Frigjøringsteologien — kan den være løsningen for den tredje verden?

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Mexico

MANGE av de landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika som regnes med til den såkalte tredje verden, er i dag utarmede og sliter med utallige problemer. Folk i mange av disse landene klager over at de blir utsatt for undertrykkelse fra sine nåværende regjeringer og de lokale religiøse ledere. Andre gir utenlandsgjelden skylden for de store problemene. Det har nå oppstått en bevegelse som noen betrakter som løsningen på problemene i den tredje verden, nemlig frigjøringsteologien.

Den 8. desember 1986 var over 2000 mennesker — hovedsakelig katolikker — samlet i Mexico by på landets uavhengige universitet (UNAM) for å drøfte «frigjøringsteologien i den tredje verden». Både de katolske og de protestantiske talerne som deltok, hørte med i en gruppe teologer som hadde en konferanse i Oaxtepec i Mexico, det andre i rekken av økumeniske møter mellom teologer i den tredje verden. Det første ble holdt i Sri Lanka i 1981. Hva var formålet med disse møtene? Det var å drøfte frigjøringsteologiens fremgang og videre utvikling.

Hvilken betydning har så frigjøringsteologien i den tredje verden? Svarer resultatene til forventningene? Har den noen framtid? Det blir lettere å besvare disse spørsmålene hvis vi først undersøker hva frigjøringsteologien går ut på, og hvilke forventninger som stilles til den.

Frigjøringsteologi

Ifølge avisen La Jornada, som kommer ut i Mexico by, hevder den brasilianske katolske teologen Frei Betto at frigjøringsteologi er «en kritisk gjennomtenkning av arbeidet for å frigjøre de fattige, basert på Bibelen, den kristne tradisjon og den lære som utgår fra de kirkelige myndigheter». Men hvilken metode blir ansett for å være påkrevd i dette ’frigjøringsarbeidet’?

Frigjøringsteologene mener at det i enkelte land kan være nødvendig å gjøre bruk av makt — fysisk vold. Opprør mot eksisterende regimer, for eksempel i Nicaragua og i Filippinene, blir ikke bare akseptert, men også anbefalt av frigjøringsteologiens tilhengere. Dette vil si aktiv deltagelse i det politiske liv. Frei Betto hevder: «Det er umulig å praktisere vår tro avsondret fra politikken.» Hva er så grunnlaget for deres tro?

Det påstås at Bibelen er en kilde til «inspirasjon» som frigjøringsteologien finner støtte i. Den peruvianske frigjøringsteologen Gustavo Gutiérrez blir betraktet som «frigjøringsteologiens far». Han hevder at «frigjøringen av israelittene var en politisk handling, et oppbrudd fra en situasjon som betydde . . . elendighet, og begynnelsen til oppbyggingen av et rettferdig og broderlig samfunn».

Av enda større betydning for frigjøringsteologene er det som de kaller «basismenigheter», grupper som kombinerer «hyrdeomsorg» for de fattige med opplysning og oppfordringer til politisk handling. Bare i Brasil er det over 70 000 slike basismenigheter med over fire millioner katolikker som medlemmer. Det er ikke tvil om at den tredje verdens teologer arbeider aktivt for å nå sine mål.

Frigjøringsteologien og Vatikanet

Frigjøringsteologiens utvikling har imidlertid ikke foregått uten konflikter. Den 6. august 1984 kom Vatikanet med sin «veiledning angående visse sider ved frigjøringsteologien», hvor den ble fordømt som «en forvrengning av det kristne budskap». I denne veiledningen heter det at «en systematisk eller overlagt anvendelse av blind vold må fordømmes, uansett hvem som utøver den».

I 1985 fikk så «den mest kontroversielle frigjøringsteologen», den brasilianske fransiskanerpresten Leonardo Boff, en skarp refselse av Vatikanet. Han fikk et års taleforbud, men 11 måneder senere inntraff det en forandring.

Ifølge bladet Newsweek hadde Roma da ’inntatt et nytt standpunkt til frigjøringsteologien’. Boff fikk «amnesti» av paven, og den 22. mars 1986 sendte kirkens hovedkvarter ut en ny og forsiktigere utgave av «veiledningen angående den kristne frigjøringsteologi». Nå het det at det er «fullt legitimt at de som blir undertrykt av de rike eller de politiske makthavere, benytter seg av moralsk lovlige midler». Det ble nå betraktet som tilbørlig å benytte seg av «væpnet kamp». Pave Johannes Paul II lot denne veiledningen bli etterfulgt av et brev til de brasilianske biskopene der han uttalte at «frigjøringsteologien er ikke bare på sin plass, den er også nyttig og nødvendig for Latin-Amerika». Men hva skyldtes denne holdningsendringen?

Ifølge den katolske kirke kom den andre utgaven av veiledningen som et «svar i forbindelse med den uro vår tids mennesker føler når de blir utsatt for undertrykkelse og lengter etter frihet».

Det finnes imidlertid dem som mener at kirken har feilberegnet frigjøringsteologiens styrke og latt seg overrumple. Etter at Boff fikk sin straff, reiste to kardinaler og fire biskoper til Roma for å forsvare ham. Ti biskoper undertegnet et brev som betegnet denne straffen som et slag mot menneskerettighetene. Og katolske prester overalt i den tredje verden lot til å være oppslukt av «frigjøringssaken».

Hvem har rett — kirken eller dens teologer?

Det er tydelig at kirken strever intenst for å holde på sin myndighet når den blir stilt overfor splittende faktorer innen sine egne rekker. Boff og andre kjemper en hard kamp for å omforme kirken og gjøre den slik de mener den bør være.

Men begge parter er på villspor. Hvordan det? I en samtale med Våkn opp!s medarbeider ble Gustavo Gutiérrez spurt om hva som legges til grunn for bedømmelsen av innholdet av sannhet i tradisjonene og kirkens lære, og han forklarte da at sannheten «er det som en kristen menighet finner å kunne godta». Ja, vanlig utbredte oppfatninger og menneskelig visdom ligger til grunn for deres argumentasjon, mens Bibelen forbigås i stillhet. Slik burde det ikke være. Hvorfor ikke?

Frigjøringsteologien og Bibelen

Bibelen, og bare Bibelen, er ’inspirert av Gud’ og bør brukes «til å undervise om sannheten og gjendrive villfarelser, til å veilede og oppdra oss til et rettvendt liv». (2. Timoteus 3: 16, Erik Gunnes’ overs.) Bibelen gir oss også den advarsel at «denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne». (1. Korinter 3: 19) Hva har så Guds Ord å si om frigjøringsteologien?

Bibelen bruker ikke uttrykket «frigjøringsteologi», men den forteller om frigjøring. Et av Bibelens kraftigste budskaper til menneskene gjelder faktisk frigjøring. (Romerne 8: 12—21) Men vi må huske at israelittenes utfrielse av Egypt skjedde ved Guds inngripen. Når israelittene handlet uavhengig av Gud, kom de under hans fordømmelse og måtte lide for det.

Aktiv religiøs deltagelse i sosialpolitiske bevegelser i våre dager fører ofte til voldsbruk. Men Jesus Kristus var ikke interessert i å blande religion og politikk. Da apostelen Peter grep til sverd for å forsvare Guds Sønn, irettesatte Jesus ham: «’Stikk sverdet på plass igjen,’ sa Jesus til ham. ’For den som griper til sverd, skal falle for sverd.’» (Matteus 26: 51, 52) Dette betyr imidlertid ikke at det ikke finnes noe håp om at rettferdigheten blir gjeninnført på jorden.

Sann frigjøring

Ifølge Bibelens løfter vil Gud til sin fastsatte tid gripe inn i menneskenes forhold. «De ugudelige skal ryddes ut og svikerne rives bort fra landet [jorden, NW].» (Ordspråkene 2: 22) Hvordan vil det da gå med dem som ønsker å oppnå frihet fra fattigdom og urettferdighet? «De tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred. De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og alltid få bo i det [på den, NW].» — Salme 37: 11, 29.

Ville du ikke sette pris på å leve på jorden under slike gode forhold? Forestill deg en verden uten fattigdom, internasjonale konflikter, rasediskriminering og undertrykkelse. Guds Ord forsikrer oss dessuten om at Gud også skal gjøre slutt på sykdom, smerte og sorg. Også døden vil være noe som hører fortiden til! Kan det tenkes noen større frigjøring? — Åpenbaringen 21: 4.

[Uthevet tekst på side 19]

«Frigjøringsteologien er . . . nyttig og nødvendig for Latin-Amerika.» — Pave Johannes Paul II

[Uthevet tekst på side 20]

Jesus Kristus var ikke interessert i å blande religion og politikk

[Bilder på side 18]

«Det er umulig å praktisere vår tro avsondret fra politikken.» — Frei Betto

«Den mest kontroversielle frigjøringsteologen», Leonardo Boff, fikk taleforbud av paven i 11 måneder