Den katolske kirke i Spania — inkonsekvente forhold

Av Våkn opp!s medarbeider i Spania

«Tingene er sjelden slik de ser ut.» Denne bemerkningen av sir William Gilbert beskriver godt Sagrada Familia-templet i Barcelona. (Se bildet på side 10.) De majestetiske tårnene skjuler at templet er tomt innvendig. Etter å ha vært under oppføring i 100 år er det fremdeles bare en skallkonstruksjon. Den spanske katolisisme er også en merkelig blanding av styrke og tomhet, slik de følgende uttalelsene av spanjere viser:

«Johannes XXIII? Det navnet høres kjent ut. Var han konge?» sa Cristina, en spansk tenåring, som aldri hadde hørt om denne populære paven.

Drosjesjåføren José Luis og hans kone, Isabel, som bor i Madrid, gikk for én gangs skyld i den kirken de sognet til, for at sønnen deres skulle bli døpt. «Hvorfor vil dere døpe sønnen deres?» ble de spurt. «Fordi vi er katolikker,» svarte faren. Men da han ble gått nærmere inn på klingen, innrømmet han at den viktigste grunnen var at de ville unngå problemer med familien.

HVIS en besøker Spania i den stille uke, gjør det kanskje inntrykk på en å se de opptogene som er i byene over hele landet. Men noen spanjere — særlig de unge — vet lite, om noe i det hele tatt, om den religionen de bekjenner seg til.

Mange som er analfabeter i religion, er også likegyldige når det gjelder religion. Selv om de fleste spanjere blir døpt i kirken, gifter seg i kirken og får begravelsen holdt i kirken — og faktisk også betrakter seg som katolikker — er det å leve etter romerkirkens dekreter en annen sak.

Foreldre døper barna sine uten å føle seg forpliktet til å lære dem opp i den katolske tro. Ektepar lar sannsynligvis kirken foreta vielsen, men de føler seg sjelden bundet til å følge kirkens lære i ekteskapelige spørsmål. Og ti prosent av dem som sier at de er katolikker, tror ikke engang på en personlig Gud.

Denne situasjonen er ikke helt overraskende, når vi tar i betraktning Spanias varige, men inkonsekvente forhold til kirken. Spania, som er blitt beskrevet som «Trent[-konsilets] lys, kjetternes hammer og Romas sverd», har også vært årsak til den «mest blodige forfølgelsen som den katolske kirke har vært utsatt for så lenge den har eksistert,» sier en professor i samtidshistorie ved Deusto universitet i Vizcaya.

På 1500-tallet forsvarte spanske penger og spanske hærer den europeiske katolisisme mot den protestantiske tidevannsbølgen, men i 1527 ble Roma og selve Vatikanet ubarmhjertig plyndret av troppene til den spanske konge og tysk-romerske keiser Karl V.a Karl ignorerte ubekymret alle de vatikanske dekreter som han ikke likte, akkurat som andre spanske statsoverhoder.

Disse inkonsekvente forhold i forbindelse med Spanias uavhengige, men spesielle form for katolisisme skyldes et særegent forhold mellom kirke og stat, som ble smidd da begge parter var på høyden av sin makt.

[Fotnote]