Hvorfor frigjøringsteologien ikke er noe for meg

«Å, fattige mennesker, undertrykte mennesker, hvorfor stå der og ikke gjøre noe? Menneskeverdenen må forandres! Stå opp, gjør ende på dine lidelser!»

DET var dette som gjorde at jeg følte meg tiltrukket av frigjøringsteologien — løftet om en forandring, slik det gis uttrykk for i gjengivelsen av det ovenstående refrenget til en sang vi pleide å synge. Men var mitt håp om en forandring i verden velbegrunnet?

Jeg blir oppdratt som katolikk

Foreldrene mine var katolikker, og jeg ble derfor oppdratt i den katolske tro. Jeg var med i foreningen for altergutter som hjalp presten under messen. Da jeg var 17, ble jeg valgt til foreningens formann, og det førte til at jeg fikk mer kontakt med prestene. Jeg likte å høre hva de snakket om, og å lese det de leste. Det som spesielt appellerte til meg, var bøker om frigjøringsteologien, hvor det stod om at menneskeheten med tiden skal bli utfridd av undertrykkelse.

Jo mer jeg leste og hørte, jo mer overbevist ble jeg om at folk trengte å lære om disse tingene og bli klar over sine rettigheter. Jeg ble glad da det ble dannet en basismenighet i vårt prestegjeld. Basismenigheter er grupper som kombinerer «hyrdeomsorg» for de fattige med opplysning og oppfordringer til politisk handling. Bare i Brasil er det omkring 70 000 basismenigheter.

Formålet med disse menighetene er å organisere grupper av opplyste katolikker i informasjonssentrer og til møter. Jeg utarbeidet og trykte plakater og bannere med protester og tok med medlemmer fra vår gruppe til spesielle messer i andre menigheter og til protestmarsjer.

Arbeidet i basismenighetene

Noen av dem som var tilsluttet sentret vårt i Belém, bodde i et sumpområde, og de måtte gå over gangbroer for å komme til husene sine. Bystyret planla å ekspropriere husene, gi folk erstatning og flytte dem til andre områder. Jeg fikk i oppdrag å prøve å få folk fra å godta bystyrets tilbud og minne dem om at presten hadde sagt at hvis de stod fast, ville myndighetene gi etter og gjøre forbedringer i deres område. Det resulterte i at noen nektet å flytte. Men det var forferdelig trist å se brannmenn drive dem ut av husene med brannslanger. Jeg følte at jeg hadde sviktet folk på sentret vårt, og flyttet til en annen menighet.

Omtrent på denne tiden kom det til et sammenstøt i forbindelse med jordeiendom, og 13 okkupanter og to franske prester ble arrestert. Både okkupantene og prestene ble tatt med til Belém i påvente av at saken skulle komme opp. Vi syntes arrestasjonen av dem var urettferdig. Det var derfor enighet om at alle basismenighetene i Belém skulle delta i en fredelig protestaksjon foran politistasjonen. En natt tok også min søster og min bestemor sin tørn sammen med de andre. Protesten vår ble opprettholdt 24 timer i døgnet. Vi holdt det gående på skift og sluttet først da arrestantene ble ført til Brasilia for å bli stilt for retten der.

Det var planlagt en demonstrasjon som skulle vare hele natten før rettssaken kom opp. Den måtte imidlertid avlyses da militære styrker ankom. Demonstrasjonen ble flyttet til et annet sted, like ved den lille treenighetskirken. Da det kom stormtropper med tåregassbomber, søkte vi alle tilflukt i kirken.

Det var nesten 2000 som trengte seg sammen inne i kirken, mens 1200 troppesoldater holdt til utenfor. Midt i oppstyret tenkte jeg: ’Er dette Guds folk? Det må det være, for sa ikke Jesus: «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere»?’ — Johannes 15: 20.

Mot kvelden var vi alle sammen sultne, for vi hadde ikke spist hele dagen. En biskop kom og sa til oss: ’Brødre, det er best vi forlater kirken, for det er ikke vann og elektrisitet her, og bare Gud vet hva de vil gjøre med oss i løpet av natten.’

Da var det en fremtredende advokat som sa: ’Kamerater, vi lever under demokratiske forhold, og de vil ikke gjøre oss noe, så vi bør bli her.’

Etter mye diskusjon fram og tilbake bestemte gruppelederne at vi skulle forlate stedet. Politiet lot oss gå i fred.

Spørsmål jeg måtte få svar på

Jeg fortsatte å arbeide på sentret og bestemte meg for å undervise barna i gruppen ut fra boken Lytt til den store Lærer, som bestemoren min hadde gitt meg i 1974. Boken kom inn på god oppførsel, lydighet mot myndighetene og bruken av bilder i tilbedelsen. Men hvordan kunne disse læresetningene, som var basert på Bibelen, harmonere med det vi gjorde?

Dette førte til at jeg trakk meg bort fra menigheten. Jeg hadde mange spørsmål som jeg måtte ha svar på. For eksempel: Hvis de som støtter frigjøringsteologien, er Guds sanne folk, hvorfor følger de ikke da Jesu høye moralnormer? Gud brukte Moses til å utfri de undertrykte israelittene av Egypt, så hvorfor glemmer noen politikere det undertrykte folket det ventes at de skal frigjøre, når de har fått en stilling med utøvende myndighet?

Seks måneder senere banket en kvinne på døren min og begynte å snakke om Guds rike. Hun var en av Jehovas vitners misjonærer. Etter en kort samtale tilbød hun meg boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Med tiden ble det startet et bibelstudium med meg, og jeg ble invitert til å overvære et møte i Rikets sal. Da jeg drog hjem etterpå, tenkte jeg på forskjellen mellom dette møtet og de møtene jeg deltok i på sentret. I Rikets sal var det ingen som røykte, drakk alkohol eller fortalte uanstendige vitser.

Omtrent på denne tiden deltok jeg i et katolsk seminar som tok opp emnet «Tro og politikk». Der ble det forklart at tro og politikk er to sider av samme sak. Det ble hevdet at en kristen som har tro, må ta del i politikk og ikke bare godta bestemmelser fra myndighetene. Men jeg ble slått av en kamerats kommentar. «Så kommer apostelen Paulus og gjør det av med alt sammen,» sa han.

«Hva mener du, Demetrius?» spurte jeg.

«Du ville ikke forstå det,» svarte han. «Glem det.»

Men jeg ønsket å forstå det, ikke bare glemme det, så jeg bestemte meg for å ta bibelstudiet med Jehovas vitner mer alvorlig og prøve å finne ut av tingene.

Frigjøringsteologien og Bibelen

På et møte i Rikets sal snakket taleren om Romerne 13: 1, 2, hvor det sies at ’enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg, og at de som er ved makten, er innsatt [i sine relative stillinger, NW] av Gud. Den som setter seg opp mot myndighetene, står derfor imot Guds ordning’.

Jeg tenkte: ’Det var det Demetrius snakket om! Med disse ordene gjorde Paulus det av med alt det som frigjøringsteologien slo til lyd for. Det er galt av de kristne å sette seg opp mot myndighetene.’

Jeg lærte også at Bibelen forteller om det botemiddel som virkelig skal utfri menneskene av all undertrykkelse — Guds rikes styre ved hans konge, Kristus Jesus. Ettersom det bare er Jehovas vitner som forkynner om dette styre, bestemte jeg meg for å slutte meg til dem i deres forkynnelsesarbeid. Jeg ble snart døpt og ble pioner, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner blir kalt, og siden august 1985 har jeg tjent som spesialpioner. Senere giftet jeg meg med en pionersøster, og vi tar nå del i heltidstjenesten sammen.

Jeg er svært takknemlig mot Jehova Gud for at jeg har lært ’den sannhet som gjør fri’, og for det privilegium det er å hjelpe andre til å bli frigjort fra falske ideologier. (Johannes 8: 32) Blant dem jeg har hjulpet, er to kamerater som jeg arbeidet sammen med på det katolske sentret, og også min søster og min bestemor. De kan, i likhet med meg, nå også se hvorfor frigjøringsteologien ikke er den virkelige løsningen på de fattiges problemer. — Fortalt av Átila Monteiro Carneiro.

[Bilde på side 9]

Jeg arbeidet forgjeves for å forbedre livsforholdene for de fattige i Belém

[Bilde på side 10]

Min kone og jeg forkynner budskapet om sann frigjøring for de fattige