Hvorfor blir folk hjemløse?

DET var en kald vinternatt. Louise og familien hennes våknet brått av flere gjennomtrengende skrik. Det hadde begynt å brenne i en av naboleilighetene. De kraftige vindkastene tok tak i flammene og drev dem gjennom den seksetasjes høye bygningen. Da Louises mor i panikk forsøkte å komme ut av leiligheten, som lå i femte etasje, falt hun ned fra branntrappen og slo seg i hjel. Ikke lenge etter hadde huset brent ned, og alle leilighetene ble ødelagt.

Det var et hardt slag for Louise å miste både moren og hjemmet sitt over natten. Heldigvis hadde hun slektninger og venner som tok seg av henne inntil hun kunne ordne seg på annen måte. En slik støtte fra familie og venner har i generasjoner fungert som en sikkerhetsordning i krisetider.

Hvorfor har da hver eneste storby mennesker som bor på gaten, og herberger for hjemløse? Hvorfor finnes det okkupanter, slumstrøk og brakkebyer? Og hvorfor har vi egentlig boligmangel og hjemløse mennesker?

Når sikkerhetsordningen ikke fungerer

Under normale omstendigheter fungerer støtteordningen med slektninger og venner bra nok til at det kan ytes hjelp når noen har personlige problemer. Denne støtteordningen er imidlertid ømfintlig. Hva om problemet er så stort eller så kostbart at ingen kan hjelpe? Eller hva om selve støtteordningen skulle bryte sammen på grunn av store omveltninger i samfunnet? Når denne sikkerhetsordningen bryter sammen, kommer folk i stor nød.

Det er dette som skjer i mange utviklingsland. I India for eksempel har det årlige monsunregnet gitt for lite nedbør i de siste årene. Sommeren 1987 manglet én av tre indere drikkevann. På grunn av vannmangelen ville heller ikke avlingen gro, og kveget døde. Uten avlinger hadde bøndene verken arbeid eller midler så de kunne forsørge sin familie. De hadde ikke noe annet valg enn å forlate landsbyene og flytte inn til byene, hvor det fremdeles kunne være mulig å få arbeid.

Denne tilflyttingen er en stor belastning for byene, som allerede lider under en hurtig befolkningsøkning. Ettersom innflytterne verken har penger eller arbeid, har de ikke engang råd til å ha et lite rom i et slumkvarter. Og fordi de har flyttet inn i helt nye omgivelser, er det få av dem som har noen de kan søke hjelp hos. De må derfor slå seg sammen med utallige andre som bor på fortauene, og boligkrisen blir bare verre og verre.

I andre utviklingsland har de lignende problemer. «I 1950 var det i Afrika bare byen Kairo som hadde over én million innbyggere,» sier boken Africa in Crisis. «I 1980 var det 19 byer med over én million innbyggere. Det er ventet at over 60 byer når dette tallet innen år 2000.» Folk som bor på landet, søker inn til byene fordi de håper å kunne finne et bedre levebrød. Men de ender ofte opp i slumstrøk og får det verre enn de hadde det før.

Stigende kostnader og mindre forsyninger

I de mer velstående industriland kan det være helt andre årsaker til at det finnes hjemløse. De hjemløses talsmenn peker som regel på økonomien som en hovedfaktor. I Canada for eksempel «er prisene på nye hus blitt presset i været som en følge av at byggekostnadene har økt de siste to årene,» rapporterer det kanadiske bladet Maclean’s. «Det at familier med to inntekter har kommet inn på boligmarkedet i de siste årene, har ført til at prisene har steget ytterligere — så mye som 50 prosent i fjor i enkelte tettbebyggelser.»

Noe som bidrar til høyere boligkostnader i mange byer, er såkalt byfornyelse. Gamle, rimelige boliger i indre byområder blir i stadig større utstrekning modernisert eller bygd om til dyre boliger, som har alle slags moderne bekvemmeligheter som appellerer til de nyrike eller unge yrkesutøvere som foretrekker å bo i byen framfor å bo i forstedene. Dette bidrar ikke bare til at prisene stiger, men det fører også til at det blir færre boliger som familier med liten eller middels inntekt har råd til å bo i.

I New York viste en undersøkelse som nylig ble foretatt, at en familie måtte tjene 58 000 dollar (cirka 370 000 kroner) i året for å kunne kjøpe en ny, middels dyr leilighet med ett soverom. Av en landsomfattende undersøkelse i USA fremgår det at Manhattan er den bydelen hvor det er dyrest å bo. Det koster gjennomsnittlig 2555 dollar i måneden å leie en leilighet på 130 kvadratmeter med to soverom i et bra strøk, og hvis en skal ha råd til det, må en tjene cirka 73 000 dollar i året, forutsatt at en er villig til å bruke over 40 prosent av inntekten bare til husleie.

Husleien kan være mindre i andre byer, men det er også gjennomsnittslønningene. Når husleien legger beslag på en så stor del av familiens inntekt, vil en hvilken som helst uheldig økonomisk svingning kunne ende med katastrofe. Det var det som hendte John, som for noen år siden tok med seg sin familie på fem og flyttet fra Chicago til Houston for å finne arbeid. Han forsørget familien en stund med den provisjonen han fikk som selger. På grunn av dårlige tider solgte han ikke noe på to måneder. Ettersom han ikke klarte å betale den månedlige husleien på 595 dollar, ble han og familien satt på gaten. De hadde ingen de kunne gå til, så de oppsøkte et herberge for hjemløse familier. Selv om John nå hadde tak over hodet, lurte han på om han noen gang ville kunne komme seg på fote igjen, for det er få arbeidsgivere som vil ansette en som ikke har fast adresse.

Selv om de fleste som bor i store byer, ikke er hjemløse, er det mange som bor i hus som er lite å trakte etter. En undersøkelse viser at til og med i en moderne by som New York er ti prosent av boligene så gamle at de allerede ved århundreskiftet ble betraktet som ubrukelige på grunn av utilstrekkelig ventilasjon og lys og mangelfulle sanitærinstallasjoner. En annen gruppe på 30 prosent er boliger som er forbedret en del, men som allerede var umoderne etter boligstandarden i 1929. Hvert år blir så mange som 30 000 mennesker tvunget til å forlate sine hjem fordi de forfalne bygningene de bor i, skal rives.

En psykiatrisk faktor

Mange eksperter mener at økonomiske forhold bare er én side av problemet med de hjemløse, noe som gjør det enda mer komplisert. De hevder at mange blir hjemløse fordi de er mentalt syke og ikke lenger kan ta vare på seg selv.

Siden midten av 1960-årene har offentlige psykiatriske sykehus for å spare penger vedtatt å integrere sinnslidende i samfunnet. De sinnslidende blir behandlet med nye medikamenter som påvirker sinnet, og så blir de utskrevet. Teorien gikk ut på at når de mest alvorlige symptomene holdes under kontroll ved hjelp av medikamenter, vil pasienten bli frisk ved å leve i samfunnet og bli støttet av det. I Canada har dette resultert i at det totale antall plasser på psykiatriske sykehus har gått ned fra 47 600 i 1960 til under 10 000 nå, og antall pasienter som for tiden er på psykiatriske sykehus i USA, er under en fjerdedel av det som var høydepunktet i 1955, nemlig 559 000.

«Men det at de sinnslidende er blitt utskrevet, er i høy grad blitt undergravd av provinsenes mislykkede forsøk på å gi tidligere psykiatriske pasienter tilstrekkelig støtte i form av boliger,» skriver Maclean’s. Mange av dem må bo på forfalne herberger og pensjonater. Andre havner på gaten fordi de ikke kan ta vare på seg selv. Sosialkuratorer i mange kanadiske byer regner med at cirka en tredjedel av de hjemløse har en eller annen form for psykisk lidelse. En undersøkelse som ble foretatt av Ellen Bassuk ved Harvard medisinske fakultet, viste at ’90 prosent av beboerne på et typisk herberge i Boston var sinnslidende’.

Situasjonen er ikke stort bedre blant hjemløse familier som bor på velferdshoteller eller lignende steder. Selv om det ikke er mange av dem som har hatt sinnslidelser, vil kjedsomhet og håpløshet og det at slike steder er overfylt og uhygieniske, ofte føre til vold i familien og følelsesmessige forstyrrelser, særlig for barna.

En tragedie på jakt etter en løsning

Selv om ekspertene ikke er enige om hvorvidt hjemløshet skyldes vanskelige økonomiske tider, høye boligkostnader, psykiske årsaker eller noe annet, er det mange sider av problemet som fortsatt er urovekkende. For det første kan ingen benekte at boligmangelen stadig øker over hele verden. For det andre er det stadig flere, både enslige og familier, som blir hjemløse. Og for det tredje synker gjennomsnittsalderen blant de hjemløse. Disse tragiske problemene må løses. Hva blir gjort for å løse dem? Hvor virkningsfullt er det? Og vil det noen gang være boliger nok til alle?

[Bilde på side 9]

Provisorisk bolig i skyggen av en luksusbolig

[Rettigheter]

Mark Edwards/UNCHS