kapreren bak meg, og deretter så han rett på meg og gjorde tegn til meg at jeg skulle reise meg. Han sa noe, men jeg forstod bare av gestene hans at han ville at jeg skulle slepe den kapreren som lå på gulvet, inn i cockpiten.

Da jeg begynte å gjøre det, gjorde kapreren tegn til at jeg skulle snu mannen. Jeg klarte ikke det alene, så kapreren gav ordre om at det måtte komme noen og hjelpe meg, og Demetris Voulgaris kom. Jeg hadde kjent Demetris i mange år, for han arbeidet for vårt firma. Demetris tok tak i bena og jeg i skuldrene, og så fikk vi snudd ham. Vi skulle gjøre det så de kunne få tak i håndgranaten i vestlommen hans.

Da en av de andre kaprerne hadde tatt granaten, spurte vi om vi kunne få gi den sårede kapreren litt vann, men det fikk vi ikke. De mente antagelig at han var ferdig. Vi satte ham derfor opp ved døren, og så fikk vi beskjed om å slepe sikkerhetsvakten forover. Nå fikk en av kaprerne se skytevåpnene på gulvet og tok dem opp.

Da vi kom forover med sikkerhetsvakten, tenkte vi å løsne på klærne hans og gi ham førstehjelp. Men da hodet hans var kommet opp til den første raden, fikk vi beskjed om å stanse. Jeg ble bedt om å tømme to matbrett — bare kaste maten på gulvet. Kapreren sa at jeg skulle legge brettene på det første setet, og gjorde tegn til at jeg skulle holde sikkerhetsvaktens hode fast der på brettene.

Det gikk opp for meg at han hadde tenkt å drepe den sårede mannen, så jeg ropte: «Nei!» Og jeg holdt hendene for ansiktet og snudde meg mot de andre passasjerene: «Han vil drepe ham!» Merkelig nok gjorde ikke kapreren meg noe. Han holdt sikkerhetsvaktens hode fast, men skjøt ham ikke likevel. Så satte han seg på første rad ved siden av meg.

Etter en stund holdt jeg ikke ut å sitte der lenger, så jeg holdt hendene i været og gikk bakover i flyet og fant meg en plass et eller annet sted på femte eller sjette rad. Den unge assistenten min, George Vendouris, kom og satte seg bak meg.

Purseren, som hadde klart å komme seg løs, ropte til en av de besetningsmedlemmene som ble brukt til å samle inn passene. Vi skulle lande. Men før vi landet, måtte de støtte opp den kapreren som enten var død eller døende, og feste sikkerhetsbeltet på ham.

Landing på Malta

Jeg vet ikke om Malta var kaprernes mål, men vi landet i hvert fall der etter cirka to timer. Like etter landing ble døren åpnet, og en lege kom om bord. En av mennene pekte på den livløse kapreren og bad ham om å undersøke ham. Legen gjorde det, nikket og gjorde tegn til å gå videre til sikkerhetsvakten. Men det fikk han ikke lov til.

Alle grekere ble bedt om å sette seg på høyre side i flyet, hvor jeg allerede satt. Vi var 17 grekere, og da det hele var over, var det bare fem av oss som hadde overlevd.

Purseren sa over høyttaleren at alle filippinske kvinner om bord skulle komme forover. Noen andre kvinner ble også bedt om å komme forover, og til sammen 11 kvinner fikk lov til å forlate flyet sammen med legen.

Henrettelsene begynner

Purseren spurte om hvor de israelske kvinnene befant seg. En ung kvinne reiste seg straks i den tro at de også skulle få forlate flyet. Men da hun kom foran, grep den maskerte kapreren henne og skubbet henne ut av døren ut på trappen, så jeg kunne ikke se hva som skjedde. Men vi hørte et skudd, som fikk alle til å dukke instinktivt, og så hørte vi en dump lyd. Senere fikk vi vite at kvinnen hadde snudd på hodet i siste øyeblikk, slik at kulen bare hadde streifet henne. Hun falt ned trappen og gjemte seg under flyet og reddet livet.

Senere fikk vi vite at kaprerne truet med å fortsette å skyte passasjerer hvis de ikke fikk drivstoff. Etter noen minutter spurte de etter den andre israelske kvinnen, men hun reiste seg ikke. Purseren kom med passet hennes i hånden, fant henne og bad henne om å reise seg, men hun ville ikke. Så sendte kapreren to passasjerer som han brukte som sine hjelpere fordi de snakket arabisk, og de tvang henne til å gå foran i flyet. Da var det vi virkelig begynte å bli skrekkslagne.

Kvinnen gråt. Hun falt om på gulvet og ble liggende. Da kapreren kom ut fra cockpiten, hvor han hadde vært og snakket med kapteinen, sparket han til henne og skubbet henne ut av flyet. Igjen lød det et skudd, og vi hørte en dump lyd idet hun falt ned, dødelig såret. Det var nå litt over midnatt.

Kort tid etter ble tre personer til kalt fram, en ung mann og to kvinner. Navnene deres fikk oss til å trekke den korrekte slutning at de var amerikanere. Kapreren førte dem helt foran i flyet og fikk sine to hjelpere til å binde hendene deres bak på ryggen med noen av slipsene. De fikk beskjed om å sette seg på første rad.

Det gikk omkring en time. Så kalte kapreren fram den amerikanske gutten. Jeg må si at jeg var imponert over guttens ro. Han reiste seg og gikk fram til kapreren som om han skulle hente en premie eller lignende — helt kald og rolig. Igjen hørte vi et skudd og en dump lyd, og døren ble lukket. Jeg kunne ikke se det, men gutten falt også ned trappen. Og merkelig nok ble også han bare rammet av et streifskudd og overlevde, akkurat som den første israelske kvinnen.

Det gikk en time eller deromkring, og så kalte kapreren fram den ene av de amerikanske kvinnene. Hun reiste seg, og den samme historien gjentok seg — skuddet og den dumpe lyden idet hun falt. Klokken måtte nå være omkring 3 eller 4 om morgenen. Regnet fosset ned og bidrog til å gjøre atmosfæren enda dystrere. Passasjerene satt lamslått av frykt på setene.

Det var stille i flyet. Det var ingen som gråt, ingen som ropte, og ingen annen form for støy. Men jeg kunne høre forskjellige som snakket dempet sammen: «Han drepte den israelske kvinnen!», «Stakkars pike!», «Nå har han drept amerikaneren!» Og noen hvisket: «Hva er dette?» «Hvordan kan dette fortsette?» «Hva har han tenkt å gjøre nå?»

Hver gang noen ble henrettet, bad jeg til Jehova. Jeg bad om at han måtte huske vedkommende i oppstandelsen, hvis det er hans vilje, og gi vedkommende en mulighet til å oppnå liv i hans nye ordning.

Nå begynte solen å stå opp. Døren ble åpnet, og de to som hjalp kaprerne, gikk ut og kom tilbake med smørbrød. Noen spiste, andre orket ikke. De gav oss også vann.

Mens henrettelsene foregikk, tenkte vi at kaprerne måtte ha stilt store krav, ettersom de utenfor ikke ville godta dem. Og vi tenkte at hvem som helst av oss kunne bli den neste som ble henrettet. Men etter hvert som timene gikk etter at den amerikanske kvinnen ble drept, begynte vi å tro at det foregikk forhandlinger.

Omtrent ved middagstider ble flydøren åpnet, og den andre amerikanske kvinnen ble kalt fram og skutt og drept. Da dette skjedde, begynte hver enkelt av oss igjen å frykte for at vi kunne bli den neste som ble henrettet. Men ettersom ettermiddagen gikk og kvelden kom og ingen flere ble kalt fram, lurte vi på om det kanskje hadde ordnet seg.

«Du er altfor rolig!»

I løpet av dagen tenkte jeg med meg selv: ’Nå er det søndag, og det offentlige foredraget er i full gang i menigheten i Pireus.’ Jeg framsa en stille bønn som om jeg var på møtet. Senere, da foredraget må ha vært ferdig, fant jeg fram Vakttårnet og forestilte meg at jeg overvar studiet i menigheten. Det som står i Salme 118: 6, dukket opp i tankene mine. Der står det at vi har ingen grunn til å frykte mennesker når Jehova er med oss.

Den unge assistenten min, George Vendouris, som satt bak meg, sa: «Jeg visste at du var rolig, sjef, men du er altfor rolig!»

«Hør her,» svarte jeg, «problemet er ganske enkelt om vi skal leve eller dø. Problemet er bare ikke vårt. Stol på Gud. Hvis han tillater at vi dør, så tillater han det. Vi må ikke være urolige.»

«Har du noe jeg kan lese?» spurte han, og jeg gav ham Vakttårnet.

Etter at studiet ville ha vært ferdig i Pireus, hvor jeg tjener som en kristen eldste, framsa jeg en annen bønn. Jeg la alt i Jehovas hånd og sa at jeg var rede til å godta det som han ville tillate.

Jeg tenkte på å skrive en liten beskjed til min kone: ’Katie og dere barn, vi treffes i Riket.’ Men så snart jeg hadde tatt fram pennen, tenkte jeg: ’Hva er det du gjør? Skal du leke dommer? Sa du ikke at saken er i Jehovas hånd?’ Jeg tenkte at jeg hadde ingen rett til å skrive en beskjed om at jeg kom til å dø. Jeg la derfor pennen tilbake uten å skrive noe.

Redningen

Plutselig, omkring klokken 20.30, ble det åpnet maskingeværild, tydeligvis utenfor. Men den ble besvart med geværild fra et sted bak i flyet, sannsynligvis fra kaprerne. Vi kastet oss ned på gulvet. Så inntraff det en eksplosjon, og alt ble mørkt.

Jeg tenkte med meg selv: ’Ettersom lyset er gått, kan jeg bevege meg nå.’ Jeg reiste meg, men så snart jeg gjorde det, merket jeg en sviende følelse. Det var en slags gass, og jeg holdt pusten. Jeg hørte George si: «Hei, de har tenkt å sette fyr på oss!» Jeg kunne ikke snakke, og jeg pustet så lite som mulig.

I den retningen jeg så, var alt mørkt. Men så hørte jeg en stemme som sa: «Den andre siden.» Jeg snudde meg og så en lysstråle og begynte å bevege meg i den retningen. Noen øyeblikk senere stod jeg i en åpning. Det kan ha vært en nødutgang over vingen. Jeg kan ikke huske om jeg hoppet ned fra vingen, eller om jeg skled.

Det neste jeg husker, er at jeg lå rett ut, og at en eller annen stod bøyd over meg og holdt hodet mitt. Jeg forstod at jeg hadde kommet ut av flyet, og at disse antagelig var våre befriere.

Jeg begynte å puste igjen. Men selv om jeg nå var omgitt av frisk luft, føltes det som om jeg fremdeles innåndet gass. Og slik var det i flere dager etterpå. Andre hadde falt bak meg, og vi prøvde å reise oss, men fikk ikke lov til det. Så vi krøp bak noen kasser. Der ble vi ransaket. Så ble vi kjørt til sykehuset.

Senere fikk vi vite at de fleste av de nesten 60 som omkom under redningsaksjonen, antagelig omkom på grunn av røyken fra det sprengstoffet som ble brukt av de egyptiske kommandosoldatene som stormet flyet. Min kollega George Vendouris var en av dem som ble drept.

På sykehuset

Da vi kom til sykehuset — det var St. Lukas’ sykehus — hørte jeg noen rope: «Øyeblikkelig hjelp!» Vi ble lagt på bårer, og det kom en lege for å se hva som foregikk. De kledde av meg alt så nær som underbuksen. Så tok de meg til en av sykestuene. Jeg hadde smerter, og øynene mine plaget meg. Snart kunne jeg ikke se noe som helst, så jeg begynte å rope, og det kom en lege. Han hadde et eller annet i øynene mine.

De bandasjerte meg og begynte å gi meg intravenøs næring. Jeg ble vasket med et håndkle og fikk smertestillende sprøyter. På mitt begrensede engelsk fikk jeg fortalt at jeg ikke ville ha blodoverføring fordi jeg var et av Jehovas vitner. En eller annen fortalte at et maltesisk Jehovas vitne arbeidet i den ambulansen som hadde kommet til flyplassen. Da han senere kom for å snakke med meg, sa han: «Du trenger ikke å være bekymret. De kommer ikke til å bruke blod.»

Til slutt kom en kvinnelig lege inn. Hun var svært høflig. Jeg kunne ikke se henne, men jeg husker stemmen hennes. Jeg bad henne om å ringe hjem til familien min på noteringsoverføring og si fra at jeg var i live. Jeg var bekymret for dem.

Det kom inn en som, hvis jeg husker riktig, sa at han var sykehusets direktør. Han tok meg i hånden og spurte: «Hva er navnet?», og jeg sa hva jeg heter. Senere fikk jeg vite at det var noen fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Hellas som hadde ringt, og at de ventet i telefonen. Direktøren kom for å forvisse seg om at jeg var i live, så han kunne si det. Dette skjedde ved daggry om mandagen.

Om tirsdagen kom min kone og min sønn til Malta. Så snart jeg kjente hånden til min kone i min, visste jeg at det var henne. Jeg omfavnet henne og takket Jehova. Sønnen min kom også og dessuten sjefen for det firmaet jeg arbeider for.

I hele denne tiden fikk jeg oksygen for å få puste. Av og til kom en sykepleier inn og snudde meg over på magen og dunket meg i ryggen for at jeg skulle spytte ut slim. Da jeg fikk synet tilbake, fikk jeg se at slimet var helt svart. Det må ha kommet av gassene. Om onsdagen ble bandasjene fjernet, men jeg tålte ikke lyset.

Den dagen kom det flere reportere, men legen jaget dem ut. I mellomtiden kom politiet og sa at jeg måtte avgi forklaring. Senere sa de: «Du kjenner så mange detaljer at du kunne skrive en hel bok.» Deretter kom en representant for konsulatet og en advokat med en båndopptaker, og jeg avgav forklaring gjennom tolk.

Da dette var over, forlot min kone og min sønn sykehuset. De bodde hos noen maltesiske vitner til jeg ble frisk nok til å reise, og vi reiste fra Malta sammen. Jeg er dypt takknemlig for at jeg var en av de få som overlevde den forferdelige kapringen av EgyptAir Flight 648. — Fortalt av Elias Rousseas.

[Uthevet tekst på side 6]

Han trakk pistolen og skjøt kapreren

[Uthevet tekst på side 8]

Den andre amerikanske kvinnen ble kalt fram og skutt og drept

[Bilde på side 9]

Jeg ble blindet og hadde store smerter

[Rettigheter]

Reuters

[Bilde på side 10]

Min kone og min sønn kom og besøkte meg på sykehuset

[Rettigheter]

Reuters