«Jeg var fast bestemt på å dø for keiseren»

1. «En soldat må gjøre lojalitet til sin plikt.

2. En soldat må gjøre sømmelighet til sin levemåte.

3. En soldat må sette militær tapperhet høyt.

4. En soldat må ha stor respekt for rettferdighet.

5. En soldat må leve et enkelt liv.»

DISSE fem setningene utgjorde en ed som skulle være til inspirasjon for dem som nettopp var innskrevet i den keiserlige japanske hær. Høytstående offiserer kom daglig for å få rekruttene til å framsi de fem setningene under trusler om knyttneveslag hvis de ble sagt feil. Ubrytelig lojalitet overfor keiseren og landet ble spesielt framhevet.

Jeg ble innkalt i 1938, da Japan var midt oppe i krigen mot Kina mellom 1937 og 1945. Hele tiden fikk vi høre at det var en hellig krig, og at Japans guder, kami, ville gi oss seier, akkurat som den «guddommelige vind» (kamikaze) hadde feid vekk mongolene da de angrep Japan på slutten av 1200-tallet.

Etter endt militær og «åndelig» opplæring drog vi til fronten i 1939. Foreldrene mine gav meg et belte med 1000 sting, som jeg skulle spenne om hoftene. Det var laget av 1000 forskjellige personer som alle hadde sydd et sting med rød tråd som en bønn om seier og om at jeg alltid måtte ha hell med meg i krigen. Det var med blandede følelser jeg tok farvel med landet mitt med kurs mot Kina. ’Dette kan være det siste jeg ser til fedrelandet mitt,’ tenkte jeg. Samtidig var jeg fast bestemt på å dø for keiseren.

Forferdelige tilstander i Kina

I juli 1939, i den voldsomme heten som er spesiell for Kina, ble vi sendt til en opprenskningsaksjon midt inne i landet. Jeg gikk med full oppakning, en 30-kilos ryggsekk, og jeg hadde alltid på meg beltet med de 1000 stingene. Mot slutten av dagsmarsjene, som var cirka fire mil lange, var føttene mine såre og tunge som bly. Jeg pleide å stikke hull på blemmene med kniv og helle salisylsyre på dem. Det gjorde så vondt at jeg nesten mistet pusten! Likevel fortsatte jeg denne selvpiningen til blemmene ble til træler og det sluttet å verke.

Jeg ble helt uttørket av å marsjere i heten. Jeg pleide å fylle feltflasken med brunt bekkevann, tilsette blekemiddel og drikke det for å slukke tørsten. Alt jeg drakk, ble til svette med én gang, noe som gjorde klærne gjennomvåte og satte hvite saltflekker på uniformen. Snart klødde det og gjorde vondt over hele kroppen. En dag kneppet jeg opp uniformen og fant lus som kravlet omkring og la egg! Jeg knuste dem en etter en, men det var umulig å få has på dem alle sammen. Alle hadde lus. Da vi kom til en bekk, hoppet vi derfor uti for å bade. Alle hadde hovne røde prikker etter lusebitt over hele kroppen. Etter at vi hadde badet, kokte vi uniformene for å drepe smådyrene.

Senere ble jeg overført til divisjonens hovedkvarter i Shanghai og ble underoffiser i intendanturet. Som intendant skulle jeg føre regnskapet for troppene og passe på pengekassen. En dag så jeg to kinesiske kulier som prøvde å stikke av med den. Jeg ropte en advarsel, rettet geværet mot dem og skjøt. Begge to døde øyeblikkelig. Denne hendelsen plaget samvittigheten min i mange år etterpå.

På vei til Singapore

I slutten av 1941 fikk vi ordre om å gå om bord i et skip, med full oppakning. Det ble ikke sagt noe om hvor vi skulle. Da vi kom til Hongkong, ble det lastet på sykler, tanks og langtrekkende våpen. Gassmasker og sommeruniformer ble delt ut, og så stakk vi til sjøs igjen. Noen dager senere fikk vi denne beskjeden: ’Vi skal drive systematisk krigføring i stort omfang. Husk å skrive og ta farvel med familien nå.’ Jeg skrev et siste brev til foreldrene mine og bad om tilgivelse for at jeg ikke hadde gjort noe for å oppfylle mine forpliktelser overfor dem. Jeg sa at jeg skulle ofre livet for keiseren og for landet mitt.

Tidlig om morgenen den 8. desember 1941, samme dag som japanske bombefly overfalt Pearl Harbor, angrep vi kysten av Songkhla-provinsen i Thailand fra sjøen, mens det ennå var mørkt.a Sjøen kokte. En taustige hang og slang fra moderskipet. Vi måtte klatre ned to tredjedeler av stigelengden og så hoppe ned i et landgangsfartøy, som ble kastet omkring som et løvblad i vinden. Og det gjorde vi med de tunge sekkene våre på ryggen! Vi ble bombardert av fienden, men angrepet lyktes. Vi begynte framrykningen gjennom jungelen til Singapore.

Som intendant var den viktigste oppgaven min under operasjonen å sikre forsyningene til troppene. Vi skulle skaffe disse på stedet, ettersom vi ikke kunne stole på å få forsyninger fra Japan. Det betydde at intendantene måtte rykke fram sammen med soldatene i fronten, oppspore matlagre og sikre seg dem til vårt bruk. Selv om jeg ikke følte noen skyld ved å gjøre dette den gang, var det ikke noe annet enn storstilt plyndring.

Bedre å dø enn å overgi seg

Under et voldsomt sammenstøt ved Alor Setar, nær grensen mellom Thailand og Malaya, fant vi et stort lagerhus fullt av mat. ’Denne store nyheten må jeg få fortalt til intendanturavdelingen,’ tenkte jeg. Jeg drog av gårde i en bil vi hadde tatt fra britene, med en av mennene mine som sjåfør. Vi kjørte lystig i vei helt til vi rundet en sving og så en kolonne britiske tanks. Vi hadde kjørt oss bort og hadde cirka 200 indiske og britiske soldater foran oss! Skulle dette bety slutten? Hvis vi ikke klarte å tvinge oss forbi, ville vi ende opp som ynkelige fanger. Som japanske soldater var vi fast bestemt på å dø framfor å leve i skam som krigsfanger. Jeg rettet pistolen min mot tinningen til sjåføren, og han trakk kniven sin og holdt den mot magen min. Jeg gav ham ordre om å kjøre rett fram. Vi slapp igjennom en skur av maskingeværkuler. Vi var uskadet, men fullstendig desorientert. Vi kom inn på en blindvei, så vi forlot bilen og begynte å gå gjennom jungelen. Vi ble angrepet av slanger og var forfulgt av fienden, og vi måtte slite i flere dager for å nå tilbake til troppene våre. Der fikk vi høre at de allerede hadde skrevet en rapport som sa at vi var blitt drept i kamp.

I Kuala Lumpur i Malaya så vi mange britiske krigsfanger. De stod i sterk kontrast til de japanske soldatene, som så på det som en skam å bli tatt som krigsfanger. Britene var fremdeles optimistiske og sa at situasjonen ville snu seg en dag. Vi overhørte dem, for vi rykket stadig raskere framover.

Erobringen av Singapore

Snart lå øya Singapore foran oss. På stranden var det utallige miner og piggtrådgjerder. Konsentrert ild fra de langtrekkende våpnene våre mot én del av stranden hjalp oss til å få etablert et brohode, og dermed gikk vi over.

Singapore er en ganske liten øy, men til sammen kjempet 160 000 soldater på den. Etter hvert som vi rykket framover, snublet vi over likene av døde kamerater. Britene fryktet nattangrepene våre. Japanske selvmordsgrupper, kesshitai (som betyr «fast bestemt på å dø»), hver med omkring ti personer, angrep i bølger og med trukne sverd. Når det ble spurt etter flere frivillige, tok ti av ti et skritt fram. Vi syntes det var en ære å dø for keiseren.

Da vi krysset Johorstredet fra Malayahalvøya i februar 1942, oppdaget vi at de fryktede batteriene fienden hadde ved Changi, var vendt vekk fra oss, for alle trodde vi ville komme fra åpent hav. Men straks kanonene ble rettet mot oss, viste de seg virkelig å være fryktinngytende.

Granatene fra fiendens batterier laget store hull i veien som lå foran oss, og det ble umulig for de militære kjøretøyene å rykke fram. Et titalls krigsfanger fikk ordre om å stille seg rundt et hull. En eksekusjonspelotong rettet maskingeværene mot dem og skjøt. Ti nye fanger fikk beskjed om å kaste likene ned i hullet og grave over. Med enda en maskingeværsalve ble de den neste veifyllingen. Slik fortsatte det helt til veien var reparert. (Det er nå vondt for meg å tenke på noen av de grusomhetene vi begikk, men de var en del av krigens fryktelige virkelighet.) Samvittigheten min var da blitt «merket . . . som med et brennejern» og så hard at jeg ikke følte noe som helst ved synet av disse grusomhetene. — 1. Timoteus 4: 2.

Den 15. februar 1942 kom en høytstående britisk offiser sammen med noen få av mennene sine gående mot oss med et hvitt flagg. «Det er general Percival!» ropte en kamerat. ’Vi greide det!’ sa jeg til meg selv. Øverstkommanderende for de britiske styrkene i Malaya hadde overgitt seg. Jeg husker godt at jeg var til stede ved denne historiske begivenheten. Min tillit til de gamle japanske gudenes makt ble styrket.

Etter at vi hadde erobret Singapore, ble jeg sendt til forskjellige steder, deriblant Ny-Guinea. I 1943 fikk jeg så ordre om å vende tilbake til Japan. Jeg var overlykkelig over utsiktene til å se foreldrene mine igjen. Skipet vårt måtte imidlertid vente på grunn av fiendtlige ubåter. Nå begynte krigslykken å vende seg mot oss. Jeg husket hva de britiske krigsfangene i Kuala Lumpur hadde sagt til oss. Ja, situasjonen var i ferd med å snu seg.

Jeg var vitne til tragedien i Hiroshima

Da jeg endelig kom til Japan, foldet jeg hendene og bad en takkebønn til gudene og til Buddha. ’Det må være beltets og de gamle gudenes beskyttende makt som har vernet meg,’ tenkte jeg. Da vi ble dimittert, gav offiseren ved stasjonen oss ordre om å få barn. «Hvis dere ikke stifter familie, er dere ikke patrioter,» sa han. Jeg gikk inn for å gifte meg for å utføre dette oppdraget. En slektning arrangerte bryllupet for meg, og jeg tok Hatsuko til kone i desember 1943.

Jeg arbeidet som fangevokter i utkanten av Hiroshima da atombomben ødela byen den 6. august 1945. Noen måtte dra for å hjelpe dem som befant seg i ruinene. «Hvis noen av dere er villige til å dra inn dit, koste hva det koste vil, så slå dere sammen,» bad oppsynsmannen min. Selv om min kone var gravid med vårt første barn, meldte jeg meg, drevet av den mentaliteten jeg hadde lært i hæren. Vi fikk pannebånd med den oppgående sol på midten og med ordet kesshitai skrevet med japanske tegn.

Vårt oppdrag var å redde fangene i fengselet i Hiroshima. På veien dit krysset vi elver som var fulle av lik. Folk hadde ikke kunnet holde ut heten fra eksplosjonen og hadde hoppet uti elvene. Da vi kom til fengselet, gav vi førstehjelp til fangene og fraktet dem med lastebil til et sykehus. Jeg visste ikke da at Katsuo Miura, et av Jehovas vitner som bevarte sin kristne nøytralitet i Japan under krigen, satt i dette fengselet på det tidspunkt på grunn av sin tro.

Jeg mister troen på gudene

En uke senere skulle jeg rapportere til ingeniørtroppens intendantur i Hiroshima. Idet jeg gikk mot bilen som skulle kjøre meg, videresendte en skole i nærheten en spesiell radiosending gjennom felleshøyttaleren. Det var første gang stemmen til keiser Hirohito var blitt hørt på radio. Jeg stod oppreist og lyttet til kunngjøringen hans. Tårene vellet fram i øynene mine og rant i strie strømmer nedover kinnene mine. Jeg følte det som om jeg mistet all styrke. Han sa at han ville ’utholde det uutholdelige’. Han ville ydmyke seg og overgi seg til de allierte! Det utilgivelige ordet «kapitulasjon» på leppene til gudekeiseren!

Den «guddommelige» vind blåste aldri mer, og Japan, det «guddommelige» land, var beseiret. Min tillit til keiseren og landet ble svekket. Dagene gikk uten noe mål og uten håp. Jeg fant ut at den sanne Gud ikke var blant de gudene jeg hadde trodd på, og begynte å undersøke forskjellige religioner. Men alle sammen gav etter for selviskhet og lot helbredelser ved bønn og grådig vinning få en fremtredende plass. Det endte med at jeg laget min egen religion. Jeg fant ut at det største mål i livet var å vise nestekjærlighet gjennom ens arbeid. Siden jeg drev handel med sykler, prøvde jeg å selge kvalitetssykler til rimelige priser, gjøre reparasjoner raskt og være vennlig mot kundene. Arbeidet tok den plassen som gudene før hadde hatt i hjertet mitt.

Jeg finner den sanne Gud

Tidlig i 1959, mens jeg arbeidet i butikken, fikk jeg besøk av et par som tilbød meg Vakttårnet og Våkn opp! De var Jehovas vitner, og de kom tilbake noen dager senere for å oppfordre meg til å studere Bibelen. Fordi jeg alltid hadde ønsket å lære mer om Gud, gikk jeg villig med på det. Jeg bad også min kone om å være med på det ukentlige studiet.

Etter hvert begynte jeg å forstå at jeg hadde trodd på noe som var helt meningsløst. Jeg så nå hvor tåpelig det var at jeg så nidkjært hadde gitt meg selv hen til en som ikke kunne gi frelse. Salme 146, versene 3 og 4, feide vekk den siste rest av hengivenhet for keiseren i hjertet mitt. Der sies det: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe [hos hvem det ikke er frelse, EN]. Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.» Den uforbeholdne lojaliteten jeg hadde vist keiseren og landet under krigen, ble nå rettet mot universets suverene Overherre og livets Skaper, Jehova Gud.

Det var imidlertid én ting som hvilte tungt på meg. Det var den blodskyld jeg hadde pådratt meg under kampene i Kina — og spesielt i Singapore. Hvordan kunne et blodbesudlet menneske som meg tjene universets suverene Overherre? Dette dilemmaet ble løst i 1960, da det ble holdt et kretsstevne i Iwakuni, hvor vi bodde. Misjonæren Adrian Thompson og hans kone, Norrine, bodde hos oss; han var i byen for å organisere stevnet. Jeg grep sjansen til å lufte mine dype bekymringer og fortalte hva jeg hadde opplevd i Singapore. «Jeg har pådratt meg stor blodskyld. Vil jeg kunne få Guds godkjennelse?» spurte jeg ham. Til det sa han bare: «Du følger samme kurs som den romerske offiseren Kornelius i det første århundre.» Ordene hans ryddet vekk den siste tvilen hos meg, og jeg ble døpt dagen etter sammen med min kone. — Apostlenes gjerninger 10: 1—48.

Glede over lojalt å tjene den høyeste Gud

For en glede det er å kunne tjene den største Person i universet, Jehova, som overgår alle de andre gudene jeg har tjent! Og for et privilegium det er å kunne ta del i en åndelig krig som en Jesu Kristi soldat! (2. Timoteus 2: 3) Jeg begynte å vise min troskap overfor Gud i familien. Kort tid etter at jeg var blitt døpt, hørte jeg far si til mor: ’Tomiji vil ikke bøye seg for buddhistalteret, og han vil heller ikke holde minnegudstjenester ved familiegraven vår lenger.’ Japanerne ser det nemlig som et uttrykk for kjærlighet når barna holder årlige minnegudstjenester for å ære foreldrene sine. Min fars ord ansporet meg til å dele sannheten med ham. Han studerte Bibelen sammen med meg og ble døpt i slutten av 1961, sammen med min datter Eiko og min sønn, Akinobu. Masako, min yngste datter, fulgte senere deres eksempel. Mor hadde sin egen religion og gikk først ikke med på å studere, men etter flere år begynte også hun å tjene Jehova.

I 1975 sluttet jeg meg til min kone i heltidstjenesten som alminnelig pioner. Siden da har jeg kunnet tjene som en Jesu Kristi soldat i menigheten. Når jeg føler meg litt sliten, tenker jeg på den nidkjærhet jeg hadde da jeg tjente keiseren og landet, og jeg tenker med meg selv: ’Hvis jeg tjente keiseren og landet med så stor hengivenhet, hvordan kan jeg da gjøre noe mindre når jeg tjener universets suverene Overherre?’ Dermed gjenvinner jeg kraften til å fortsette. (Jesaja 40: 29—31) Jeg lar ikke lenger de fem setningene i soldateden drive meg til å tjene mennesker, men jeg tjener den høyeste Gud, Jehova, med dyp hengivenhet som er basert på nøyaktig kunnskap. Han fortjener vår uforbeholdne lojalitet. — Fortalt av Tomiji Hironaka.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Tomiji Hironaka under krigen

[Bilder på side 16]

Arbeidere i sivilforsvaret slokker branner under slaget om Singapore

General Percival overgir seg til japanerne

[Rettigheter]

The Bettmann Archive

[Bilde på side 17]

Hiroshima etter atombomben i 1945

[Rettigheter]

Foto: US Air Force

[Bilde på side 18]

Min kone og jeg med boken som forandret livet vårt — Bibelen