Kampen om de irske torvmyrene

Av Våkn opp!s medarbeider i Irland

«HVIS ikke noe blir gjort, og det temmelig snart, kan en unik naturarv gå tapt for bestandig.» Dette sier den britiske forfatteren dr. David Bellamy. Hvilken naturarv sikter han til? Han tenker på Irlands torvmyrer. — Bellamy’s Ireland—The Wild Boglands.

I Irland er det ikke alle som setter like stor pris på torvmyrene. En annen forfatter, Michael Viney, peker på at torvmyrene før i tiden «var forbundet med slit og fattigdom». Ifølge en forening som arbeider for å bevare de irske torvmyrene (IPCC), mener mange at alle myrene bør «graves opp, dreneres og forvandles til noe tørt og mer ’nyttig’». Torvstikking og drenering av myrene gir verdifullt brensel og fører til at god dyrkningsjord blir liggende tilbake. Hvorfor er da naturvernerne så bekymret? Fordi de ser på torvmyrene som våtmarksområder med enestående økosystemer.

To typer torvmyrer er i faresonen. Den ene myrtypen har en oppbuet overflate, den andre dekker terrenget som et teppe. Dr. David Bellamy sier at den sistnevnte typen «dekker de våte vestlige landsdeler [og andre våte fjellområder] med et levende teppe som det ikke finnes maken til noe sted i verden». Hvordan kan egentlig disse to myrtypene beskrives? Er de noe annet enn surklete og lumske områder hvor det går an å grave fram vinterbrensel? Må de alle gå opp i røyk?

Oppbuete myrer og terrengdekkende myrer

Myrer er enorme torvmasser som er dekket av levende vegetasjon, av moser, lyng, starr og blomster. Det hevdes at den oppbuete typen begynte å vokse fram for tusenvis av år siden i grunne tjern og vann. Vegetasjonen døde og sank til bunns, hvor den sakte ble nedbrutt til torv. Disse massene av planter som gjennomgikk denne nedbrytningsprosessen, hopet seg opp lag på lag til de omsider fylte hele vannet. Noen avsetninger ble hele 12 meter dype.

Torvmose slo seg ned på den vasstrukne massen som steg opp av vannet, og som virket som en svamp som holdt myroverflaten fuktig. Store tuer med torvmose vokste oppover og utover slik at det etter hvert oppstod imponerende, kuppelformede myrer. David Bellamy sier: «Kuppelen på en oppbuet myr er faktisk en kjempedråpe med vann som blir holdt sammen av en klump av døde og delvis nedbrutte planterester, som igjen blir beskyttet av et levende torvdekke.»

De terrengdekkende myrene har ikke vokst fram fra tjern og innsjøer. De har fått alt det vannet de trenger, fra den stadige nedbøren i strøk hvor det regner minst 235 dager i året, og hvor den årlige nedbørsmengden er på over 120 centimeter. David Bellamy hevder at en slik terrengdekkende myr, som kan være seks meter dyp, er en kjempemessig «komposthaug med langsom nedbrytning . . . fullstendig gjennomtrukket av vann».

Under overflaten består altså myrene av mange lag planterester på forskjellige stadier i nedbrytningsprosessen. Nær overflaten kan man tydelig se deler av døde planter i den myke, brune torven. På bunnen er plantene nedbrutt til en mye mørkere og tettere torv som nærmest har en kittlignende konsistens.

Dette lyder kanskje trist og dystert. Men myrene har sin særegne skjønnhet i tillegg til at de inneholder store brenselsreserver. Michael Viney sier at de terrengdekkende myrene i den vestlige delen av Irland er svøpt om fjellene liksom et stort brunt teppe som er svøpt om knærne på en gammel mann. Han fortsetter: «Hvis du ser nærmere på dette teppet, vil du se at mange fine tråder er innvevd i det. Du vil se fløyelsmyk svart og flaskegrønn mose, gull- og rosafargede lavarter og grågrønne partier som fint spunnet filigran.» — The IPCC Guide to Irish Peatlands.

Denne fantastiske våtmarken er det naturvernerne ønsker å bevare. Myrene er tilholdssted for en vrimmel av dyr — frosker, salamandere, harer, fugler og forskjellige insekter. Plantelivet er også rikt på myrene. Her finner vi den allestedsnærværende torvullen, gul nøkkerose, kannebærer, legevintergrønn, rome og mange andre. En interessant plante på myrene er den kjøttetende rundsolduggen. Den fanger insekter på sine klebrige blad og fortærer dem langsomt.

Torvstikking

Hvis du kommer kjørende, eller rettere sagt humpende, langs en av de gamle veiene over de irske myrene om våren eller sommeren, vil du fremdeles kunne se menn og kvinner som er opptatt med å stikke torv. Til dette bruker de fremdeles en spesiell torvspade som er smal og ofte har ekstra skjærekanter som står i rett vinkel på bladet, slik at de kan stikke ut et torvstykke med ett spadetak. Disse torvstykkene blir lagt ut på bakken til tørk i sommersolen, og senere blir de sanket sammen og brukt til brensel om vinteren. Den aromatiske duften fra den brennende torven forhøyer nytelsen ved den lunende peishyggen i kalde vinterkvelder.

Når folk stikker torv på denne måten, kan de nesten sammenlignes med små maur som går til angrep på et stort matvarelager. Likevel har torvstikking og drenering smått om senn forandret myrlandskapene i løpet av de siste 1000 årene. Men den alvorligste trusselen mot myrenes fortsatte eksistens har kommet i de siste 40 årene. I løpet av denne perioden har det irske myrselskapets digre maskiner gravd og jafset opp torv fra myrene i et urovekkende tempo.

Det er ikke lett å utvinne torv i stort omfang. Uberørte torvmyrer består av 95 prosent vann, og det er nødvendig med minst fem års stadig drenering før det er trygt å legge ut på myrene med de sinnrikt konstruerte gravemaskinene.

Når de har gravd bort torven, er det ikke ubrukbart land som ligger tilbake. Myndighetene setter mye inn på å omdanne disse utnyttede torvmyrene til gode og fruktbare jordbruksområder. Men dette betyr likevel at myrene som sådanne står i fare for å bli utslettet. Det er mindre enn fem prosent igjen av de oppbuete myrene i Irland som på en eller annen måte kan tjene som naturreservater. Det er ikke lenger snakk om små maur som angriper et stort matvarelager. Hele lageret er nå nesten tømt, og selve bygningen er i ferd med å bli revet.

Kan de bevares?

Naturvernerne er klar over at det er urealistisk å forby torvstikking. Det er fornuftig å gjøre bruk av den slags tilgjengelige energikilder. Men de spør om det er nødvendig å utnytte dem så sterkt at de forsvinner. Catherine O’Connell i IPCC spør: «Vil vi at det skal gå med torvmyrene våre som det gikk med dronten?»

Det vil tiden vise.

[Ramme på side 16]

Irlands myrer skjuler mer enn torv

I myrene er det funnet overraskende godt bevarte lik av folk som har druknet der, eller som har havnet der etter rituelle drap for flere hundre år siden. Folk på landsbygda pleide tidligere å oppbevare smør i myrene fordi det holdt seg kjølig der. Torvstikkere kommer ofte over tretiner med smør som er blitt gravd ned i en myr og glemt. Vakre kulturgjenstander av gull, sølv og bronse er også gravd fram fra skjulesteder i myrene, hvor de en gang ble lagt for at ikke vikingene skulle finne dem på sine plyndringstokter.

[Ramme på side 17]

Myrer kan være farlige

«Myrer kan være farlige, gå aldri over dem alene,» advarer noen. Myrer kan være uberegnelige, fulle av groper, kanaler og pytter. Flytende torvmasser kan utvikle seg på toppen av dype vann. De gynger når noen går på dem, og mennesker og dyr kan forsvinne i dem.

«I hellende terreng kan myrflak løsne fra selve torvteppet og gli nedover og rive med seg trær og ødelegge hus omtrent på samme måte som en lavastrøm ødelegger alt i sin vei.»

[Bilder på sidene 16 og 17]

Øverst, med urviserne:

Torvstakker i Connemara i Irland

Vasstrukken og lumsk myr

Kjøttetende rundsoldugg

Trygg redeplass for spoven

[Rettigheter]

Nederlandsk stiftelse til bevarelse av irske torvmyrer

[Rettigheter]

Dr. R. F. Hammond, Teagasc, Irland (over og øverst til høyre)