Verden etter 1914

Tredje del: 1935—1940: Folkeforbundet vakler mot sin undergang

FOLKEFORBUNDET var sykelig helt fra fødselen av. Historikeren H. Gatzke sier om organisasjonens første møte i 1920 at det var «ikke så mye en verdensomfattende sammenslutning av nasjoner som det var en konferanse mellom europeiske stormakter som arbeidet for sine nasjonale interesser og var opptatt av å få Folkeforbundet til å tjene deres egne, politiske formål». Så lenge det ikke lot seg gjøre å overvinne den nasjonalistiske tankegangen, ville den nye organisasjonen befinne seg i konstant livsfare.

I begynnelsen av 1930-årene var det tydelig at mange av Folkeforbundets medlemmer var misfornøyd med tingenes tilstand. Italia mente for eksempel at landet ikke fikk en rimelig andel av verdens råstoffer, og at det ble utestengt fra verdens handelsmarkeder og investeringsmuligheter. For å hevde sine nasjonale interesser gikk så Italia til angrep på Etiopia i 1935. Ut fra en tilsvarende misnøye gjorde Japan invasjon i Kina i 1937. I begge tilfelle stod Folkeforbundet maktesløst uten å kunne gripe inn.

Folkeforbundet var ennå ikke 20 år gammelt, men det hadde tydeligvis ikke den ungdommelige sunnhet og handlekraft som dets tilhengere gjerne skulle ha sett at det var i besittelse av. Allerede i 1936 var mange bekymret på grunn av den dødelige sykdommen forbundet led av. Historikeren Hermann Graml forteller om denne tiden og sier at «stemningen i Genève [ved Folkeforbundets hovedsete] var som stemningen i en begravelse». Og dette er ikke så underlig ettersom organisasjonen var tilskuer til Italias og Japans krenkende handlinger og ikke minst til en viss Adolf og hans freidighet.

«Hitlers yndlingstema»

Ja, misnøyen rådet i Tyskland også. Landet kjempet innbitt for å gjenvinne en ledende posisjon i Europa. Ifølge en tysk lærebok mente general Hans von Seeckt, sjefen for Tysklands væpnede styrker i 1920-årene, ’at det var utenkelig at Tyskland kunne komme på fote igjen uten en ny krig’. Hitler så heller ikke bort fra at det kunne bli nødvendig med militære aksjoner. Ifølge et forskningsinstitutt som befatter seg med tysk militærhistorie, var dette bakgrunnen for at «alle de viktige tiltak som regimet satte i verk [mellom 1933 og 1939], enten direkte eller indirekte bidrog til gjenopprustningen».

Hitler var av den oppfatning at «de tyske ’masser’ bestod av 85 millioner mennesker som utgjorde en forent ’rasemessig kjerne’. Ifølge Hitlers pseudo-darwinistiske filosofi var det et krav at denne ’rasemessige kjerne’ måtte skaffe seg herredømme over sitt eget ’landområde’». Gerhard Schulz, professor i moderne historie ved universitetet i Tübingen, sier: «Hitlers yndlingstema dreide seg om det å erobre nye landområder ved å gjøre bruk av vold.»

Folkeforbundet hjalp faktisk Hitler til å bestemme seg for hvor han skulle begynne. Etter den første verdenskrig ble Saarland satt under administrasjon av Folkeforbundet etter å ha vært en kasteball mellom Frankrike og Tyskland i flere hundre år. Men det ble besluttet at innbyggerne i Saarland på et senere tidspunkt selv skulle få bestemme om de fortsatt skulle administreres av Folkeforbundet eller tilhøre enten Frankrike eller Tyskland. Det ble bestemt at dette skulle avgjøres ved en folkeavstemning i 1935.

På dette tidspunkt var Hitler blitt temmelig populær. Når skoleelever skulle skrive diktat, kunne de for eksempel få i oppdrag å skrive: «Liksom Jesus frigjorde menneskene fra synd og helvete, har Hitler frelst den tyske nasjon fra å gå til grunne. Jesus og Hitler ble begge forfulgt, men Jesus ble korsfestet, mens Hitler ble opphøyet til rikskansler. . . . Jesus bygde med tanke på himmelen, Hitler med tanke på den tyske jord.»

Mange religiøse ledere på den tiden praktiserte ikke kristen nøytralitet, men involverte seg tvert imot sterkt i politikk i forbindelse med folkeavstemningen. En overveiende del av innbyggerne i Saarland var katolikker, og de la seg på hjerte det som deres biskoper sa til dem: «Som tyske katolikker er vi forpliktet til å støtte det som virker til fremme av storhet, velstand og fred for vårt fedreland.» Og de katolske fagforeningene gav sitt besyv med: «Den som er troløs mot sitt fedreland, kan ikke være trofast mot sin Gud.»

Selvfølgelig var ikke alle enige i dette. En kjent forfatter på den tiden, Heinrich Mann, kom med disse advarende ord: «Hvis du stemmer på Hitler, vil du forlenge hans liv og være medansvarlig for hans ugjerninger . . . , også for den krigen som er nødt til å komme med den kursen han følger.» Men det var ikke så mange slike advarende røster. Dette fikk journalisten Kurt Tucholsky til å skrive at Saarland var blitt «sviktet av England, av Frankrike, av Folkeforbundet, av internasjonale fagforeninger og av paven».

Under disse omstendigheter var det opplagt at Hitler måtte gå seierrik ut av folkeavstemningen. Hele 90,8 prosent stemte for tilslutning til det nye tyske rike.

Denne første utenrikske politiske triumf oppmuntret Hitler til å gå videre med sitt program. Folkeforbundet lå allerede på sotteseng og var for svakt til å gripe inn da Hitler i strid med Versailles-traktaten lot sine tropper rykke inn i Rhinland i 1936. Ingen la hindringer i veien for ham da han besatte Østerrike i 1938, eller da han senere samme år underla seg Sudetlandet, en del av Tsjekkoslovakia som hovedsakelig var befolket av tyskere. Etter denne innledende manøver besatte han resten av landet i 1939. Det kom naturligvis høylytte protester, men heller ikke mer.

Generalprøver — på hva?

Fram til nå hadde Hitlers angrepskriger foregått uten blodsutgytelser. Det var ikke tilfellet med de tidligere nevnte konfliktene som Italia og Japan var involvert i. Det italienske oppslagsverket L’uomo e il tempo opplyser: «Fascist-Italias angrep på Etiopia var forberedt inntil minste detalj og ble utført ved hjelp av et voldsomt oppbud av krigsmateriell og med støtte av et enormt propagandaapparat.» Denne krigen begynte i 1935, og i 1936 var okkupasjonen av Etiopia et faktum. Verden var rystet da det ble kjent at okkupasjonsstyrkene benyttet seg av bombetokter og giftgass.

I Asia fikk de japanske militaristene stor makt. Da Kina ble beskyldt for å stå bak et bombeattentat på den sørmandsjuriske jernbane i 1931, kunne Japan derfor benytte dette som et påskudd til å la hæren rykke inn i Mandsjuria. I 1937 gikk den også inn i det øvrige Kina og besatte store deler av landet, deriblant byene Shanghai, Peking, Nanking, Hankow og Kanton.

Mens dette pågikk i Asia, brøt den spanske borgerkrig ut i Europa i 1936. Hitler og Mussolini fikk dermed anledning til å utprøve sine nyeste våpen og kampmetoder. Både denne krigen og kampene i Mandsjuria, Kina og Etiopia tjente som en slags generalprøve på noe enda mer omfattende som skulle komme. Et historisk verk opplyser at over en halv million mennesker ble drept under den spanske konflikten, som naturlig nok vakte stor oppmerksomhet verden over. Avisene fant fram de store overskriftene. Men noe langt verre var i anmarsj.

Lynet slår ned i Europa

I demokratiene rådet det stor bekymring over det som fant sted på verdens skueplass. Storbritannia mobiliserte. I august 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen en ikke-angrepspakt til overraskelse for resten av verden. I realiteten var denne pakten en overenskomst om at partene skulle dele Polen mellom seg. Hitler drev høyt spill og satset på at de vestlige demokratiske statene fremdeles ville avholde seg fra å intervenere da han lot sine tropper marsjere inn i Polen kl. 4.45 den 1. september 1939.

Men denne gangen tok han feil. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager senere. Den 17. september rykket sovjetiske tropper inn i Polen fra øst, og ved månedens slutt var krigen i Polen praktisk talt avgjort. Den annen verdenskrig var i gang etter en serie med meget raske militære operasjoner som tyskerne kalte Blitzkrieg, lynkrig. I seiersrusen kom Hitler med et fredstilbud til vestmaktene. «Om han mente dette alvorlig, er et spørsmål som det er umulig å gi et pålitelig svar på,» skriver den tyske historikeren Walther Hofer.

I de første krigsårene skjedde det en rekke overraskende angrep som ble utført lynraskt og med ødeleggende virkning. Sovjetunionen tvang hurtig Estland, Latvia og Litauen til å la sovjethæren opprette baser innenfor landenes grenser. Finland nektet å gi etter for tilsvarende krav, med den følge at sovjethæren rykket inn i landet den 30. november 1939. I mars året etter måtte Finland slutte fred på Sovjetunionens betingelser.

I mellomtiden hadde Storbritannia og Frankrike planlagt å gå gjennom det nøytrale Norge for å komme Finland til hjelp. Men da finnene bad om fred, hadde ikke lenger de allierte noe påskudd for å gå inn i Norge, og planene ble lagt på is. De la imidlertid ut miner i norske farvann den 8. april 1940. Dagen etter, den 9. april, ble både Norge og Danmark utsatt for et overraskende angrep av tyske okkupasjonssoldater. Bare en ukes tid etterpå landsatte også britene soldater i Norge, men etter en del kamper trakk de seg tilbake på grunn av urovekkende rapporter fra krigen lenger sør i Europa.

Der hadde det store spørsmålet lenge vært: Når og hvor kommer Tyskland til å sette inn sitt angrep mot Frankrike? Tiden gikk, og de fleste militære trefninger fant sted til sjøs. På land var det stille og rolig. Noen journalister begynte å snakke om «the phony war», «den uvirkelige krigen». Det var ikke lenger en «blitzkrieg», men snarere en «sitzkrieg», en krig hvor partene satt stille.

Men det ble snart fullt alvor. Den 10. mai foretok tyskerne nye lynangrep. De gikk utenom Maginotlinjen, Frankrikes forsvarslinje langs den fransk-tyske grense, og slo seg fort gjennom Nederland og Belgia. Den 12. mai nådde de grensen til Frankrike. Den 14. mai falt Nederland. De tyske styrkene feide gjennom Nord-Frankrike og avskar tusenvis av britiske, franske og belgiske soldater, som ble stående med ryggen mot den engelske kanal. Dette var ingen «sitzkrieg»; det var i høyeste grad en «blitzkrieg».

Den 26. mai begynte en av krigshistoriens mest gigantiske redningsaksjoner i Dunkerque i Frankrike. Marinefartøyer og hundrevis av sivile båter deltok i aksjonen og evakuerte i løpet av ti dager omkring 340 000 soldater over kanalen og brakte dem i sikkerhet til Storbritannia. Men ikke alle unnslapp. I løpet av tre uker tok tyskerne over en million krigsfanger.

Den 10. juni erklærte også Italia krig mot Storbritannia og Frankrike. Fire dager senere falt Paris for tyskerne. Før måneden var omme, hadde Frankrike og Tyskland undertegnet en våpenhvileavtale. Storbritannia stod nå alene. Hofer beskriver situasjonen slik: «Hitler hadde gjort seg til herre over Vest-Europa med en lynkrigsfart som til og med overgikk det han selv mente var mulig.»

Hitler ventet nå at Storbritannia ville slutte fred, men det skjedde ikke. Den 16. juli gav han derfor sine ordrer i forbindelse med en invasjon av de britiske øyer — «operasjon Seelöwe». Storbritannia rustet seg til å motstå det lyn som snart skulle slå ned på nytt.

Hva så?

Jehovas vitner hadde i mange år på forhånd offentlig gitt uttrykk for at Folkeforbundet ville gå til grunne.a Det plutselige utbruddet av den annen verdenskrig hadde nå gjort slutt på organisasjonens fortvilte kamp for livet. Folkeforbundet kunne endelig stedes til hvile i den avgrunnen som Åpenbaringen 17: 7—11 omtaler. Det var dette skriftstedet som hadde vært grunnlaget for de uttalelsene Jehovas vitner på forhånd hadde kommet med angående organisasjonens endelikt.

Men når Folkeforbundet nå hadde møtt sin undergang, hva så? Kunne det tenkes at krigen ville gå over i noe enda mer omfattende, kanskje i «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag», som blir kalt Harmageddon? (Jevnfør Åpenbaringen 6: 4; 16: 14, 16.) Jehovas vitner fulgte interessert med for å se hvordan krigen utviklet seg, men de var fast bestemt på at de ikke selv ville medvirke i den. De ville holde fast ved sin kristne nøytralitet, selv om dette — både i diktaturstater og i demokratiske land — ville føre til at de ble rammet av forbud, fengsling, rettslige forføyninger og pøbelangrep. I krigsåret 1940 var det samlede antall Jehovas vitner under 100 000, men de fortsatte energisk å utbre budskapet om Guds opprettede rike, et budskap som kunne gi menneskene et virkelig håp.

Og håp var nettopp noe det var behov for blant nasjonene, som ble grepet av angst og fortvilelse. Dette er temaet for vår neste artikkel, fjerde del, i denne serien om «Verden etter 1914».

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

Andre begivenheter som vakte oppmerksomhet

1937 — DuPont tar ut patent på et nytt produkt som kalles nylon

1939 — Titusener omkommer i jordskjelv i Tyrkia

[Kart på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

Aksemaktenes framrykninger i tiden fram til 1940

Aksemaktene og deres erobringer

Norge

Danmark

Nederland

Belgia

Sudetlandet

Luxembourg

Rhinland

Frankrike

Polen

Tsjekkoslovakia

Østerrike

Ungarn

Romania

Albania

[Bilder på side 18]

Krigsutbruddet betydde undergang for Folkeforbundet

[Rettigheter]

U.S. National Archives photo

[Rettigheter]

U.S. Army photo