Sannheten har makt til å forandre folk

«En innbruddstyv som var løslatt før tiden, begikk 500 innbrudd i løpet av sju måneder. En voldtektsforbryter som ble løslatt fire år før minimumsstraffen på ti år utløp, begikk seksuelt overgrep mot en kvinne og drepte henne. En morder som var løslatt på prøve, brøt seg inn i to hjem og drepte tre mennesker.» — Reader’s Digest, november 1990.

«Nesten 63 prosent av dem som ble løslatt etter å ha vært fengslet for alvorlige forbrytelser, ble igjen arrestert for en alvorlig forbrytelse før det var gått tre år. Dette sier justisdepartementet i en undersøkelse som ble offentliggjort i dag.» — The New York Times, 3. april 1989.

«Forestillingen om fengslet som et sted hvor kriminelle kan bli forandret til det bedre, stemmer ikke med virkeligheten. Fengslene er kombinerte ’oppbevaringssteder’ og ’forbryterskoler’.» — Toronto-avisen Sunday Star, 20. mars 1988.

Fengselsdirektøren ved Rikers Island, et fengsel i byen New York, sier: «En ungdom, 19 år gammel, kommer inn her; han var den som holdt utkikk under et innbrudd. Når han kommer ut herfra, vil han ikke lenger være den som holder utkikk. Neste gang vil han være den som bruker pistolen.» — Bladet New York, 23. april 1990.

«Fengselsportene er nærmest blitt til svingdører: Nesten to tredjedeler av alle fanger blir arrestert på nytt i løpet av de første tre årene etter løslatelsen.» — Bladet Time, 29. mai 1989.

IKKE noe av det som er gjengitt ovenfor, er nytt. Det er en gammel historie: Fengslene kan ikke forandre kriminelle til det bedre. Men det kan sannheten. Ron Pryor er et eksempel på det.

Ron begynner hver dag med å drøfte et skriftsted i Bibelen sammen med familien sin. Ekteskapet hans kjennetegnes av fred og kjærlighet. Hjemmet er ordentlig og rent. De to sønnene oppførte seg skikkelig på skolen; de holdt seg unna narkotika, alkohol og andre ting som kunne ha ført til problemer. Nå har de flyttet hjemmefra og er opptatt med kristen virksomhet. Ron og hans kone, Arlynn, er travelt opptatt med frivillig, kristent arbeid. De bruker livet sitt på en nyttig måte ved å hjelpe andre.

I 1970 satt imidlertid Ron Pryor i fengsel, tiltalt for mord, og ventet på at saken hans skulle komme for retten. Han ble funnet skyldig, ble dømt og begynte å sone straffen i et statsfengsel. Det var kulminasjonen på en lang kriminell løpebane som gjentatte ganger hadde brakt ham i fengsel. Men det kan Ron få fortelle om selv.

«Det første ’fengslet’ jeg kan huske, bestod av en sele og en rem som var festet til en klessnor. Da jeg var tre—fire år gammel, så det ut til at utferdstrang var programmert inn i meg. Jeg la i vei, gikk meg bort, ble plukket opp av politiet og brakt hjem. Til slutt sa moren min at hvis jeg ikke holdt opp med dette, skulle hun ringe til et barnehjem og be dem komme og hente meg og sperre meg inne. Jeg satt på gårdsplassen og gråt og ventet på at de skulle komme. De gjorde ikke det. Isteden satte moren min på meg en sele og bandt meg fast til klessnoren.

Da jeg ble eldre, kom jeg stadig opp i problemer, og jeg prøvde å løse ethvert problem ved å ty til vold. Jeg følte meg forvirret, frustrert, avvist. Jeg hadde ingen begreper om rett og galt. Jeg lot følelsene, ikke samvittigheten, lede meg. På skolen ble jeg flyttet oppover i klassene bare fordi lærerne gjerne ville bli kvitt meg. I sjuende klasse falt jeg helt av lasset og rømte hjemmefra. Jeg fikk dårlige kamerater, og som Bibelen advarer om, brakte det meg opp i enda større vanskeligheter. — 1. Korinter 15: 33.

Selen og klessnoren ble nå erstattet med forbedringsanstalter. Men de forbedret meg ikke. Jeg rømte stadig og ble pågrepet og sendt tilbake. Da jeg rømte fra en anstalt i Virginia, stjal jeg en liten lastebil og ble deretter arrestert. Da jeg stod foran en dommer som het Jenkins, anklaget for biltyveri, oppdaget jeg at det var dommer Jenkins’ bil jeg hadde stjålet! Jeg var bare 16 år, men jeg ble erklært uforbederlig og stilt for retten som en voksen. Jeg fikk en dom på to år.

Etter at jeg kom ut av fengslet og hadde passert 20 år, fikk jeg meg en motorsykkel. Jeg ble fascinert av den maktfølelsen den gav meg, men det var ikke nok til å tilfredsstille meg. Jeg sluttet meg til Pagans (Hedningene) — en motorsykkelgjeng som bestandig var på jakt etter bråk og lystne på å få i gang slagsmål. Jeg passet perfekt inn i den gjengen.

Senere arbeidet jeg som lastebilsjåfør og kjørte landbruksprodukter fra Florida til andre stater. Jeg var ikke lenger med i Pagans, men på en tur gjennom Virginia i 1969 traff jeg noen av de gamle kameratene i gjengen. Vi begynte å feste — vi drakk vin og ruset oss på narkotika. Det oppstod en krangel, den utviklet seg, og i det påfølgende slagsmålet, som ble svært vilt på grunn av all alkoholen og narkotikaen, skjøt jeg ned og drepte en mann. Nok et resultat av dårlig selskap! Senere ble jeg forhørt av to etterforskere, og jeg tilstod at jeg var skyldig i mord. Dette skjedde i 1970.

Jeg satt i fengsel mens jeg ventet på rettssaken, og var fremdeles en opprørsk bråkmaker. En morgen kom for eksempel en betrodd fange med kaffen. Vanligvis fikk vi en ekstra kopp som vi kunne drikke senere. Denne morgenen holdt jeg den andre koppen min fram foran kannen, men den andre fangen sa: ’Ingen ekstra kopper i dag.’ Jeg oppfattet det slik at han hadde tenkt å gi kaffen til noen andre. Jeg sa derfor: ’Jaså, du har for lite kaffe i dag?’ Han svarte: ’Ja’. ’Vel, her får du min tilbake.’ Jeg kastet den i ansiktet på ham. Etter det havnet jeg på enecelle.

Jeg vandret nå rundt i ring i en celle på 3 X 2,5 meter uten vinduer. For første gang i livet begynte jeg virkelig å tenke. Spørsmålene strømmet på. Hvorfor er livet mitt bestandig et eneste rot? Hvorfor går jeg stadig inn og ut av fengsel? Hvorfor er jeg i dette hullet? Hvorfor lever jeg? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Spørsmålene fortsatte å dukke opp, men det kom ingen svar. Da sa jeg til meg selv: ’Jeg er kommet til veis ende. Det finnes ikke noen utvei. Hvis da ikke — hvis da ikke det er en Gud til — en Gud som ser meg, vet om meg, forstår meg — noe jeg selv virkelig ikke gjør! Gud, hvis du er til, hvis du vet om meg, hvis det er noe jeg kan gjøre — si noe til meg, hva som helst!’

Det lå en bibel på cellen. Jeg tenkte: ’Der kan jeg begynne.’ Jeg begynte å lese. Jeg husker ikke hva jeg leste. Jeg husker bare at jeg leste uten å forstå noen ting. Før det var gått en uke, var jeg tilbake på en vanlig avdeling. I en av cellene var begge sengene ledige. De plasserte meg der, og to dager senere plasserte de en annen fange i den samme cellen som jeg var i. Jeg satt og leste i Bibelen og strevde med å forstå den. Han så at jeg leste, og spurte: ’Har du lyst til å forstå Bibelen?’ ’Ja!’ ’Jeg kan skaffe deg en bok som vil være til hjelp for deg.’ Han kontaktet et av Jehovas vitner — han hadde tidligere studert med dem — og snart gav han meg en bok som het «Den sannhet som fører til evig liv». Dette var i juli 1970.

Jeg begynte å lese, og jeg leste boken fra perm til perm. Jeg forstod ikke alt, men det som stod der, virket fornuftig. Da Jehovas vitner kom og studerte med meg, begynte jeg å få svar på alle de spørsmålene jeg hadde stilt meg i enecellen. For første gang i livet begynte jeg å forstå hva som er rett, og hva som er galt. Jo mer åndelig føde jeg tok til meg, jo mer begynte jeg å bli lik dem som ’ved å bruke sine sanser har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt’. (Hebreerne 5: 14) Min samvittighet ble vakt, og den begynte å fungere.

Det at jeg plutselig ble kjent med Bibelens sannhet, førte til en stor omveltning i min sinnstilstand. Jeg hadde lest boken på 24 timer. Over natten gikk jeg fra den ene ytterligheten til den andre. Jeg var fast bestemt på å få de andre fangene til å forstå de sannhetene jeg var i ferd med å lære; jeg trodde alle ville bli like begeistret for dem som jeg selv var. Det ble de ikke. Jeg hadde vært et problem for de andre fangene tidligere; nå ble jeg et enda større irritasjonsmoment — noe ingen hadde trodd var mulig! Men etter hvert som vitnene fortsatte å komme til fengslet for å studere med meg, ble jeg mer taktfull i min forkynnelse.

Jeg foretok mange forandringer, og på to måneder ble jeg en betrodd fange. De lot meg til og med få gå utenfor fengslet, noe som var uhørt på bakgrunn av mitt tidligere rulleblad og grunnen til at jeg satt i fengsel. De bibelske prinsippene jeg lærte, hadde sin virkning. Sannhetens vann, som finnes i Guds Ord, var i ferd med å rense meg, slik det renset mennesker på apostlenes tid. Den makt sannhetens vann har til å forandre folk, kommer fram i 1. Korinter 6: 9—11, hvor det står:

’Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene.’

Med tiden kom saken min opp for retten. De dømte meg til 20 års fengsel for mord. I 1971 ble jeg sendt til et fengsel som var meget fluktsikkert. Det var der jeg gjenopptok mitt bibelstudium med Jehovas vitner. Oppførselen min hadde endret seg drastisk. Jeg ble snart en betrodd fange i det nye fengslet, og de begynte å gi meg permisjoner. Under en av permisjonene spurte jeg det vitnet jeg bodde hos: ’Er det noe til hinder for at jeg blir døpt?’ Han spurte seg for i den lokale menigheten, og svaret var: ’Ingenting.’ Tidlig en kveld i 1973 ble jeg døpt på en gård i nærheten, i en dam hvor kuene pleide å drikke vann. Jeg bad idet jeg steg ned i vannet, siden det var det Jesus gjorde da han ble dukket under i Jordan-elven av døperen Johannes.

Etter det gjorde jeg raskt åndelige fremskritt. Jeg ble tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i den lokale menigheten, men jeg var selvfølgelig ikke personlig til stede på møtet. Jeg fikk mine oppdrag på skolen og leste talene inn på bånd; disse ble så avspilt for menigheten. Han som ledet skolen, gav meg råd som han sendte tilbake til meg, slik at jeg skulle få hjelp til å forbedre mine taleregenskaper. Hver uke holdt vi møter i fengslet som de andre fangene var velkomne til å overvære.

Hele tiden føyde jeg nye skriftsteder til min bibelkunnskap. De var lik trinn som ledet meg opp av den moralske sump jeg hadde befunnet meg i mesteparten av livet. Med tiden kunne jeg glede meg over å ha opplevd den forvandlingen som apostelen Paulus snakker om i Kolosserne 3: 9, 10 (NW): ’Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger, og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.’

I 1978 skulle min søknad om benådning behandles for tredje gang. Søknaden var blitt avvist to ganger under henvisning til den alvorlige karakteren av de forbrytelsene jeg hadde begått. Denne gangen fikk den kommisjonen som skulle avgjøre saken, omkring 300 brev fra Jehovas vitner og andre som bevitnet de forandringene jeg hadde foretatt.

Da det så ut til at sjansene for løslatelse var større denne gangen, tenkte jeg over muligheten for å gifte meg. Arlynn, en enke med to barn, var et av Jehovas vitner som hadde skrevet til meg mens jeg satt i fengsel. Hun besøkte meg sammen med de to sønnene sine. Jeg ble forelsket i henne og hun i meg. Jeg ble løslatt 1. februar 1978, og vi giftet oss den 25. i samme måned. I dag, 13 år senere, er vi fremdeles lykkelig gift. En av sønnene våre er gift og er et aktivt vitne for Jehova. Den andre sønnen vår tjener på heltid ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Mine bønner er blitt besvart. Jeg er takknemlig mot alle de brødrene og søstrene som har hjulpet meg så mye. All den lykke jeg erfarer, kan jeg takke den lykkelige Gud, Jehova, for. — 1. Timoteus 1: 11, NW.

Mine tidligere synder plager likevel min samvittighet. Jeg ser med avsky tilbake på den nedverdigende oppførselen jeg hadde før. Jeg har mange ganger bedt til Jehova om at han må tilgi meg, og jeg føler at han har gjort det. Jeg håper også at de jeg tidligere har gjort urett mot, vil være i stand til å tilgi meg. Og jeg håper særlig at Jehova vil bringe den mannen jeg drepte, tilbake til livet, og at han vil få muligheten til å leve evig på Guds paradisiske jord. Det ville gjøre min glede fullkommen!»

Det fengselsmurer og enecelle ikke klarte å utrette, det klarte Bibelens sannhet. Den satte Ron Pryor i stand til å legge av den gamle, kriminelle personlighet og kle seg i en ny, kristen personlighet. Hvorfor? Fordi «Guds ord er levende og virkekraftig». Ja, Guds Ord har makt til å forandre folk. — Hebreerne 4: 12.

[Uthevet tekst på side 11]

Det var dommer Jenkins’ bil jeg hadde stjålet!

[Uthevet tekst på side 12]

Det lå en bibel inne på cellen. Jeg begynte å lese i den

[Uthevet tekst på side 12]

De dømte meg til 20 års fengsel for mord

[Bilde på side 13]

Ron Pryor og hans kone, Arlynn, i dag