Fred midt i en krigssone
Av Våkn opp!s medarbeider i Panama
PANAMA er en av verdens relativt unge nasjoner. Det var så sent som i 1903 at landet ble atskilt fra Colombia og ble uavhengig republikk.
Helt fra først av var Panama nær knyttet til USA på grunn av Panamakanalen, som ble bygd av amerikanske ingeniører fra 1904 til 1914. Men som årene gikk, kom det en gang så fredelige forholdet mellom de to landene til å bli preget av mistro og uvennskap.
Og klokken ett om natten den 20. desember 1989 var det kommet så langt at det ble åpen krig. Amerikanske tropper gjorde invasjon i Panama. La oss ganske kort se på noen av de omstendighetene som førte til denne invasjonen.
Bakgrunnen for invasjonen
I 1968 ble Panamas demokratiske regjering styrtet ved en revolusjon som ble ledet av offiseren Omar Torrijos Herrera. Den nye militærregjeringen la stor vekt på nasjonal selvstendighet, og et stridens eple var Kanalsonen, som ble styrt direkte av USA.
I 1977 ble den nåværende Panamakanal-traktaten undertegnet av general Torrijos og den daværende amerikanske president, Jimmy Carter. Avtalen gikk ut på at Panama skulle overta hele ansvaret for kanalens administrasjon, drift og vedlikehold i år 2000.
I 1981 ble Torrijos drept i en helikopterulykke og ble senere etterfulgt av general Manuel Antonio Noriega. I februar 1988 ble Noriega tiltalt for narkotikasalg ved en domstol i Florida, og fra da av fikk han et stadig dårligere forhold til USA. Året etter ble det holdt valg i Panama, men resultatene ble annullert av Noriega-regjeringen. USA satte da i verk stadig sterkere diplomatiske og økonomiske tiltak for å få Noriega avsatt. Den 15. desember 1989 erklærte Panamas nasjonalforsamling at landet var i krig med USA. Dagen etter ble en amerikansk marinesoldat skutt ned og drept. Kort tid etter gav president Bush ordre om at militære styrker skulle settes inn.
Det ble hevdet at invasjonen i Panama ble foretatt for å beskytte de cirka 35 000 amerikanske borgere som bodde i Panama, sørge for kanalens sikkerhet, gjenopprette demokratiet og fange Noriega og få ham stilt for retten, anklaget for salg av narkotika. Invasjonen var den største amerikanske militæraksjon siden Vietnamkrigen. Her stod om lag 26 000 amerikanske soldater mot cirka 12 000 mann i Panamas forsvarsstyrker pluss flere tusen medlemmer av de såkalte æresbataljoner, sivile frivillige som var trenet av Noriega-regimet.
Ved ett-tiden om morgenen den 20. desember 1989 ble folk i Panama by og i Colon og andre som bodde nær militære mål, vekket av skyting fra rifler og maskingeværer, eksplosjoner fra mortere og drønn fra bomber som var skutt ut med raketter. De amerikanske styrkene benyttet også en del avanserte våpen, deriblant seks F-117A Stealth-jagerfly (til 330 millioner kroner pr. stykk), raketter styrt av infrarøde stråler, Apache-helikoptre, tanks og soldater med briller som gjorde det mulig for dem å se i mørke. Bare noen timer etter invasjonen var det meste av den organiserte motstanden slått ned, men sporadisk skyting fortsatte i dagevis mot «æresbataljonene».
Kristen nøytralitet under lovløse forhold
Jehovas vitner er kjent verden over for sin nøytrale holdning til politiske spørsmål. Hvordan gikk det med dem under krigshandlingene? Det er om lag 6000 vitner i landet, og så snart kommunikasjonssystemene virket igjen, ble det laget en oversikt over hvilke tap de hadde lidd. Det var flere familier som hadde mistet hjem og eiendeler, men heldigvis var ingen liv gått tapt, og ingen var blitt alvorlig skadet.
Et av vitnene som bor i nærheten av Panamas militære hovedkvarter i Chorillo, forteller: «Jeg var hjemme sammen med mannen min da en bombe plutselig eksploderte i nærheten av kanalområdet. Jeg sa til ham: ’La oss komme oss vekk herfra, for dette er et trehus, og det kommer lett i brann.’ Vi løp bort fra huset og kom inn i et meget farlig område, der det raste harde kamper mellom amerikanske og panamanske soldater. Vi søkte ly i et hus, og bombingen fortsatte.
Dagen etter drog vi ut av krigssonen. Vi stanset en bil og spurte sjåføren om han ville kjøre oss til en venn av mannen min. Da vi kom inn i bilen, så jeg at den var full av menn fra ’æresbataljonen’, og alle var bevæpnet. Kort tid etter sa disse karene: ’Ut med dere.’ Det var bra for oss, for hadde vi møtt amerikanske soldater, ville de sannsynligvis ha skutt på mennene fra ’æresbataljonen’, og vi kunne ha blitt drept.
Vi drog hjem til en av min manns venner. De er ivrige katolikker, og sønnen deres studerer til prest. Likevel var de med på plyndringen og spiste mat de hadde stjålet. Derfor sa jeg til mannen min: ’Det er ikke riktig at jeg er med på dette, for jeg er et av Jehovas vitner, og min samvittighet tillater meg ikke å være her.’ Vi tok da inn hos noen vitner, som sørget godt for oss.
Mannen min var svært lei seg for at vi hadde mistet huset vårt og alt vi hadde samlet oss med mye slit og strev. Men vi hadde fått beholde livet, og det var det viktigste. Hans holdning har endret seg, og nå har han ikke lenger noe imot at jeg går på Jehovas vitners møter. Han har til og med vært med meg på et foredrag, og han ble svært imponert over den ro og orden som hersket der.»
Et annet vitne, som er nesten 80 år gammel, bodde i krigssonen. Hun fortalte hva hun opplevde: «Ved ett-tiden om natten banket min niese på døren og sa: ’Krigen er begynt!’ Da jeg åpnet døren, så jeg at alle stormet nedover trappene. Gatene var fulle av folk som løp i alle retninger for å komme vekk fra bombene og skytingen. Men jeg lukket ganske enkelt døren og gikk og la meg igjen.
Dagen etter stormet folk gjennom gatene igjen, men denne gangen var det ikke for å komme vekk fra skytingen, men for å plyndre butikkene. De tilbød meg mat for en billig penge, men jeg avslo tilbudene, for jeg visste at de hadde stjålet den. Da ville de gi meg den gratis, men jeg sa til dem at jeg ikke engang ville ha den som gave. Jeg spurte dem hva slags kristne de var, som stjal det som ikke tilhørte dem. En av dem svarte: ’Min Gud tillater at jeg gjør det.’ Jeg sa: ’Kanskje din Gud gir deg lov til det, men ikke den sanne Gud, Jehova.’»
Omfattende plyndring
Om lag 80 kilometer fra Panama by, der kanalen munner ut i Atlanterhavet, ligger Colon, en by med over 100 000 innbyggere. Her var det også kamper og mye plyndring etter at strategiske militære mål var blitt angrepet. En tilsynsmann i en av Jehovas vitners menigheter der forteller følgende: «Like før klokken ett onsdag natt ble byen vekket opp av bomber som ble sluppet over marinehovedkvarteret til Panamas forsvarsstyrker, bare noen kilometer utenfor Colon. Kampene pågikk hele natten, og til sine tider falt bombene ganske nær oss.
Fredag var det fullstendig kaos i byen, som da ble kontrollert av bevæpnede forbrytere. Det fantes ikke noe politi og ingen beskyttelse. Noen hadde åpnet en skipscontainer som var full av våpen, og hvem som helst kunne gå og forsyne seg, også folk som var blitt sluppet ut av fengslet. Geværer var til salgs og stod utstilt på markedsplassen. Selv mindreårige gikk omkring med våpen.
Folk gikk amok, og noen satt i kjøretøyer og skjøt opp i luften. De som våget seg ut i gatene, satte livet på spill. Likevel bestemte jeg meg for å gå ut for å se hvordan det stod til med mine kristne brødre. Den formiddagen kom jeg i kontakt med noen av dem, og vi planla å holde møter på ettermiddagen. Da jeg kom hjem, skulle jeg akkurat til å spise lunsj da jeg hørte lyden av helikoptre. Jeg gikk bort til vinduet, og akkurat da hang et amerikansk helikopter nesten like over oss og sendte tre raketter inn i en 15-etasjes bygning, den høyeste i byen.
Jeg ble forskrekket, for dette var et sivilt mål, der det bodde over hundre familier, blant dem fire familier som var Jehovas vitner. Rakettene traff akkurat de etasjene hvor de bodde. Det var tydeligvis noen som ikke var Jehovas vitner, og som var imot invasjonen, som hadde skutt på helikoptrene inne fra bygningen. Amerikanerne gjengjeldte så ilden. En tett sky av svart røyk steg opp fra bygningen. Jeg telefonerte til et av vitnene som bodde der, men ingen svarte, så dere kan forestille dere hvordan jeg følte det. Senere ringte jeg til en annen familie, og de fortalte meg, til min store lettelse, at alle vitnene var i sikkerhet.»
Et annet vitne i den samme byen forteller om plyndringen som fant sted: «I om lag halvannen uke fantes det ingen myndigheter i byen. Pøbelen tok over og begynte en systematisk plyndring. Blant dem som var med på plyndringen, var enkelte som pleide å gå i kirken, og folk med høye gasjer, som jurister og leger. De bar med seg ovner, kjøleskap, høyttalerutstyr, datamaskiner og andre ting. Fra det kontoret jeg arbeider, ble det stjålet gjenstander for i alt 145 000 kroner.
Noen mistet livet under denne plyndringen. En gjeng var opptatt med å plyndre en container i området på den andre siden av gaten hvor Jehovas vitner har sin Rikets sal. Flere av dem mistet livet da en container falt over dem og knuste dem, men de andre fortsatte med plyndringen som om ingen ting hadde hendt. De sloss med hverandre med kniver og skytevåpen for å få fatt i det de ville ha. Det viser hva som kan skje når folk ikke har noen ’myndigheter over seg’ som kan ha kontroll med det som skjer. I slike situasjoner vil mennesker som ikke har Jehovas lov i hjertet, ganske enkelt gjøre det som deres lavere instinkter tilskynder dem til.» — Romerne 13: 1—4.
Organisert hjelpearbeid
Så snart Jehovas vitners avdelingskontor her i Panama ble klar over hvor mange som hadde mistet sine hjem og trengte materiell hjelp, ble det satt i gang et organisert hjelpearbeid. I Panama by, hvor nesten halvparten av landets befolkning bor, var mange forretninger blitt plyndret. Utvalget ved avdelingskontoret satte seg derfor i forbindelse med vitner som bodde andre steder, hvor det fremdeles var mulig å få fatt i mat. Vitnene ønsket å gi penger og mat, og de ble derfor bedt om å kjøpe forsyninger av mel, ris, bønner, olje og annen mat som kunne oppbevares en stund.
En stor lastebil ble fylt med flere tonn slike varer, og bare noen få dager etter invasjonen ble de delt ut gratis til folk som var i nød. Det ble opprettet fordelingssentre i mange Rikets saler overalt i de områdene som var blitt rammet av krigshandlingene, til alle hadde fått det de trengte. En del mat ble til overs, og den ble gitt til dem som hadde mistet sitt arbeid som en direkte følge av krigen.
En hel del av dem som hadde mistet sine materielle eiendeler, hadde liten lyst til å be om hjelp, noe som stod i skarp kontrast til de griske plyndrernes holdning. Som det så ofte skjer når en katastrofe kommer, er det alltid noen som vil utnytte situasjonen for å skaffe seg materiell vinning.
Enkelte mennesker her i Panama ser lyst på framtiden når landet nå har fått et nytt regime. Andre betrakter fremdeles krigen som et utslag av imperialistisk aggresjon. Og Jehovas vitner fortsetter å fortelle ærlig innstilte mennesker om Guds rike, den eneste regjering som vil løse problemene, ikke bare for Panama, men for hele verden. — Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.
[Bilder på sidene 24 og 25]
Chorillo-området ble ødelagt under kampene; forretninger ble plyndret; militære anlegg ble ødelagt
[Bilder på side 26]
Et kjøpesenter og butikker som ble ødelagt av dem som plyndret