Hvalrossen og narkotikahandelen

DET er vanskelig å tenke seg to store pattedyr som er så forskjellige som hvalrossen og elefanten. Men de digre, dorske seldyrene som ligger makelig henslengt på isflakene i Beringhavet, og de majestetiske vandrerne som holder til på de afrikanske gresslettene, har et felles problem — de er i besittelse av noe dyrebart som ofte gjør at de får en altfor tidlig død, nemlig støttenner.

Hvalrossen er kanskje enda mer avhengig av støttennene enn elefanten. Når den dykker ned til havbunnen på jakt etter mat, glir den framover på støttennene og roter i bunnmaterialet for å avdekke østers og muslinger. Når den skal ta seg opp på et isflak for å slikke sol, bruker den støttennene som ispigger og drar den 900—1400 kilo tunge kroppen opp av vannet. En hvalrosshunn bruker også støttennene for å ta kampen opp mot rovdyr som truer ungen hennes.

Men dessverre for hvalrossen er støttennene dens også høyt verdsatt av mennesker. Mennesket har en uslokkelig tørst etter elfenben. Og for en jeger med en halvautomatisk rifle er den tre—fire meter lange hvalrossen et lett bytte der den ligger og dovner seg i den arktiske solen. Det er derfor ikke uvanlig at innbyggere i Alaska krysser rundt på Beringhavet i små båter på jakt etter hvalross. De slakter hver eneste hvalross de kommer over, og kutter hodet av dem med motorsag før de vender hjem med båten full av hvalrosshoder med støttenner.

Historien høres ut som den samme gamle, men denne gangen har den en ny vri, og det har med narkotika å gjøre. Mye tyder på at unge eskimoer i Alaska bruker støttenner fra hvalross til å finansiere sitt narkotikamisbruk. Og bladet Newsweek sier: «Kursen er forferdelig dårlig.» En representant for det amerikanske direktoratet for fisk og vilt uttalte til bladet at svartebørshandlere kan kjøpe et par støttenner — til en verdi av nærmere 6000 kroner — for seks marihuanasigaretter.

Loven beskytter jegerne i høyere grad enn byttet. Den gir innfødte i Alaska tillatelse til å jakte på hvalross til føde. Og de kan selvfølgelig beholde støttennene og lage kunst- og nyttegjenstander av dem. Det kan synes som en rettferdig lov, men for de skruppelløse er den midt i blinken. Elfenbenshandlere som ikke er innfødte, har flyttet sammen med eskimokvinner, slik at de kan hevde at deres lager av støttenner skal brukes til elfenbensarbeider.

Bekymringen øker i takt med nedslaktingen. De som driver lovlig jakt på hvalross, og de som virkelig bruker elfenbenet til elfenbensarbeider, føler sitt eksistensgrunnlag truet. Eldre eskimoer synes det økende narkotikamisbruket blant ungdommen er skremmende. Og hva med hvalrossene? Bestanden i stillehavsområdet er nå på omkring 250 000, så de er ikke truet av utryddelse. Men hodeløse hvalrosskropper driver i land i hundrevis. Langs kysten av Sibir er så mange blitt skylt i land at Sovjetunionen har bedt USA om å sette en stopper for nedslaktingen. Men hvor lang tid vil det ta før hvalrossen blir truet av utryddelse, siden dens støttenner kan skaffe de griske penger og misbrukerne narkotika?