Et glimt av dyrelivet i Nepal

Av Våkn opp!s medarbeider i India

DET var nesten midnatt. Jungelen rundt oss var bekmørk. Over hodet på oss var stjernehimmelen skjult av de høye trærne. For å kunne se hvor vi gikk, holdt vi den svakt lysende fakkelen nær bakken. Vi så etter en tiger! Men mens vi tumlet av sted i mørket, fikk jeg en uhyggelig tanke: Kanskje også tigeren så etter oss?

Min kone og jeg hadde kommet fra Calcutta i India til Tigertoppene, en leir i Chitawan nasjonalpark i Nepal, for å se noen av landets høyt skattede og truede dyrearter i sitt naturlige habitat. Chitawan nasjonalpark er et 932 kvadratkilometer stort reservat med gressmarker og vakre skoger i den nordlige delen av Terai-området, ved foten av Himalaya.

På vei til Tigertoppene

Reisen var en opplevelse i seg selv. Først fløy vi fra Calcutta til Katmandu, hovedstaden i det fjellrike kongedømmet Nepal. Fra flyet hadde vi flott utsikt over de kneisende toppene i Himalaya, deriblant det 8848 meter høye fjellet Mount Everest.

Katmandu — navnet vekker en fornemmelse av noe gammelt og fjernt. Så vi ble overrasket over å finne hus som var bygd i vestlig stil, langs de tradisjonelle, smale, svingete veiene. Gamle basarer med håndlagde arbeider konkurrerer med arkader hvor det blir solgt importerte parfymer, hermetikk og stereoanlegg. Det er en fascinerende by som gjennomgår forandringer.

På Katmandu flyplass gikk vi om bord i et 19-seters fly som skulle til Chitawan-dalen. Etter en 30 minutters flytur mellom høye fjell med terrasseformede skråninger og dype daler landet vi i Meghauli på en gresslette, tydeligvis en av verdens minste flyplasser. Men vi var ikke framme ennå.

Reisen foregikk så med Land-Rover og en kano som var laget av en uthult trestamme. Vi kom til en liten lysning, hvor vi til vår overraskelse ble møtt av seks kjempestore elefanter som kom ut fra det høye gresset. De skulle sørge for transport resten av veien fram til Tigertoppene. Vi satte oss på de polstrede setene på elefantryggen. Den jevne og rolige rytmen i elefantens gange var en skarp kontrast til alle de forskjellige transportmidlene vi hadde brukt så langt.

Endelig kom vi fram til Tigertoppene. Bygningen, som var laget av bambusrør, var i to plan, hadde stråtak og stod på 3,5 meter høye pæler. Rommene var pent møblert. Akkurat da vi fikk øye på et skilt i rommet hvor det stod: «La ikke mat ligge framme til ubudne gjester», hørte vi dundring utenfra. ’Gjestene’ var flere hulmanaper som klatret langs verandaen for å se om vi hadde lagt ut noe mat til dem.

Vi møter elefantene

Elefantleiren lå i nærheten. Da vi kom dit, forklarte guiden vår hvilken viktig rolle elefantene spiller for driften av Tigertoppene. Leiren har 12 elefanter, som blir brukt til transport. Ti av dem er hunner, for de er lettere å ha med å gjøre enn hannene. Hver elefant spiser 230 kilo fôr og drikker 200 liter vann hver dag. Å holde én elefant koster 54 750 nepalske rupier (cirka 16 000 kroner) i året, og en elefant blir gjennomsnittlig 65 år gammel. Da kan vi forstå uttrykket «hvit elefant», som betyr at noe koster mer enn det smaker. Ettersom hvite elefanter ble betraktet som hellige, kunne de ikke bli brukt til arbeid, men ville bli et passivum. En konge i gammel tid kunne derfor lett ruinere en minister han ikke likte, ved å gi ham en hvit elefant.

Vi fikk vite at elefantens mahout, passer, kan lære den å adlyde mellom 25 og 30 muntlige befalinger og andre signaler. For å få den til å gå framover, for eksempel, sitter passeren på elefantryggen og stikker tærne bak elefantens ører. Og for å få elefanten til å gå bakover setter han hælene i elefantens skuldrer. Det tar fem—åtte år å dressere en elefant ordentlig. Til slutt er det lett å få den til å reagere på slike befalinger, og den følger dem raskt, til tross for at den veier omkring fire og et halvt tonn.

På jakt etter neshorn

Det store, enhornete indianeshornet finnes bare ett sted i verden — i området mellom Nepal og Assam i India. For å få et glimt av dette sjeldne dyret drog vi ut i en karavane av elefanter med to—tre personer på hver elefant. Elefantene gikk og luntet i gåsegang, hver og en forsiktig i sporene til den foran.

I årevis var neshornets habitat truet på grunn av omfattende oppdyrking av gresslettene i Terai og på grunn av prosjekter som myndighetene satte i gang for å utrydde malaria. Først for omkring 20 år siden gikk man inn for å stabilisere situasjonen. Cirka 300 av de anslagsvis 1000 enhornete neshornene som er igjen på det indiske subkontinentet, vandrer nå omkring i sumplandet i Chitawan-dalen.

Snart gikk den elefanten som var lederen, rett inn i en vegg av høyt gress som rakk godt over hodet på oss. Vi begynte å merke spenningen ved jakten. Gjennom gresset kunne vi høre én mahout rope begeistret til en annen. Plutselig løftet elefanten ved siden av oss snabelen og kom med et kraftig trompetstøt, så elefanten vår skvatt. I alt oppstyret stormet det et neshorn ut av gresset, strøk forbi oss og forsvant inn i gresset foran oss. Vi skyndte oss videre for å få et glimt til av dyret. Da vi kom ut av det høye gresset, så vi en neshornunge pile av sted for å holde følge med den opphissede moren. Sammen forsvant de i sikkerhet innimellom trærne.

Vi var glad for at neshornet valgte å løpe vekk fra oss. For selv om en elefant vanligvis kan hanskes med en tiger, er den forsiktig med dette tredje største landdyret. Når neshornet blir provosert, blir det rasende og slåss enten med det 30 centimeter lange hornet eller med en lang og skarp fortann i underkjeven som kan skjære elefanten under buken som en skalpell. Selv om den har korte ben, kan den løpe like fort som en hest over kortere avstander. Dette i tillegg til neshornets vekt gjør neshornet til en fryktinngytende fiende.

Tiger!

Det var etter kl. 22.30 en kveld, og nesten alle hadde lagt seg. Plutselig ble stillheten brutt av rop og skrik og raske skritt. Noen hadde sett en tiger! Tre av oss og to gurkhaer som skulle følge oss, satte av sted ut i mørket.

Vi gikk cirka 400 meter. Da fikk vi beskjed om å ta av oss skoene, for de ville skape en vibrasjon som en tiger ville merke. Siden vi ikke var vant til å gå barbent, led vi i stillhet det siste stykket. Og vi fikk ikke lov til å snakke, hviske, hoste eller nyse. Var tigeren i virkeligheten foran oss, eller var den bak oss og betraktet oss? Hva var det vi hadde begitt oss ut på?

Guiden gav signal til at vi skulle stanse. Vi lyttet, men kunne ikke høre noe i den mørke, stille natten. I lyset fra den svake fakkelen gikk vi langsomt framover, til vi oppdaget at vi gikk langs en drøyt to meter høy vegg av siv. Da vi kom til en høyresving, ble det gitt tegn til oss at vi skulle stanse. Vi stod så stille vi kunne, og lyttet. Ja, vi kunne høre tigeren fortære sitt bytte, og det hørtes ut som om den var veldig nær — altfor nær!

Plutselig ble det tent kraftige lys, og der var den — en bengalsk kongetiger! Den var bare cirka 40 skritt fra oss. Instinktivt spente jeg musklene. Jeg visste jo ikke hvordan den ville reagere på at vi trengte oss på. Men til min overraskelse reagerte den ikke i det hele tatt. Den lot seg ikke forstyrre av lysene. Men jeg fikk vite at hvis vi lot fotoapparatene klikke, ville den forsvinne.

Så pen den var! Den lå der ved siden av sitt bytte, en ung bøffel. Den kraftige kroppen, som var cirka tre meter lang ut til haletippen, var fyldig og veide sikkert rundt 200 kilo. Den hadde markerte hvite, svarte og oransje striper. Dens åpenbare styrke kan nok støtte de påstandene enkelte kommer med når de sier at tigeren er sterkere enn løven. Gjennom kikkert kunne vi se hodet og kroppen på nært hold. Den må være et av verdens mest praktfulle dyr! Synet av den berømte bengaltigeren var verdt alle de anstrengelsene vi hadde gjort oss.

Jeg hadde alltid trodd at tigeren er et aggressivt dyr, og at den ville gå til angrep bare den så et menneske. Men jeg fant ut at det motsatte er tilfellet. Hvis den ikke blir provosert, er den normalt sky og godlynt. Når den støter på et menneske, pleier den å løpe sin vei etter at den har tatt et lite overblikk over situasjonen. Naturfotografer sier at de er kommet så nær en tiger i dens naturlige habitat som tre—fire meter, bare for å bli stanset av en advarende knurring. Denne knurringen er også signalet til å snu og sakte trekke seg tilbake. Det kan være at tigeren følger etter inntrengeren til han har kommet utenfor grensene til dens territorium.

Gode minner

Neste morgen hørte vi et nytt rop som mante til rask aksjon: «Gjør dere klar til avreise!» Automatisk så jeg for meg det mas og kjas som ofte følger med det å komme seg til flyplassen i drosje. Men denne gangen var drosjen en elefant.

Snart hadde vi lagt både den deilige hytta, de veldresserte elefantene, vår venn tigeren og den buktende elven bak oss. Men med oss hadde vi minneverdige bilder av hvordan livet er for disse praktfulle skapningene i villmarken.

[Bilder på side 25]

Tigertoppene, i hjertet av jungelen

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av Tiger Tops Jungle Lodge, Nepal

[Bilde]

Chitawan-dalen, ved foten av Himalaya

[Bilde på side 26]

På jakt etter neshorn i det høye gresset

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av Tiger Tops Jungle Lodge, Nepal