Hva innebærer privatlivets fred?
«PRIVATLIVETS fred» og «personlighetsvern» er omfattende begreper. Et juridisk oppslagsverk sier om det beslektede uttrykket på engelsk, «the right of privacy», at det «lar seg ikke definere nøyaktig». (The Guide to American Law) David F. Linowes, som er professor i politisk økonomi, sier også at det ikke finnes noen alminnelig vedtatt definisjon av ordet «privacy».
De lovene som beskytter privatlivets fred, er av forholdsvis ny dato. Det teoretiske fundament for lovgivningen på dette området ble lagt i en juridisk avhandling av Louis D. Brandeis og Samuel Warren i 1890. Det som gav støtet til at de utarbeidet denne skjellsettende avhandlingen, var deres indignasjon over hensynsløse sensasjons- og skandaleaviser, den såkalte «gule presse».
De benyttet i denne forbindelse uttrykket «retten til å få være i fred». Men «privacy» kan også sikte til det å være i enrom eller alene, og professor Masanari Sakamoto ved universitetet i Hiroshima mener at dette «var uheldig for den videre utvikling av denne rettigheten». Han betrakter privatlivets fred som et positivt begrep som kan brukes både i forbindelse med tilbaketrukkenhet fra og samkvem med andre.
Professor Sakamotos oppfatning stemmer med den definisjon av ordet «privacy» som står i The Encyclopedia Americana: «Det krav som både enkeltpersoner, grupper og institusjoner har på selv å få bestemme når, hvordan og i hvilken utstrekning opplysninger om dem skal meddeles til andre.»
Det kan derfor være forskjellige oppfatninger blant folk om hva som hører med til privatlivets fred. La oss se på noen eksempler.
Forskjellige holdninger til privatlivets fred
«Det portugisiske språk har ikke engang et entydig ord som kan brukes om beskyttelsen av privatlivet. Ordet ’privacidade’ står ikke oppført i ordbøkene,» kunne man lese i den brasilianske avisen O Estado de S. Paulo. Dette var i 1979. Men for ikke så lenge siden, i 1986, kom ordet privacidade inn i en ordbok i Brasil som et lånord fra engelsk. På koreansk, liksom på norsk, finnes det ikke noe enkelt ord som helt tilsvarer det engelske ordet «privacy».
Slik er det også i Japan. «Det finnes faktisk ikke noe japansk ord for ’privacy’,» forteller Donald Keene, en amerikaner som er ekspert på japanske forhold. Det japanske oppslagsverket Kodansha sier: «I det gruppeorienterte Japan har den enkeltes rett til å få være i fred tradisjonelt vært mindre respektert enn familiens, gruppens eller samfunnets rett til å få kjennskap til og gripe inn i den enkeltes privatliv.» Hvis du søker arbeid i en japansk bedrift, må du for eksempel være forberedt på å bli stilt slike spørsmål: Har du et godt samliv med din kone? Hvor arbeider hun? Hva tjener hun? Hvor gamle er barna dine? Hvilken skole går de på? Hvis du blir ansatt, og hvis du er ugift, vil sjefen din kanskje si: «Nå er det snart på tide at du gifter deg og etablerer deg.»
Ville du betrakte dette som en utilgivelig innblanding i ditt privatliv? En japansk arbeidstager mener ikke nødvendigvis det. Da en del japanere ble spurt om når de syntes at de hadde fred i sinnet, var det bare åtte prosent som svarte: «Når jeg er alene.» Nesten to tredjedeler av de spurte oppgav at de hadde fred i sinnet når de var sammen med familie eller venner.
Men en japansk brud som giftet seg i Filippinene, ble likevel bestyrtet da hun så hvordan bryllupet hennes var arrangert. Hun spurte sin filippinske ektemann hvem alle bryllupsgjestene var, og han svarte: «Jeg kjenner dem ikke. Vi lager en masse mat, og hvem som helst kan komme og glede seg sammen med oss.» Blant filippinerne er dette et uttrykk for gjestfrihet. I mange europeiske kretser derimot kommer jo ingen i slike selskaper uten skriftlig innbydelse.
Ta ikke avstand fra andre folks oppfatninger om privatlivets fred uten å ha forsøkt å se de positive sidene ved dem. En europeer beklager seg kanskje over at det er umulig å ha noe egentlig privatliv under visse fremmede samfunnsforhold. Men folk som lever under slike forhold, er opplært til å dele nesten alt med familie og venner. Det forventes av dem at de gir avkall på det å være for seg selv, og at de ikke setter opp en beskyttende mur omkring seg og sitt.
Problemer som må løses
Blant folk som tradisjonelt har hatt liten anledning til å være for seg selv, forekommer det naturligvis situasjoner som noen oppfatter som problemer. Hvis noen under slike forhold ønsker å studere eller holde på med andre personlige gjøremål, må de utvikle en sterk konsentrasjonsevne. Donald Keene skriver i sin bok om Japan: «Den eneste egentlige tilbaketrukkenhet består i å stenge seg mentalt ute fra andre, som kanskje befinner seg like i nærheten, og denne formen for tilbaketrukkenhet er en nødvendighet i Japan.»
Det å leve med slektninger og venner nært innpå seg kan også skape andre problemer. Noen japanske ektepar tyr for eksempel til «kjærlighetshoteller» for å kunne ha intimt og fortrolig samvær. I mange hjem i Brasil kan det også være vanskelig å føle seg uforstyrret av andre, fordi det bare er tynne portierer mellom rommene i stedet for dører, eller fordi rommene bare er små avlukker som er avdelt fra hverandre med tynne lettvegger eller halvvegger. Samtaler og andre lyder kan lett høres i de andre rommene.
Men det er ikke bare boligsituasjonen som kan by på problemer for enkelte. Det samme gjelder menneskenes vennlige natur, som kan virke irriterende på reserverte mennesker som gjerne vil hegne om sitt privatliv. Hvis du for eksempel ikke har barn, kan du risikere å bli bombardert med personlige spørsmål av denne kategori: ’Har du ingen barn? Hvorfor har du ikke det?’
Noe som kan være atskillig verre
I Skandinavia er det jo ikke god tone å stikke nesen sin i naboens privatliv. Og i Storbritannia er det mange middelaldrende mennesker som til og med setter pris på å få være i fred for sine egne barn. I et klassebevisst samfunn forsøker gjerne de enkelte sosiale grupper å holde de øvrige på avstand.
I land hvor det er alminnelig å verne særlig sterkt om sitt privatliv, hender det at noen må betale dyrt for denne holdningen. En 80 år gammel mann i Danmark som låste seg ute fra huset sitt, kunne for eksempel ikke få seg til å ringe på hos naboen. Han travet omkring ute i kulden i en og en halv time, inntil en politimann hjalp ham og fikk tilkalt en låsesmed.
På grunn av den slags problemer ble det startet en dør-til-dør-bevegelse i Danmark i 1970-årene. Formålet med denne bevegelsen var å oppmuntre ensomme mennesker til å ringe på hos sine naboer i større utstrekning for å oppnå kontakt med dem. I løpet av noen få måneder fikk denne bevegelsen 50 000 tilhengere. Et slikt tiltak i et samfunn hvor det er vanlig å hegne om sitt privatliv, vitner om at det er nødvendig å bry seg om andre.
Ved en undersøkelse som ble gjort av Allensbacher-instituttet i Vest-Tyskland, opplyste 62 prosent av de spurte at de betraktet sin egen, private lykke som sitt viktigste mål i livet. Men som det heter i instituttets konklusjon: «Hvis vi synes det er tåpelig å gi til andre, og ikke ser lenger enn til vår egen og var families private lykke, kan det hende at vi allerede er kommet inn i den sosiale istid.» Ja, mangel på interesse for andre går hånd i hånd med egoismen.
I Japan kan man se en tendens som peker i retning av større selviskhet og sterkere trang til privat tilbaketrukkenhet. Den kjente japanske journalisten Tetsuya Chikushi skriver: «Det er mange forandringer i det japanske samfunn som kan føres tilbake til landets raske økonomiske vekst, blant annet det at de barna som vokser opp nå, har egne rom. Mange mener at dette er et tegn på den største historiske omveltning i det japanske samfunn.»
Denne forandringen har både positive og negative sider. Det at barna har hvert sitt rom, kan hjelpe dem til å utvikle ansvarsfølelse og gi dem en fredet plett hvor de kan studere og meditere. Men det kan også føre til at barna isolerer seg på rommet sitt og forsømmer kontakten med familien. Hiroshi Nakamura ved et institutt for barnekultur i Japan peker på denne negative siden ved utviklingen: «Jo tidligere barna blir uavhengige, desto bedre; jo større velstanden er, desto bedre, og jo mer fullstendig de kan trekke seg tilbake til privatlivets fred, desto bedre — og nettopp denne tankegangen er årsaken til den psykologiske kløften i familien.»
Mange japanere er bekymret over den selviske holdningen som gjør seg stadig sterkere gjeldende i samfunnet. Vi er vitne til et dilemma som gjør det klart for oss at det er nødvendig å tilstrebe likevekt.
[Uthevet tekst på side 6]
Noen ektepar tyr til «kjærlighetshoteller» for å kunne ha intimt og fortrolig samvær