De unge spør . . .

Hvorfor må jeg passe søsknene mine?

«HVA synes du om å passe småsøsknene dine?» Våkn opp! stilte en rekke ungdommer dette spørsmålet. Svarene var ganske forskjellige.

«Jeg er glad i små barn,» sa en jente i tenårene, «så det er ikke noe problem.» En gutt i tenårene sa til og med: «Jeg synes på en måte det er fint å ha litt makt!» Men andre likte det ikke noe særlig eller likte det ikke i det hele tatt. «Jeg gjør det fordi jeg vet at foreldrene mine trenger litt hjelp,» fortalte en ung jente. «Men jeg er ikke noe glad for det.» En annen jente sa: «Noen ganger har jeg lyst til å gå på kino eller gjøre noe annet, men så sier mor: ’Ta med deg lillebror.’ Det har jeg egentlig ikke lyst til.»

«Skal jeg vokte min bror?»

Adams førstefødte sønn, Kain, stilte bryskt dette spørsmålet om sin bror Abel. (1. Mosebok 4: 9) Kanskje du også blir irritert hvis du blir bedt om å ha ansvaret for dine yngre søsken. Hvorfor skal du bruke fritiden på å skifte bleier eller stelle skrubbsår? Som en 15 år gammel jente bittert uttrykte det: «Jeg har ikke bare ansvaret for meg selv, men også for det som brødrene og søstrene mine gjør.»

Marna hadde noe annet å klage over: «Hvis vi for eksempel går i parken, må jeg bestandig ta meg av ungene, så jeg får det ikke noe morsomt. Jeg blir helt gal av det. . . . Når jeg sier ifra til [mor], sier hun: ’Du er storesøster, så du må ta deg av barna.’ Jeg ble sint og sa til henne: ’Kanskje mine egne barn, ja, men ikke dine! Det var du som fikk dem, ikke vi. Det er du som får ta deg av dem.’» — The Private Life of the American Teenager av Norman og Harris.

Søsknene dine er kanskje like misfornøyd som du for at du får ansvaret for dem. Og kanskje de fryder seg over å sabotere når du gjør ditt beste for å opprettholde ro og orden. «Noen ganger vil jeg helst slippe å passe broren og søsteren min,» innrømmet en 14 år gammel jente. «Noen ganger slåss de, og når jeg prøver å ordne opp, sier de bare: ’Hvem tror du at du er? Du er ikke mamma!’ Det hadde ikke vært meg imot om de var lettere å ha med å gjøre.»

’Hvorfor akkurat meg?’

Da en stor gruppe tenåringer ble spurt: «Hvilke oppgaver i hjemmet synes du tenåringer bør gjøre?», svarte 32 prosent det å passe yngre søsken. Ja, det å ha ansvar for søsken er en av livets realiteter for mange unge. Husarbeid kan være slitsomt for en mor, og fedre erfarer den daglige tredemølle ute i arbeidslivet. Flere og flere mødre må også arbeide utenfor hjemmet i tillegg. De blir ofte nokså utkjørt.

Mor og far kan få litt avlastning fra tid til annen ved at noen passer barna. Og hvis begge to har arbeid utenfor hjemmet, kan en som passer barna, sørge for at barna får skikkelig tilsyn til foreldrene kommer hjem. Foreldrene dine har kanskje råd til å betale en utenforstående som kan passe søsknene dine. Men ville de ikke føle seg tryggere hvis de visste at de minste barna var i et omsorgsfullt familiemedlems hender?

Det er selvfølgelig foreldrene dine som har det egentlige ansvaret for søsknene dine. (Efeserne 6: 4) Men hvis du hjelper til med å passe dem, kan du gjøre det lettere for dem å oppfylle sine forpliktelser. På den måten kan du også «hedre din far og din mor». (Efeserne 6: 2) Barnepass er dessuten god forberedelse til livet som voksen. En ung kvinne forteller at hun tok seg av brødrene sine og søsteren sin, som bare var baby, mens moren hennes, som var enslig, arbeidet som serveringsdame. «Jeg passet dem hver dag til mamma kom hjem. Hun pleide å gi meg en liste over ting jeg skulle gjøre: ’Heng opp klærne, gjør rent, begynn på middagen.’» Det var en stor byrde for en tenåringsjente. Men hun sier: «Nå som jeg ser tilbake, skjønner jeg at det var det aller beste for meg. Jeg ble fortere voksen og ble ansvarsbevisst.»

Det er forresten ikke noe umandig ved at en gutt tar seg av barn. Det var vanlig at menn gjorde det i bibelsk tid. (4. Mosebok 11: 12, NW) Og apostelen Paulus betraktet det ikke som noe uverdig å sammenligne seg selv med «en mor [som] steller med sine barn». — 1. Tessaloniker 2: 7.

Få et positivt syn på det

Du synes kanskje ikke det er så lett å begynne å like å passe søsknene dine. Det er ofte en viss rivalisering mellom søsken. Og hvis du bestandig krangler med søsknene dine, eller hvis du ser på dem som en flokk uskikkelige unger, kan det være vanskelig for deg å være positiv til det å ta deg av dem. Det kan derfor være bra for deg å tenke over noe av det vi lærer fra Bibelen.

Tenk for eksempel på beretningen om den unge Josef og brødrene hans. Fordi faren favoriserte Josef, la brødrene Josef «for hat og kunne ikke si et vennlig ord til ham». Tenk deg da hvordan Josef følte det da faren hans sa til ham: «Du vet at brødrene dine gjeter ved Sikem. Kom, jeg vil sende deg til dem. . . . Gå og se hvordan det står til med brødrene dine og småfeet; kom så tilbake og fortell meg det!» De som bodde i Sikem, husket sikkert den forferdelige massakren som Josefs brødre foretok der noen år tidligere. (1. Mosebok 34: 25—31) Det kunne være farlig for Josef å gå dit! Dessuten kom brødrene hans helt sikkert til å bli sinte for at han dukket opp. Men av respekt for sin far og av ekte kjærlighet til sine brødre svarte Josef: «Ja, her er jeg» og tok imot oppdraget. — 1. Mosebok 37: 4, 13, 14, EN.

Unge Mirjam var en annen som utmerket seg. Da farao i Egypt klekte ut en sammensvergelse for å drepe hebreernes spedbarn, var Mirjam med på å beskytte sin lillebror Moses. Da spedbarnet ble lagt trygt i en liten kiste og satt ut på Nilen, var ikke Mirjam likeglad med hvordan det gikk med broren, og tenkte ikke som så at det var foreldrenes problem. Nei, hun «stod et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham». Hun fikk til og med sørget for at Moses’ egen mor fikk i oppdrag å ta seg av ham! — 2. Mosebok 2: 4—10.

Ja, i motsetning til Kain, som var følelseskald overfor sin bror og ikke brydde seg om ham, synes gudfryktige ungdommer i vår tid at det er et privilegium og et ansvar å ta seg av søsknene sine — selv når det er vanskelig eller passer dårlig. Første Johannes 4: 21 sier: «Den som elsker Gud, må også elske sin bror.» Selv om det først og fremst er våre åndelige brødre det er snakk om her, burde det også gjelde dem som vi har både et åndelig og et fysisk slektskapsforhold til, synes du ikke?a

Din omtanke og interesse for søsknene dine, ditt ønske om å beskytte dem og framfor alt din store kjærlighet til dem kan til og med spille en vesentlig rolle for deres fysiske, følelsesmessige og åndelige utvikling. Å ta seg av små barn kan likevel være litt av en utfordring, og en senere artikkel vil komme med noen nyttige forslag som kan hjelpe deg til å passe søsknene dine på en god måte.

[Fotnote]

[Ramme på side 27]

’Jeg er for stor til å trenge barnevakt!’

Da Våkn opp! spurte en gruppe ungdommer om når et barn er for gammelt til å trenge noen til å passe på seg, var det noen som mente at det er for gammelt når det er 11, 13 og utrolig nok til og med 7 år. Men en ung jente sa: «Jeg tror ikke det finnes noen aldersgrense. Jeg tror det kommer an på hvor moden en er. En som er 15 år, er kanskje for ung til å være uten noen til å passe på seg.»

Det kan selvfølgelig være at foreldrene dine har en helt annen oppfatning enn deg av hvor moden du er. Og forskjellige familier velger kanskje å ta seg av saker på forskjellig måte. Så selv om vennene dine kanskje får være alene hjemme mens foreldrene går på kino, må kanskje du «ydmykes» ved at noen passer på deg. Det kan være spesielt vanskelig hvis den personen er en eldre bror eller søster. «Jeg likte ikke at broren min passet meg,» innrømmet unge Alisha. «Jeg likte ikke at han kommanderte meg!»

Men foreldrene dine er opptatt av ditt beste. De leser i avisen om økende kriminalitet og misbruk av barn, og de har god grunn til å være bekymret. Og kanskje du synes det er mer skummelt å være alene hjemme enn det du vil innrømme. «Jeg var ordentlig redd for å være alene i huset,» sa en jente. «Så jeg fant ut at jeg heller fikk være litt flau enn å være så redd.»

Det hender riktignok at foreldre undervurderer barna sine. Hvis det virker som om foreldrene dine gjør det med deg, kan du kanskje ta det opp med dem og forsikre dem om at du kan greie deg fint alene. Hvis du hisser deg opp eller skriker, overbeviser du dem sikkert om at du er umoden. Men hvis du drøfter bestemte ting med dem — for eksempel hva du har tenkt å gjøre mens de er borte, og hva du vil gjøre hvis det oppstår en nødssituasjon — kan du få dem til å se saken fra din side. Hvis ikke, kan du kanskje, som et akseptabelt kompromiss, få ordnet det sånn at du får være hos en venn av deg.

Det kan selvfølgelig være at foreldrene dine likevel insisterer på at du må ha noen hos deg. Istedenfor å gjøre situasjonen vanskelig for deg og den som er hos deg, bør du prøve å se på ham eller henne som en midlertidig forlengelse av dine foreldres myndighet og samarbeide så godt som mulig. Hva om det forekommer en viss grad av maktmisbruk? («Søsteren min utnyttet meg,» sa en jente. «Hun fikk meg til å gjøre hennes plikter.») Det kan være best å vente til foreldrene dine kommer hjem, og ta det opp med dem istedenfor å krangle med den som passer deg.