Bør kirkesamfunnene engasjere seg i politikk?
Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil
GUTTEN er lang og radmager. Det er tydelig at han ikke har badet på en stund. Han er skopusser, og han er på utkikk etter kunder i et venterom. Noen rekker ham en hjemmebakt kake. Han griper den begjærlig med skitne hender. Uten et ord setter han seg rett ned på gulvet og begynner å fortære kaken. Andre barn dukker opp, og alle får et lite stykke. Snart er kaken forsvunnet.
Slike forstemmende episoder er ganske vanlige i mange storbyer omkring i verden. Utallige hjemløse mennesker lever og dør på gaten. Mødre i skur og slumboliger kjemper og sulter for å berge sine små barn. En tidligere president i De forente stater, Lyndon B. Johnson, sa ved en anledning: «Vår tids politiske kalkulasjoner gjør det fristende å overse de fattigste, for de er en taus minoritet.»
Men en som med sine egne øyne ser barn med tomme mager, kan ikke la være å tenke: ’Hvordan vil det gå med alle de barna som er overlatt til seg selv? Kommer de nødlidende noen gang til å få hjelp?’
En oppgave for kirkesamfunnene?
Du er utvilsomt opptatt av de problemene som knytter seg til fattigdom, boligmangel og en dårlig sunnhetstilstand. Har du i den forbindelse spurt deg selv om det kirkesamfunn du tilhører, burde gå aktivt inn for sosiale reformer?
Kanskje du er tilbøyelig til å svare: ’Hvorfor ikke? Kirken burde bruke sin innflytelse til å gjøre verden bedre.’ Eller er du enig med Brasils justisminister, Paulo Brossard, som har sagt: «Verdslige saker avgjøres av staten, og åndelige saker av kirken»?
I Brasil, som ifølge statistikken har flere katolikker enn noe annet land, er biskopene nå meget frittalende i sosiale spørsmål. Avisen Latin America Daily Post bemerker: «Kirken i Brasil er gradvis blitt en sterkere forkjemper for de jordløse og har derved gjort en historisk helomvending siden den gang da kirken støttet sterkest opp om oligarkiet [den fåtallige, styrende klasse].»
En ny teologi
Den helomvending eller forandring som har skjedd blant mange katolske prester, har ført med seg en radikalt ny teologi. En brasiliansk avis hevder at «frigjøringsteologien vil si en bevegelse som gjør seg sterkt gjeldende blant brasilianske prester som mener at kirken bør støtte revolusjonære elementer som tar sikte på å bekjempe fattigdom og undertrykkelse».
Denne alternative teologien bygger på den påstand at Jesus var en frigjører. Dens tilhengere har ’den fundamentale tro at kristendommens viktigste oppgave blant annet består i å gjøre de fattige politisk aktive’. Frigjøringsteologien kaller nå på handling i en verden hvor de fattige hittil er blitt oppfordret til å være passive.
Aktivisten Francis O’Gorman sier: «Det må komme en forandring. Noe er galt i samfunnet når to tredjedeler av verden lider i fattigdom fordi deres rettigheter blir nektet dem. Vi har ressurser nok til å brødfø alle. Vi ser at de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere.»
Frigjøringsteologien skaper splittelse i den katolske kirke
Frigjøringsteologien skaper sterk splittelse i den katolske kirke. Pave Johannes Paul II har for eksempel tatt avstand fra at prester skal engasjere seg i den. Han har sagt: «Forestillingen om Kristus som en politisk figur, en revolusjonær, en opprører fra Nasaret, stemmer ikke med kirkens katekisme.» Paven forsøker faktisk å hemme aktivistbevegelsene av frykt for at kirken i Latin-Amerika lar seg manipulere av radikale krefter.
Det er ikke så lenge siden paven gav den brasilianske teologen Leonardo Boff en korreks fordi han gjorde seg til talsmann for frigjøringsteologien. Det er interessant å merke seg at de katolske prelatene med paven i spissen ikke kritiserer frigjøringsteologene fordi de engasjerer seg i politikk, for det har kirken ofte gjort opp gjennom historien. Nei, de reiser innvendinger fordi frigjøringsteologien har så mange likhetspunkter med kommunistisk ideologi.
Kardinal Vicente Scherer i Brasil har uttalt at kommunistene «har en annen taktikk enn den som tidligere er blitt benyttet, når det gjelder å infiltrere og dominere. I stedet for å benytte brutale metoder . . . forsøker de å vinne visse grupper innen kirken for sin sak, og uheldigvis har det lykkes dem å få disse gruppene til å medvirke til å fremme kommunistenes sak».
Boaventura Kloppenburg, en katolsk biskop i Salvador i Brasil, har uttalt følgende om frigjøringsteologiens talsmenn: «De ønsker å lese evangeliet på en ny måte, foreta en nytolkning av læren og historien, få i stand en populær tilpasning av liturgien og koble ut den moralske samvittighet, slik at folk kan begå revolusjonære handlinger uten problemer.»
Det er ikke så underlig at oppriktige katolikker finner det vanskelig å følge kirkeledere som er så uenige seg imellom.
Kommer frigjøringsteologien til å lykkes?
Frigjøringsteologiens talsmenn kan nok være velmenende, men det er ikke lett å innføre de ønskede reformer. Det menneskelige samfunn er så komplisert og menneskenes medfødte egoisme er så stor at problemene ikke lar seg løse selv om visse forandringer kommer i stand. Som lord Halifax en gang skrev: «Når folk kjemper for sin frihet, oppnår de sjelden noe annet gjennom sin seier enn å få nye herrer.»
Spør deg selv: Vet de som tror på slike bevegelser som frigjøringsteologien, hvor de lar seg lede? Jesus advarte mot å gå i blinde: «Når en blind leder en blind, faller begge i grøften.» — Matteus 15: 14.
Er du sikker på at du har et realistisk bilde av de forholdene de fattige lever under i den tredje verden, og av hvordan problemene kan løses? Er Gud oppmerksom på fattigdommen og undertrykkelsen, og vil han gjøre noe med elendigheten?
[Uthevet tekst på side 4]
«Når folk kjemper for sin frihet, oppnår de sjelden noe annet gjennom sin seier enn å få nye herrer»