En tid til å eie, en tid til å dele med andre

DEN vakre østhyttesangeren føler seg trygg der den sitter på grenen. Maken beskytter den. Dersom en annen hann kommer for nær, blir maken en rasende fjærball som jager inntrengeren bort fra «sitt» område. Den er seg sine besittelser ganske bevisst.

Menneskets «beste venn», hunden, er et annet eksempel. Dersom du er i tvil, så bare prøv å ta fra den et ben den har fått.

Små barn er seg også bevisst hva som er deres. Har du noen gang sett to barn som vil leke med den samme leken? Det ene barnet har leken i hånden sin. Det andre prøver å få tak i den, men det første barnet gir høylydt til kjenne at det ikke vil gi den fra seg. Barnet tviholder på sin leke, og det akter å beholde den.

Er det galt å verne om sine eiendeler? Bibelen understreker prinsippet om privat eiendom. Menneskene skulle bygge hus og bo i dem, plante vingårder og spise frukten selv og sitte hver under sitt vintre og fikentre. (Jesaja 65: 21; Mika 4: 4) Østhyttesangeren var først på stedet og trenger området for å kunne skaffe mat til familien sin. Hunden fikk benet og trenger det for å opprettholde livet.

Men hva med barnet og leken? Det er dets eiendom, men dersom det ikke vil dele leken med andre, får det ingen å leke med. Det vil bli mer lykkelig dersom det deler med andre. De kristne må ikke glemme å «dele med andre». De rike blir minnet om å «være gavmilde og gjerne dele med andre». Det gir stor glede å dele med andre på den måten. — Hebreerne 13: 16; 1. Timoteus 6: 18; Apostlenes gjerninger 20: 35.

Det er en tid til å eie og en tid til å dele med andre. Vi bør imidlertid også huske at «jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til». (Salme 24: 1) Vi må lære å bruke det vi har til vår midlertidige disposisjon, på en måte som vil være til glede for den egentlige eieren, Jehova Gud.

Kong David i Israel var en svært rik mann, men han var realistisk og sa til Gud: «Herre, din er storheten, makten, herligheten, æren og høyheten, ja alt i himmelen og på jorden. Ditt er riket, Herre, . . . Rikdom og ære kommer fra deg.» — 1. Krønikebok 29: 11, 12.

Istedenfor å hope opp det som var hans, gav David et stort bidrag til byggingen av templet for tilbedelsen av Jehova. Ønsket han noen spesiell belønning for sin gavmildhet? Nei, han innså at på en måte viste han ikke gavmildhet i det hele tatt. «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg; vi gir det vi har fått av deg.» —  1. Krønikebok 29: 14.

Er ikke Davids innstilling nettopp den innstilling vi alle bør ha?