En rømling finner sannheten
Da jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, var jeg en straffange på flukt. Jeg støtte snart på en utfordring: Kunne jeg slutte å lyve og begynne å fortelle sannheten?
I NOVEMBER 1974 stod jeg for retten i Pender i Nord-Carolina i USA. Tiltalen lød blant annet på væpnet ran, overfall med særlig farlig redskap og fartsoverskridelse — 145 kilometer i timen i en sone hvor høyest tillatte hastighet var 55 kilometer i timen. Måneden etter ble jeg funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til 30 års fengsel. På det tidspunktet var jeg bare 22 år gammel.
Jeg hadde vokst opp i Newark i New Jersey. Til tross for at far var polititjenestemann, skapte jeg alltid vanskeligheter for foreldrene mine. Jeg ble sendt til forbedringsanstalter og ungdomsfengsler, og en gang ble jeg til og med satt i arrest på den politistasjonen hvor far arbeidet. Jeg kommer aldri til å glemme den omgangen med juling han gav meg den kvelden. Den ville ha fått nesten enhver annen tenåring til å slå inn på en annen vei — men ikke meg.
Jeg rømte hjemmefra og overnattet noen ganger hos en venn og noen ganger på gaten. Til slutt havnet jeg i fengsel igjen. Mor fikk meg ut derfra mot fars vilje. Foreldrene mine, som hadde fem andre barn, fant ut at militærtjenesten kanskje kunne være noe for meg.
Jeg meldte meg til tjeneste i hæren, og de forskjellige treningsprogrammene påvirket min atferd i positiv retning for en tid. Men så ble jeg hektet på narkotika. Jeg ble avhengig av heroin. Jeg var stasjonert i Fort Bragg i Nord-Carolina, og snart begynte mine kompiser og jeg å dra fra by til by og ta det vi trengte for å tilfredsstille våre vaner. Aviser og fjernsyn berettet om våre plyndringer.
Det varte ikke lenge før jeg ble innhentet av lovens lange arm og fikk den dommen på 30 år som jeg fortalte om innledningsvis. I fengselet gjorde jeg opprør mot regler og bestemmelser i flere år, men til slutt innså jeg at det var verst for meg selv. Så forsøkte jeg å overholde reglene i håp om å få sone under friere forhold og bli løslatt på prøve før tiden.
Da jeg hadde sittet inne i ti år, fikk jeg sone under friere forhold, og ikke lenge etterpå fikk jeg lov til å arbeide utenfor fengselet. Det betydde at jeg kunne forlate fengselet om morgenen og komme tilbake om kvelden. En dag unnlot jeg å komme tilbake rett etter arbeidet, og da mistet jeg denne muligheten til å arbeide utenfor fengselet. Men jeg fikk fremdeles lov til å sone under friere forhold.
Da jeg hadde vært i fengsel i nesten 11 år, virket det ikke som om mine muligheter til å bli løslatt på prøve var særlig lovende. En varm formiddag i august 1985, da jeg var utenfor fengselet, så jeg mitt snitt til å rømme uten å bli oppdaget. Jeg drog hjem til en venn som hadde sittet inne sammen med meg. Etter at jeg hadde fått en natts hvile og skiftet klær, kjørte han meg til Washington, D.C., en strekning på omkring 40 mil.
Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle i fengsel igjen. Det betydde at jeg måtte avholde meg fra å begå flere kriminelle handlinger. Først tok jeg tilfeldige jobber fra dag til dag — hva som helst jeg kunne få å gjøre. Senere fikk jeg arbeid i et elektrisk firma. Med tiden klarte jeg å få tak i en fødselsattest med et annet navn — Derek Majette. Både navn, fødested, bakgrunn og familie — alt ved meg var nå en løgn. Jeg følte meg trygg så lenge ingen visste hvem jeg var. På denne måten holdt jeg det gående i tre år i og omkring Washington.
Jeg treffer Jehovas vitner
En kveld kom to pent kledde unge menn til leiligheten min. De snakket med meg om Bibelen, leverte meg en bok og lovte å komme tilbake. Men jeg flyttet til en annen leilighet og traff dem aldri igjen. En morgen før jeg begynte på arbeid, gikk jeg innom et sted for å drikke kaffe. Der traff jeg to kvinner som spurte om jeg kunne være interessert i å lese bladet Vakttårnet. Jeg tok imot et blad, og hver morgen etterpå kom disse kvinnene bort til meg og snakket om Bibelen.
Samtalene med disse kvinnene, Cynthia og Jeanette, var alltid korte, men jeg ble etter hvert så interessert i det de sa, at jeg så fram til å treffe dem hver morgen. Senere ble jeg også kjent med andre Jehovas vitner som forkynte tidlig om morgenen. De inviterte meg til et møte i Rikets sal. Jeg var nervøs, men sa ja til å komme.
Da jeg satt og fulgte med i foredraget den ettermiddagen, var det første gang jeg hørte at Bibelen ble forklart på en så forståelig måte. Jeg overvar også det etterfølgende bibelstudiet som ble holdt ved hjelp av bladet Vakttårnet, og oppdaget at jeg kunne delta og svare på spørsmålene. Jeg kom med min første kommentar, og etter møtet gikk jeg med på å ha et bibelstudium sammen med en av de eldste i menigheten.
Min bibelkunnskap økte jevnt. Og noe som var enda viktigere, var at jeg satte pris på de sannhetene jeg lærte. Jeg var ikke lenger tilfreds med livet mitt. Jeg begynte å skamme meg over de løgnene jeg fortalte disse menneskene som nå var mine venner. Jeg fortsatte å studere og tenkte at det ville gå bra så lenge ingen kjente til sannheten om meg. Men så begynte han som underviste meg i Bibelen, å snakke om at jeg kanskje burde delta i forkynnelsen fra hus til hus.
Omtrent på den tiden skjedde det noe som gjorde det helt klart for meg at jeg umulig kunne delta i tjenesten eller i lignende virksomhet hvis jeg ikke gjorde noe med min situasjon. Jeg stod og fylte bensin på bilen min da en mann kom bakfra og holdt armene mine fast bak på ryggen min. Jeg ble skrekkslagen og trodde at politiet omsider hadde fått tak i meg. Det var en stor lettelse å oppdage at det var en tidligere kamerat fra fengselet. Han visste ikke at jeg hadde rømt, og stod der og tiltalte meg ved mitt virkelige navn og stilte alle slags spørsmål.
Jeg hadde ikke vært så redd siden den dagen jeg rømte. Men så slo en tanke ned i meg: Tenk om jeg var ute i tjenesten fra hus til hus og døren et sted ble åpnet av en som kjente min virkelige identitet? Hvordan kunne jeg gå ut i tjenesten for Jehova og fortelle sannheten når jeg levde på en løgn? Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg fortsette å studere og leve på en løgn, eller skulle jeg slutte å studere og flytte? Det var så forvirrende at jeg måtte komme meg vekk en stund og tenke.
Jeg traff en beslutning
Jeg reiste av gårde. Den lange, fredelige kjøreturen var nettopp det jeg trengte for å kunne slappe av, tenke og be Jehova om hjelp til å treffe en avgjørelse. Først da jeg var på vei tilbake til Washington traff jeg min beslutning — at jeg skulle slutte å lyve og rett og slett si sannheten. Men det var ikke så lett. Siden jeg var blitt godt kjent med Cynthia, betrodde jeg meg til henne. Hun gjorde det helt klart at jeg måtte ordne opp i saken overfor Jehova. Hun anbefalte meg å snakke med de eldste i menigheten.
Jeg visste at hun hadde rett, og bestemte meg for å gjøre det. Men siden jeg ikke var klar over hvordan jeg skulle forholde meg rent juridisk, oppsøkte jeg en advokat på stedet og forklarte min situasjon. Han rådet meg til å ta kontakt med en advokat i Nord-Carolina som ville være kjent med reglene i den staten. Jeg satte derfor kursen sørover for å finne fram til en advokat.
Da jeg kom til Raleigh i Nord-Carolina, kjørte jeg til fengselet, som ligger i en av hovedgatene. Jeg stanset og satt en stund og så på det høye piggtrådgjerdet, de væpnede vaktene i vakttårnene og de innsatte som gikk omkring innenfor gjerdet. En slik fange hadde jeg vært i 11 lange år. Det var ingen lett avgjørelse jeg stod overfor.
Likevel fant jeg en telefonkatalog og valgte meg ut en advokat. Jeg ringte og gav ham de samme opplysningene som jeg hadde gitt den første advokaten jeg snakket med. Han stilte ikke mange spørsmål. Han fortalte bare hvilket honorar han skulle ha, og at jeg kunne ringe og få en avtale når jeg var parat til det. Da jeg kom tilbake til Washington, drog jeg direkte til ham som underviste meg i Bibelen.
Han og hans kone og deres datter var som en familie for meg. Da jeg drog hjem til dem den kvelden, tok det derfor en stund før jeg kunne få ordene fram. Men da det var overstått, følte jeg meg lettet. De ble rystet, for å si det mildt. Men da de kom seg av sjokket, viste de stor medfølelse og vilje til å støtte meg.
Det neste jeg måtte gjøre, var å skaffe penger til advokathonoraret og avgjøre når jeg skulle melde meg. Jeg bestemte meg for å gjøre det den 1. mars 1989, bare noen uker senere. Jeg hadde lyst til å slutte å arbeide og nyte friheten de dagene jeg hadde igjen, men jeg kunne ikke fordi jeg trengte penger til å betale advokaten.
Det slo meg som temmelig paradoksalt at jeg som hadde rømt fra fengselet, nå sparte penger for å komme tilbake dit. Den tanken at jeg bare skulle glemme det hele og forsvinne, streifet meg. Men altfor snart kom den 1. mars. Min lærer og en annen som han studerte Bibelen med, fulgte meg til Raleigh. Vi gikk til advokatens kontor og drøftet de lovbruddene jeg var blitt fengslet for, hvor lang tid dommen lød på, og hvorfor jeg var villig til å melde meg selv. Advokaten ringte så til fengselsmyndighetene for å finne ut hvor jeg skulle henvende meg. Han fikk beskjed om at de kunne føre meg tilbake til fengselet med det samme.
Jeg hadde ikke regnet med å komme tilbake så snart. Jeg hadde tenkt at vi bare skulle snakke med advokaten, og at jeg skulle melde meg neste dag. Men nå da beslutningen var tatt, drog vi alle fire stille og rolig til fengselet. Jeg husker at jeg tenkte med meg selv: ’Er dette virkelig?’ Plutselig befant vi oss ved hovedporten og hørte på mens advokaten forklarte vakten hvem jeg var.
Tilbake i fengselet
Da porten åpnet seg, var jeg klar over at avskjedens stund var kommet. Advokaten og jeg tok hverandre i hånden. Min lærer og min medelev og jeg omfavnet hverandre. Med det samme jeg var på den andre siden av porten, fikk jeg håndjern på og ble ført til et sted hvor jeg leverte inn klærne mine og fikk utlevert en fengselsuniform. Jeg fikk et fangenummer, 21052-OS, det samme jeg hadde hatt før.
Dette fengselet var av de minst bevoktede, men i løpet av en times tid ble jeg overført til et fengsel med den strengeste bevoktning. Jeg fikk bare lov til å beholde Bibelen og boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Blant de innsatte der jeg havnet, var det flere jeg kjente igjen fra tidligere år. De gikk ut fra at jeg var blitt pågrepet, men da jeg fortalte at jeg hadde kommet tilbake frivillig fordi jeg ønsket å bli et av Jehovas vitner, sa de alle at det var det dummeste de noen gang hadde hørt.
Noe av det siste læreren min sa til meg, var: «Slutt aldri å studere.» Jeg brukte derfor mye tid til å lese i Bibelen og i «Paradis-boken» og til å skrive brev til venner hjemme som visste hva som hadde skjedd med meg. Blant de vitnene jeg skrev til, var Jerome og hans kone, Arlene. Jeg skrev ganske kort, bare noen få ord for å takke for den tiden jeg hadde hatt sammen med Jehovas vitner.
Jeg fikk snart høre fra Jerome, som bad om min tillatelse til å bruke brevet mitt i en tale han skulle holde på et av Jehovas vitners kretsstevner. Jeg gikk med på det, uten å ane hvilke følger det skulle få. Det var bare noen få av Jehovas vitner som kjente min bakgrunn. Da Jerome hadde lest brevet mitt og benyttet mitt virkelige navn, Brian E. Garner, kom det derfor som en overraskelse på forsamlingen da han sa: «Alias Derek Majette!» Senere var det min tur til å bli overrasket. Det begynte å strømme inn oppmuntrende brev fra brødre og søstre, ikke bare fra dem i Petworth menighet, hvor jeg hadde gått på møter, men også fra folk i andre menigheter.
Jeg ble snart overført fra Central Prison til et fengsel med middels streng bevoktning i Lillington i Nord-Carolina. Da jeg var installert der, forhørte jeg meg om stedets religiøse tjenester. Til min glede fikk jeg vite at Jehovas vitner holdt møter hver onsdag kveld i klasseværelsene i fengselet. Jeg skal aldri glemme den kjærlighet og støtte jeg fant der, og de anstrengelser som ble gjort for å hjelpe både meg og andre som ønsket å lære Bibelens sannheter der i fengselet. Da en av de eldste som ledet møtene i fengselet, fikk vite at jeg hadde studert før, hjalp han meg videre i studiet.
Løslatelse på prøve?
Etter noen måneder fikk jeg beskjed om å møte hos et utvalg som skulle avgjøre om jeg kunne bli løslatt på prøve. Selv om jeg hadde rømt og nylig hadde kommet tilbake, krevde reglementet at det skulle holdes et slikt møte hvor saken min skulle gjennomgås, eller at jeg iallfall skulle bli underrettet om at den var behandlet. Jeg fortalte vennene mine at jeg skulle i et slikt møte, og på nytt begynte brevene å strømme inn, ikke til meg, men til det oppnevnte utvalget.
I oktober 1989 fikk jeg beskjed fra utvalget om at saken min skulle opp til fornyet behandling. Jeg var spent. Men ingen dukket opp den dagen da utvalgets medlemmer skulle møte meg. Jeg fikk heller ingen beskjed om når de ville komme. Jeg var svært skuffet, men holdt ikke opp med å be til Jehova. Noen uker senere, den 8. november, fikk to andre menn og jeg beskjed om at utvalgets medlemmer befant seg i fengselet, og at jeg skulle inn til dem først.
Da jeg kom inn på kontoret, la jeg merke til to mapper med papirer. Den ene var min saksmappe fra 1974. Hva den andre inneholdt, visste jeg ikke. Etter at utvalget hadde snakket med meg om noen punkter som angikk saken min, åpnet en av dem den andre mappen. Den inneholdt en mengde brev som var skrevet for å hjelpe meg. Utvalget ville gjerne vite hvordan jeg var blitt kjent med så mange mennesker etter at jeg hadde rømt fra fengselet. Jeg fortalte ganske kort om mitt møte med Jehovas vitner. Deretter ble jeg bedt om å gå utenfor.
Friheten og et nytt liv
Da jeg ble kalt inn igjen, fikk jeg beskjed om at utvalget hadde bestemt at jeg straks skulle bli løslatt på prøve. Jeg var fra meg av glede. Jeg skulle bli fri etter bare ni måneder i fengsel! Det varte en stund før alt papirarbeidet var ferdig, men den 22. november 1989 kunne jeg spasere ut av fengselet — og denne gangen behøvde jeg ikke å løpe!
Den 27. oktober 1990, mindre enn et år etter at jeg ble løslatt, ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova Gud. Jeg har nå den store glede å tjene Jehova i Washington, D.C., som menighetstjener. Den 27. juni 1992 ble Cynthia Adams og jeg gift.
Jeg takker Jehova, min kone og hennes familie og alle de brødre og søstre som hjalp meg til å bli en del av en slik kjærlig, verdensomfattende organisasjon. — Fortalt av Brian E. Garner.
[Bilde på side 13]
Fengselet hvor jeg tilbrakte 11 lange år
[Bilde på side 15]
Min kone, Cynthia, og jeg