Jo større utfordring, desto større spenning

«VI HAR ikke råd!» Jeg følte meg nedslått av fars milde og ærlige svar. Jeg ville begynne å kjøre motorsykkelløp og hadde akkurat sagt det til ham. Det hadde vært mitt mål i livet helt fra barndommen av. Men far var realistisk, og jeg var bare en ung og uerfaren 14-åring.

Interessen for motorsykler hadde jeg fra far. Han hadde tatt meg med til Isle of Man for å se T.T.-løpenea mange ganger. Men dette året, 1950, var ikke som de andre. Vi var begge vitne til at Geoff Duke vant sitt første seniorløp med en Norton og satte ny rekord med en rundehastighet på 150,20 km/t — og at han ble nummer to i juniorløpet!

Målet mitt var å få oppleve spenningen ved å delta i løpene på Isle of Man. Jeg var fast besluttet på å nå det målet. Den gangen visste jeg ikke at drømmen min kom til å gå i oppfyllelse ti år senere. Det var imidlertid ingen enkel utfordring.

Hvordan beherske motorsykkelen

Motorsykkelløp kan deles inn i tre hovedgrupper. Speedway, som kjøres på grusbelagt rundbane, krever mye av føreren når sykkelen skal vris sidelengs slik at bakhjulet sklir. Motocross kjøres på terrengbane, og motorsykkelen er utstyrt med spesielle dekk med dype spor. I road racing på Isle of Man, derimot, settes førerens ferdigheter og erfaring på prøve på vanlig veidekke. Det er et løp mot klokken, og den raskeste vinner.

Da jeg begynte å konkurrere, kostet en konkurransemotorsykkel cirka 5500 kroner. I dag må man betale omtrent 170 000 kroner for en tilsvarende motorsykkel. Det finnes mange forskjellige motorstørrelser, fra 50 ccm (kubikkcentimeter) til 500 ccm. Men hemmeligheten bak suksess har ikke så mye å gjøre med prisen på motorsykkelen eller hvor kraftig motoren er, men derimot med hvordan man justerer den. Jeg har mange ganger vært oppe til klokken to om natten og justert motoren.

Det er heller ikke så lett å kjøre et løp som det ser ut til. Det bygger seg opp et veldig press på styret når man kjører fort. For å klare å manøvrere en kraftig og tung motorsykkel i 160 km/t eller mer må man være fysisk utholdende og sterk. Jeg gikk som regel ned to—tre kilo i begynnelsen av hver sesong. Man må heller ikke glemme at førerne er svært spente.

Suksess og farer

I 1963 begynte jeg som profesjonell og vant to løp i Nord-Irland med en Norton. Og i de internasjonale løpene i Zolder i Belgia ble jeg nummer én både i klassen for 500 ccm og i klassen for 350 ccm. I 1966 og 1967 samarbeidet jeg med Paton motorsykler. De var svært flotte og var bygd for hånd. Jeg fikk økonomisk støtte av Bill Hannah i Liverpool, og til å begynne med kjørte jeg en standard 350 ccm, senere en 500 ccm modell.

Noen av mine beste resultater oppnådde jeg i 1967 med disse motorsyklene. Jeg vant både klassen for 350 ccm og for 500 ccm i North West 200-løpet i Irland, ble nummer to i klassen for 500 ccm i Østerrike Grand Prix, nummer tre i klassen for 500 ccm i Belgia Grand Prix og nummer fem i klassen for 500 ccm i T.T.-løpene på Isle of Man.

Jeg deltok i de prestisjepregede T.T.-løpene i ni år og ble nummer tre ved to anledninger. Da det første løpet ble arrangert i 1907, var den høyeste rundehastigheten 69 km/t. Nå er rekorden i underkant av 200 km/t.

T.T.-løpene på Isle of Man er uten tvil farlige, ettersom det er over 100 som starter i samme felt. Det er en av årsakene til at løpene fra 1977 av mistet sin Grand Prix-status. Det var faktisk på denne banen, i 1965, jeg opplevde den verste ulykken jeg har vært ute for. Kjøreren som lå rett bak meg, prøvde å komme forbi, men jeg hadde problemer med bakbremsen og måtte slakke av på farten da jeg kom inn i en høyre-venstre sving. Det var han selvfølgelig ikke forberedt på, så han kjørte inn i bakhjulet mitt, slik at jeg ramlet av.

Jeg ble kastet et langt stykke bortover veien, men fikk bare noen skrammer og skrubbsår. Jeg tør ikke engang tenke på hva som hadde hendt dersom jeg hadde truffet murveggen langs banen i fart. Jeg ble svært lei meg da jeg senere fikk vite at motorsykkelen min hadde sklidd videre og truffet en funksjonær, slik at han brakk begge bena og måtte ligge på sykehus i flere måneder.

Spenning og død

Jeg var nå med i motorsyklenes Grand Prix. Det innebar at jeg deltok i cirka 20 konkurranser hvert år og kjørte inntil 35 løp i så fjerntliggende land som Canada og Japan. Jeg reiste også mye i Europa — fra Sverige og Finland i nord til Spania og Italia i sør, og jeg var ofte i østeuropeiske land. Det var spennende å konkurrere mot de østtyske MZ-motorsyklene, de velrenommerte Jawaene fra Tsjekkoslovakia og Vostick-motorsyklene fra Sovjet.

Det gis prispenger helt ned til tiendeplass, men det viktigste i Grand Prix er likevel å samle så mange poeng som mulig. Ved slutten av hver sesong blir så poengene som man har samlet i Grand Prix-konkurransene, lagt sammen, og det settes opp en liste over de seks beste førerne for det året. Mitt beste resultat oppnådde jeg i 1965, da jeg ble rangert som nummer fire i verdensmesterskapet for 500 ccm-klassen.

Flere av konkurrentene mine ble drept i ulykker i årenes løp. Men det var en del av utfordringen, og vi aksepterte det. Det var imidlertid én ulykke som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg. Jeg deltok i et løp i Finland da en nær venn av meg falt av motorsykkelen og pådrog seg kraniebrudd. Han kom aldri til bevissthet igjen. Min kone, Grace, og jeg var hos ham og hans kone til han døde.

En familie på farten

Grace og jeg giftet oss i 1960. Hun var også interessert i motorsykler og likte å sitte bakpå når jeg kjørte. Hun var med meg når jeg konkurrerte, inntil vi fikk vårt første barn i 1961. Fra da av reiste jeg alene når jeg skulle konkurrere. Når jeg ser tilbake på den tiden, skjønner jeg at jeg levde et ganske selvisk liv etter at Robert ble født. Jeg pleide å være borte fra dem i flere måneder i strekk, inntil Grace ble så ensom at jeg insisterte på at hun skulle bli med meg. Vi kjøpte en campingbil, og med den reiste vi overalt som en familie. Og selv om vi fikk to barn til, fortsatte vi på denne måten.

Jeg forandrer tankegang

I 1967 bestemte jeg meg for å slutte å kjøre motorsykkelløp og kjøpte en bensinstasjon i Southport. Så ble jeg fascinert av billøp og begynte å kjøre en énseters Lotus Formel Ford. Men jeg fant fort ut at det å kjøre motorsykkelløp og det å kjøre billøp krever to helt forskjellige teknikker.

Det var en stimulerende og forfriskende utfordring. Grace likte imidlertid ikke min nye risikofylte hobby og interesserte seg overhodet ikke for den. Ettersom det ikke lenger hersket en slik enhet i familien som det hadde gjort under alle de årene jeg hadde konkurrert tidligere, bestemte jeg meg for å slutte helt med sport.

Det er ganske rart, men senere ble jeg klar over at det lå noe annet bak. Vi hadde fått en ny interesse, som lærte oss nye verdier. Grace og jeg var i ferd med å forandre tankegang, mer enn vi var klar over.

Vår nye interesse

Grace og jeg var begge medlemmer av den anglikanske kirke. Men ettersom vi reiste så mye, fikk vi naturligvis ikke så mye tid til religion. Da Grace så tidlig som i 1960 ble interessert i det Jehovas vitner forkynte, hindret vårt nomadepregede liv oss i å undersøke det nærmere. Det gikk ti år før vi hadde en meningsfylt samtale om Bibelen og dens budskap til oss som lever i dag.

Da vi hadde slått oss til ro, traff Grace Jehovas vitner igjen og ordnet det slik at jeg kunne overvære en bibelsk drøftelse om ’tidenes tegn’. Det var et ledd i en spesiell kampanje — et seks måneders gratis hjemmebibelstudium, hvor man studerte en liten blå bok som het «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg husker godt at jeg gikk og tenkte da det første møtet nærmet seg: ’Hva har vi egentlig innlatt oss på? Det kommer til å bli en kjedelig kveld.’ Men jeg tok feil.

Det jeg husker spesielt godt fra det første møtet med Jehovas vitner, er skriftstedet 2. Timoteus 3: 1—5. Jeg husker hvor forbauset jeg ble da jeg oppdaget at jeg ikke visste at et slikt nøyaktig bilde av ’tidenes tegn’ var blitt nedskrevet for nesten 2000 år siden. Grace og jeg var svært ivrige etter å lære. Vi ble begge døpt før det var gått et år.

Jeg hadde fremdeles en ung familie med fire barn å ta meg av, men Grace og jeg bestemte oss likevel for å sette de viktigere ting først. Jeg solgte bensinstasjonen med Graces samtykke, tok meg en deltidsstilling og begynte å forkynne på heltid som pioner. (Matteus 6: 33) Årene som motorsykkelkjører hadde gitt meg mange spennende opplevelser. Men nå, nå som jeg hadde et klarere syn på livets hellighet, stod jeg overfor en enda større utfordring. På den tiden visste jeg ikke at det ville føre med seg enda mer spennende opplevelser.

En spennende utfordring

Det tok ikke lang tid før Grace og jeg oppdaget at vi står overfor en ny utfordring hver gang vi møter noen i tjenesten. Først må vi avgjøre hvilket åndelig behov han eller hun har, og så må vi prøve å dekke dette behovet ved å bruke Bibelen. Kan du forestille deg hvilken opplevelse det er å se en som har erklært at han er ateist, forandre seg og bli en innviet tjener for Gud? Det har Grace og jeg opplevd. Vi brukte mange timer på å resonnere tålmodig og systematisk studere Bibelen med ham og hans kone, men hvilken glede var det ikke å oppleve at de begge to ble døpt!

Da jeg konkurrerte, måtte jeg stole på meg selv, min erfaring og min dyktighet. Men jeg har måttet lære at det ikke er nok å stole på sine egne evner i felttjenesten. Det er helt nødvendig å stole på Jehova og å be om hans ånds ledelse. — 2. Korinter 4: 7.

Familien min har sammen kunnet glede seg over mange fine tjenesteprivilegier opp gjennom årene, og vi har vært i stand til å hjelpe mange venner, slektninger og naboer til å ta imot Bibelens sannhet. I fire år tok vi imot det utfordrende oppdraget det var å tilbringe feriene våre i de avsidesliggende områdene nord-øst i Skottland. Vi leverte mange hjelpemidler til bibelstudium til de gjestfrie menneskene der og startet mange bibelstudier.

I ettertid er det tydelig at jeg var et godt eksempel for våre fire barn ved å begynne som pioner. De valgte alle å begynne i heltidstjenesten etter endt skolegang, og de har fortsatt siden. Tre av dem er gift og har ektefeller som også er heltidstjenere.

Da vår yngste datter sluttet skolen for to år siden, kunne Grace begynne som min pionerpartner. Jeg kunne også påta meg et annet privilegium, nemlig å tjene som assisterende kretstilsynsmann. Så nå besøker vi ofte menigheter i nærheten av vårt hjem for å hjelpe og oppmuntre dem.

Vi lever nå et svært innholdsrikt liv, og Grace ikke bare støtter meg og ser på, slik hun gjorde da jeg kjørte motorsykkelløp. Nå tar vi sammen del i arbeidet med å gjøre disipler, og vi er en svært lykkelig familie. Vi takker Jehova hver dag for den utfordringen og det glederike privilegium det er å være et aktivt vitne for ham. — Fortalt av Fred Stevens.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Fred og Grace Stevens