Vi trådte i inkaenes fotspor
«IMPONERENDE!» «Den er så majestetisk!» «Jeg føler meg hensatt til en fjern fortid.» Vi var overveldet da vi fikk se Machu Picchu, inkaenes legendariske glemte by i Peru.
Selv om jeg hadde besøkt Machu Picchu tidligere, ble det en uforglemmelig opplevelse å se byen igjen sammen med min kone, Elizabeth, og våre gode venner Baltasar og Heidi.
Turen til Machu Picchu begynte i den tidligere hovedstaden i det gamle inkariket, den fascinerende byen Cuzco, som ligger cirka 3400 meter over havet. Denne byen, som inkafyrsten Pachacuti gav form som en puma, er fortsatt preget av inkaenes enestående vakre arkitektur. Mange av bygningene på det store torget er tuftet på gamle grunnsteiner fra inkatiden. Disse steinene, som ble føyd sammen på en perfekt måte uten bruk av mørtel, måler ofte en og en halv meter eller mer i høyden og veier atskillige tonn. Den spanske historieskriveren Cieza skrev: «Jeg fatter ikke . . . hvordan de ble brakt opp og satt på plass.» Vi var imidlertid blitt fortalt at Machu Picchu ville overgå alt vi hittil hadde sett.
Turen opp den kronglete veien
Vi stod tidlig opp fredag morgen og forlot San Pedro stasjon i Cuzco klokken sju, begeistret over at vi endelig befant oss på toget til Machu Picchu. Toget hadde tydeligvis vært i bruk i mange år, men det mestret sikksakkbanen med letthet og førte oss 1200 meter opp fra Cuzco til utkanten av Amazonas’ regnskog. I løpet av den fire timer lange turen til Machu Picchu (som betyr «gammelt fjell») langs Urubamba-elven forandret landskapet seg for øynene på oss. Etter hvert som vi beveget oss fra de ufruktbare fjellene og høyslettene, ble landskapet mer og mer grønt, og snart befant vi oss midt iblant fjell som var dekket av frodig vegetasjon.
På toget snakket vi om det vi hadde lest om Machu Picchu, og det vi kjente til av byens historie. Den amerikanske forskeren Hiram Bingham oppdaget denne glemte byen i 1911. En gutt skulle vise Bingham noen «nærliggende ruiner» i den tropiske regnskogen på det fjellet som ble kalt Machu Picchu. Men, som Bingham skrev, «plutselig, uten noe forvarsel, viste gutten meg en stor avsats og under den en hule som var vakkert kledd med fint tilhogde steinblokker.» Da gutten viste ham en vegg, «var det som en ufattelig drøm. Litt etter litt skjønte jeg at denne veggen og det tilstøtende halvrunde tempel over hulen var like fint som det fineste steinhoggerarbeid i verden,» forteller han. Tenk at vi også skulle få se dette steinhoggerarbeidet!
Formålet med dette isolerte citadell, som sannsynligvis ble bygd for omkring 500 år siden, er fortsatt ukjent. Én teori går ut på at det var et tilfluktssted for «Solgudens jomfruer», kanskje fordi de fleste kamrene som Bingham avdekket, inneholdt knokler av kvinner. En annen teori går ut på at byen tjente som en militær utpost. Noen har også foreslått at den kan ha vært et fyrstelig tilfluktssted som inkaene flyktet til for å unnslippe den spanske erobreren Pizarro. Eller den kan ha vært hovedstaden i Vilcabamba, et nytt inkaområde som Manco Inca la under seg i den ugjennomtrengelige Amazonas’ regnskog. Men uansett hva som måtte være sannheten om Machu Picchu, var vi svært ivrige etter å få se disse fascinerende ruinene, som ligger over 2000 meter over havet.
Da vi kom til foten av Machu Picchu, visste vi at den glemte byen lå over oss, men vi kunne ikke se noe til den da vi gikk av toget. Vi skyndte oss og stilte oss i kø til den 20 minutter lange bussturen som gikk i «hårnålssvinger» opp i fjellet. Enda vi nærmet oss toppen av fjellet og anstrengte oss for å få et glimt av ruinene, så vi overhodet ingenting.
Uendelig mange trinn og steiner
Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet (som er den eneste moderne bygningen på fjellet), kom vi endelig fram til inngangsporten til ruinene. Det vi så da vi rundet hjørnet, tok nesten pusten fra oss. Det var et utrolig syn. Elizabeth sa: «Jeg har sett fotografier, men bilder kan ikke yte dette stedet full rettferdighet.» Seks hundre meter nedenfor fløt Urubamba-elven langs foten av fjellkjeden. I alle retninger så vi grønne fjelltopper. De var majestetisk vakre, og vi følte oss svært små og ubetydelige. I disse imponerende omgivelsene lå den glemte byen. Den lå der som en helligdom, uberørt av erobrere, og skapte en forunderlig stemning.
Ruinene vitnet om en by som hadde vært bygd opp av bare stein, en mesterlig kombinasjon av granitt, geometri og maksimal utnyttelse av det uvanlige terrenget. De fleste bygningene var bygd i én etasje og ifølge moderne historikere i sen-inkarikets byggestil. Det er et utall av nisjer på innsiden av rommene. Dørene, vinduene og nisjene er trapesformede — smalere øverst — et typisk trekk ved sen-inkarikets arkitektur. Midt i byen er det en stor, åpen plass, som kanskje var markedsplassen, som er omgitt av terrasser, helligdommer, herberger og steile trapper. Noen av veggene avdekker vakre steinhoggerarbeider, inkaenes håndverksmessige stolthet.
Etter hvert som vi gikk fra den ene enden til den andre i denne fantastiske samling av ruiner, ble vi klar over hvor stor byen egentlig var. Det tok oss over en time å gå fra den ene ende av byen til den andre, ikke medregnet den tid det tar å klatre opp på fjelltoppen Huayna Picchu. På grunn av det fjellendte terrenget er det trapper overalt — over 3000 trappetrinn. Selv i terrassene i byens utkant, hvor det ble drevet jordbruk, og hvor husdyrene beitet, er det steiner som tjener som trinn fra ett plan til et annet. Det er blitt anslått at byen dekker et område på 13 kvadratkilometer!
Vi ble imponert over hvor godt ruinene er blitt bevart. Da Bingham oppdaget dem, fantes det ikke noe som tydet på at det var blitt utkjempet noe slag der. Og vi kunne se at byen så ut som om den var blitt forlatt og ikke erobret. Ettersom inkaene ikke hadde noe kjennskap til hjulet, vet en fortsatt ikke hvordan de klarte å flytte disse massive steinene. Men steinblokkene ble nøyaktig tilpasset og satt på plass. Ruinene, som viser at byen var omhyggelig planlagt og inndelt i seksjoner, vitner fortsatt om en velorganisert sivilisasjon.
Alene med lamaene og stjernene
Da de som var på dagstur, drog tidlig på ettermiddagen, ble Machu Picchu overlatt til de få som skulle overnatte på hotellet. Vi vandret tankefulle omkring blant ruinene og betraktet solnedgangen i fred og ro. Mens vi gikk omkring, fikk Heidi og Elizabeth øye på en lama med ungen sin i et hjørne i ruinene. Lamaene er lastedyr som brukes svært mye i Peru. De er sterke nok til å bære bører som veier omkring 35 kilo, men for svake til å bære en mann. Til å begynne med virket lamaene urolige fordi konene våre var i nærheten, men Heidi og Elizabeth hadde bestemt seg for å få tatt et nærbilde av disse vakre dyrene, som så ut til å føle seg hjemme blant ruinene. De ville ikke forstyrre dem for mye, for lamaene beskytter seg ved å spytte ut et etsende spytt. Derfor gjorde jentene forsiktig forsøk på å bli venner med dem. Heidi fikk til og med fôre den voksne lamaen med noe av det gresset som vokste i nærheten.
Senere på kvelden tok vi på oss genser og gikk ut for å se på den strålende natthimmelen, borte fra det kunstige lyset på hotellet. Det eneste lyset vi nå så, kom fra stjernene på himmelen. Vi tenkte på hvor majestetisk Jehova er. Vi tenkte også på de menneskene som 400 år tidligere hadde bodd på dette fjellet og sett opp på de samme stjernene.
Inkaene og conquistadorene
Tidlig neste morgen, før soloppgang, gikk vi tilbake til ruinene. Vi hørte de melankolske tonene fra en panfløyte i bakgrunnen. Vi sugde til oss Machu Picchus skjønnhet og atmosfære før en ny gruppe turister ankom.
Da vi satt der blant ruinene og tenkte over alt det vi hadde sett, kom Baltasar inn på de tragiske følgene det kan få når en religion ikke er ledet av Bibelens lære. (Matteus 7: 15—20) De spanske conquistadorer la en hel sivilisasjon i ruiner i katolisismens navn og på grunn av sin umettelige griskhet. Det gjorde de uten å sette seg inn i hvordan inkaene levde. Ettersom inkaene ikke hadde noe skriftspråk, men brukte knuteskrift, quipu, som bestod av lange snorer med knuter, til regnskapsføring, til å holde rede på avlinger, våpen, fødsler, dødsfall og så videre, og fordi de spanske erobrerne ødela disse quipuene, er det få opptegnelser igjen som forteller noe om inkaenes kultur.
Inkaene vil vende tilbake!
Elizabeth og Heidi tenkte på Jehovas løfte om en oppstandelse og gav uttrykk for hvor vidunderlig det er å vite at folk fra en sivilisasjon som ble fullstendig utslettet, vil få mulighet til å leve igjen. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Tenk at vi kanskje vil få treffe noen av fortidens inkaer og få førstehånds opplysninger om deres kultur! Kanskje vi også vil få det privilegium å lære noen av de inkaene som bodde i Machu Picchu, om den sanne Gud og hans hensikt.
Vårt to dagers besøk i Machu Picchu var slutt, og vi begynte på tilbaketuren til Cuzco. Vi tok med oss vakre minner om en fantastisk by høyt oppe på toppen av et fjell, en by som nå bare huskes på grunn av dens ruiner. Selv om spanjerne erobret inkariket, oppdaget de aldri Machu Picchu. Men vi var glade for at vi hadde funnet inkaenes glemte by. — Innsendt.
[Bilde på side 15]
Machu Picchu, en gammel by med trapper og terrasser
[Bilde på side 16]
Machu Picchu (gammelt fjell), høyt oppe i Andesfjellene, med Huayna Picchu (ungt fjell) i bakgrunnen
[Bilde på side 16]
Uten å gjøre bruk av hjulet flyttet inkaene massive steinblokker som var tilhogd for hånd
[Bilde på side 17]
Typisk inkabolig med trapesformet arkitektur, smalere øverst
[Bilde på side 17]
En enslig lama i ruinene av Machu Picchu
[Bilde på side 18]
Urubamba-elven, 600 meter nedenfor Machu Picchu