Koneplagere på nært hold
STORT sett alle eksperter gir den samme beskrivelse av koneplagerne. Leger, advokater, politimenn, representanter for rettsvesenet og sosialarbeidere som på grunn av sitt yrke daglig blir konfrontert med vold i familien, er enige. En representant for rettsvesenet sa: «Sykelig selvopptatthet er det mest fremtredende karaktertrekk. Likheten mellom koneplageren og et lite barn er slående. Hver eneste kvinne jeg har å gjøre med, kan fortelle om raserianfall. Koneplageren tenker hele tiden på omverdenen i relasjon til hvordan han kan få dekket sine behov.» Denne embetsmannen kaller koneplageren for en «sosiopat» og mener med det at en slik person ikke er i stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger.
En skribent skrev: «Interessant nok har koneplagerne lav selvaktelse, det samme karaktertrekk de prøver å pådytte ofrene.» «Eietrang og sjalusi er sammen med en følelse av utilstrekkelighet på det seksuelle område og lav selvaktelse noe som vanligvis kjennetegner koneplagerne,» het det i en pressemelding. En kjent psykiater var enig i denne beskrivelsen av koneplageren og tilføyde: «Det å ty til vold er én måte en slik utilstrekkelig mann forsøker å bevise sin mandighet på.»
Det er tydelig at koneplageren bruker vold som et middel til å opprettholde herredømmet og demonstrere sin makt over ektefellen. En koneplager uttalte: «Hvis vi slutter å slå, vil vi ikke lenger ha herredømmet, og det ville være utenkelig, ja, uutholdelig.»
Koneplageren har ofte en urimelig eietrang og er uten grunn sjalu. Han kan fantasere om at ektefellen har et romantisk forhold til postmannen, en nær venn av familien eller en hvilken som helst mann hun kommer i kontakt med. Selv om han tyranniserer henne og pådrar henne fysiske smerter, er han livredd for at hun skal ta ut separasjon, eller at han skal miste henne. Hvis den mishandlede ektefellen truer med å forlate ham, truer kanskje han på sin side med å ta livet av dem begge to.
Sjalusien kommer ofte til uttrykk på en grusom måte når ektefellen er gravid. Ektemannen føler seg truet ved tanken på at ektefellens hengivenhet nå vil bli avledet fra ham, og at barnet vil få all oppmerksomhet. En rekke mishandlede kvinner sier at den første gangen de merket tendenser til mishandling, var da de ble slått voldsomt i magen under det første svangerskapet. «Hans sykelige selvopptatthet kan få ham til å forsøke å drepe fosteret,» sa en representant for en domstol.
En ond sirkel
Et annet trekk som kjennetegner koneplageren, er den stadig tilbakevendende voldsbruken, noe mange mishandlede hustruer kan bekrefte. I første omgang kan det være at ektemannen bare skjeller henne ut og bruker et stygt språk. Han truer kanskje med å ta barna fra henne og at hun har sett dem for siste gang. Truslene får henne kanskje til å innrømme at det er hennes feil alt sammen, og dermed påtar hun seg skylden for hans voldsbruk. Nå lar hun ham få overtaket. Han er i ferd med å få henne i sin makt. Men han må oppnå større dominans. Dette første stadiet kan inntreffe når som helst etter bryllupet — av og til innen få uker.
Det neste stadiet kan komme i form av en plutselig voldsbruk. Han sparker, slår, biter, drar henne i håret, kaster henne i gulvet og øver seksuell vold. Nå innser kanskje hustruen for første gang at hun ikke kan lastes for det som skjer. Hun resonnerer som så at det skyldes en ytre årsak — for eksempel stress på arbeidsplassen eller en uoverensstemmelse med arbeidskameratene.
Straks etter at ektemannen har latt sin vrede gå ut over hustruen, finner hun trøst i at han angrer. Han er nå i tredje stadium. Han overøser henne med gaver. Han trygler henne om å tilgi ham. Han lover henne at det aldri skal skje igjen.
Men det skjer igjen — og igjen. Nå føler han ikke lenger noen anger. Voldsbruken er på dette tidspunkt blitt en livsstil. Trusselen om at han skal drepe henne, henger hele tiden over henne hver gang hun truer med å forlate ham. Hun er nå fullstendig underkuet. Husk hva den koneplageren som er sitert tidligere, sa: «Hvis vi slutter å slå, vil vi ikke lenger ha herredømmet, og det ville være utenkelig.»
Enda et likhetspunkt
Koneplagerne gir hele tiden ektefellen skylden for at de mishandler henne. En leder for et krisesenter for mishandlede kvinner sier: «Koneplageren sier til ektefellen: ’Jeg slår deg fordi du ikke gjør dette riktig’, eller: ’Jeg slår deg fordi du ikke var ferdig med middagen i tide.’ Det er alltid hennes feil. Og når en slik mishandling på det følelsesmessige området pågår år etter år, blir kvinnen hjernevasket til å tro at det er sant.»
En ektemann sa til sin kone at hun provoserte ham til å gå løs på henne ved et eller annet hun hadde gjort galt. «Unnskyldningene økte i takt med voldsbruken. Og han sa alltid: ’Se hva du har fått meg til å gjøre. Hvorfor vil du ha meg til å gjøre dette?’»
En tidligere koneplager, som for øvrig hadde en far som også mishandlet sin kone, sa: «Far kunne aldri innrømme at han hadde tatt feil. Han bad aldri om unnskyldning og påtok seg ikke ansvaret for sine handlinger. Han gav alltid offeret skylden.» Han innrømmer også selv: «Jeg gav min kone skylden for at hun ble mishandlet.» «Jeg mishandlet min kone i 15 år fordi hun var et av Jehovas vitner,» sa en annen. «Jeg gav henne skylden for alt mulig. Jeg forstod ikke at det jeg gjorde, var så galt, før jeg begynte å studere Bibelen. Nå er det bare et vondt minne. Jeg prøver å glemme, men det vil alltid være der.»
At både far og sønn er konemishandlere, som i det ovenstående tilfellet, er ikke enestående. Det er snarere vanlig når det gjelder konemishandling. Sønnen innrømmet at konemishandling hadde pågått i familien hans i de siste 150 år og hadde så å si gått i arv fra far til sønn. Ifølge den amerikanske landsforeningen mot voldsbruk i hjemmet blir «60 prosent av de guttene og 50 prosent av de jentene som er vitne til vold i hjemmet, henholdsvis koneplagere og ofre for konemishandling».
En avisskribent sa: «Selv om de ikke selv er blitt mishandlet eller har fått ytre skader, har disse barna lært noe de sannsynligvis aldri vil glemme, nemlig at det er akseptabelt å løse problemer og takle stressituasjoner ved å ty til vold.»
De som driver krisesentrer for mishandlede kvinner, sier at gutter som har vært vitne til at faren har slått moren, ofte selv bruker vold mot moren eller truer med å ta livet av søstrene sine. «Det er ikke bare småbarnslek,» sa en av dem. «Det er i høyeste grad alvorlig ment.» Barna har sett foreldrene gi utløp for sitt sinne ved å bruke vold og ser det som den eneste utvei.
I en kjent barnesang heter det: «Vi har en tulle med øyne blå, med silkehår og med ører små, og midt i fjese’ en liten nese så stor som så.» Slike småjenter vokser opp og blir mødre og hustruer, som ektemennene sier de ikke kan leve uten. Det er derfor rimelig at rettferdige lover går imot konemishandling. Hvilke lover har vist seg å være rettferdige — menneskers eller Guds?