Crack–avhengighet — finnes det en løsning?
DET er ikke tvil om at bruken av crack har antatt enorme dimensjoner. Og problemet blir bare større og større. Radio og fjernsyn tar det opp. Aviser og blad slår det opp. Akuttavdelinger på sykehus og sentre for personer med psykiske problemer blir stilt ansikt til ansikt med den vold det medfører. Fødeavdelinger er fulle av barn som har tatt skade av morens crack-bruk. Lagerrom på sykehus blir brukt til å «lagre» forlatte barn.
Behandlingsinstitusjoner behandler barn som ennå ikke er kommet opp i tenårene. Organisasjoner som driver sosialomsorg, trygler om midler til å bekjempe epidemien. Noen misbrukere sier at de ikke kan slutte, mens andre sier at de ikke vil. De sistnevnte kan vente seg en elendig tilværelse med frustrasjon og vold og kommer kanskje til å få en tidlig død. For de førstnevnte er det håp.
«For bare et år siden ble crack i vide kretser regnet for å være et forholdsvis nytt narkotikum, som man fortsatt hadde liten forståelse av, men som hadde spesielle egenskaper som førte til en avhengighet som det nesten var umulig å behandle,» skrev The New York Times for 24. august 1989. Men nå finner forskere at crack-avhengighet med hell kan behandles, under de rette forhold, sier avisen. «Crack-avhengighet kan behandles,» sa dr. Herbert Kleber, assistent for William J. Bennett, som koordinerer USAs narkotikapolitikk. Han sa at nøkkelen er at de narkomane får en plass i familie- og samfunnsstrukturer hvor de kanskje aldri har vært før. «Heller kvalifisering enn rehabilitering,» sa han.
Forskere har funnet at den mest effektive behandling mot crack-avhengighet er delt i tre trinn — avvenning, omfattende personlig rådgivning og opplæring og, viktigst av alt, støtte i det rette miljø. Å få personen til å slutte med stoff er ikke det største hinderet. Ofte kan en slutte uten hjelp fra andre, på grunn av omstendighetene. Det at en ikke har penger til å kjøpe stoff, kan være og er ofte en medvirkende årsak. Det at en befinner seg i en straffeanstalt, hvor en ikke kan få tak i stoff, er en annen faktor. Eller det kan være at en ikke kan ta stoff fordi en er på sykehus. Det problemet egentlig består i, er å hindre vedkommende i å begynne med crack igjen når det blir mulig å skaffe stoffet.
Noen som har vært avhengig av crack, har klart å komme seg ut av stoffets faste grep mens de har gjennomgått spesielle behandlingsopplegg, men behandlingsspesialister har understreket at de fleste avhengige aldri klarer seg gjennom de første få ukene. Dr. Charles P. O’Brien, en psykiater ved Pennsylvania universitet, sa for eksempel at to tredjedeler av dem som begynner på hans behandlingsopplegg, gir opp den første måneden. Andre opplegg har vært enda mindre vellykkede.
Et dårlig miljø
«Det kan være at vi må fjerne dem fra deres miljø,» sa en fremtredende leder for en behandlingsinstitusjon. «Du er nødt til å få de narkomane ut av narkotikamiljøet. Det miljøet er et likhus.» Forskere har funnet at dette er den viktigste grunnen til at de fleste narkomane som har gjennomgått en avvenningskur, igjen begynner med det stoffet som har gjort dem til slaver. Grunnen ser ut til å være åpenbar. Er det ikke disse omgivelsene som i første omgang gjorde at de måtte på avvenningskur? Var ikke crack tilgjengelig på hvert gatehjørne, hvor gruppepress, ofte fra deres egen familie og deres beste venner, fikk dem til å ta det første draget av crack-pipen? Hvem er det nå som kan oppmuntre dem til å holde fast ved et behandlingsopplegg og til å bli fri for stoffets dragkamp om selve livet deres?
De mer vellykkede oppleggene la vekt på at dårlig miljø var en viktig medvirkende årsak til at den narkomane fortsatte sitt misbruk. «Pasienten lærte strategier for hvordan han kunne holde seg unna stoffet, deriblant hvordan han kunne unngå utløsende faktorer som kan fremkalle trangen til det,» skrev The New York Times. «Synet av en gate hvor en person en gang kjøpte crack, en liten crack-beholder som er kastet på fortauet, lukten på tannlegekontoret eller på et apotek som minner om den kjemiske lukten av crack», er alt sammen noe som kan skape et sterkt ønske om stoffet, sa avisen. Virkningsfulle behandlingsopplegg la også vekt på hvor viktig det er at de som er avhengige, «bryter enhver forbindelse med venner og slektninger som fortsatt bruker narkotika». De fikk det råd at de isteden skulle skaffe seg nye venner blant mennesker som ikke bruker narkotika. Det er virkelig fornuftig veiledning.
Du kan si nei!
Boken Self-Destructive Behavior in Children and Adolescents sier: «Det er som oftest en nær venn som får de unge til å stifte bekjentskap med de forskjellige narkotiske stoffene eller til å bli interessert i dem . . . Det kan være at [han] har til hensikt å dele en spennende eller behagelig opplevelse med dem.» Men det er ikke bare de unge som blir utsatt for gruppepress. Det kan eldre narkomane bekrefte. Følgende gode råd i Bibelen gjelder heller ikke bare de unge, men alle aldersgrupper: «Den som omgås vismenn, blir vis, men dårers venn går det ille.» — Ordspråkene 13: 20.
Hvis du er nedtynget av problemer som virker uovervinnelige, så prøv ikke å flykte fra dem ved hjelp av narkotika. Da blir problemene bare enda større. Snakk med moren eller faren din eller en annen voksen som er opptatt av ditt beste. Husk også Bibelens råd: «Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» — Filipperne 4: 6, 7.
[Ramme på side 9]
Ice kraftigere enn crack
«Japanerne kaller det shabu, koreanerne hiroppon. For amerikanske narkomane som nettopp er i ferd med å oppdage den intense rus og infernalske nedtur stoffet gir, er det ’ice’,» sier bladet Newsweek om dette narkotiske stoffet fra Asia. Det er en form for metamfetamin, speed, fremstilt i et laboratorium av kjemikalier som det er lett å skaffe. Rusen fra crack varer i noen minutter; rusen fra ice varer i timevis, opptil 24 timer. Stoffet får ofte brukerne til å bli voldelige. Langvarig bruk forårsaker psykiske skader og dødelige lunge- og nyreskader. Newsweek sier at «den virkning ice har på nyfødte, er urovekkende». En forsker sier: «Du trodde kanskje at kokainavhengighet var ille, men kokain hører med blant de mindre alvorlige stoffene sammenlignet med dette.» Det er vanskeligere å slutte med ice enn med kokain, og hallusinasjoner som følge av ice kan være like kraftige som før etter to års behandling.