Kommersialismens oppkomst og fall

Del 2: Utvidet virksomhet — større makt

TIL å begynne med ble handelen sterkt hemmet i sin utvikling av store vanskeligheter og utgifter i forbindelse med frakt og samferdsel. Å frakte varer sjøveien tok lang tid. Handelsruter over land var fulle av farer. Men alt dette skulle snart komme til å endre seg.

Handelen blir internasjonal

Under den hellenistiske periode, fra 338 til 30 f.Kr, ble enkelte byer ved Middelhavet viktige handelssentrer. Blant dem var Alexandria i Egypt, som ble grunnlagt i 332 f.Kr. av Aleksander den store. Men ifølge professor i historie Shepard B. Clough «begynte det hellenistiske Østen å vise tegn på økonomisk stagnasjon i det andre århundre før Kristus; i det første århundre før Kristus var det tydelig at nedgangen hadde begynt». Romerriket avløste Hellas som verdensmakt. Alexandria kom under romersk kontroll og ble senere en provinshovedstad, som i betydning bare ble overgått av Roma.

Romerriket i vest ble etterfulgt av sitt motstykke i øst, det bysantinske riket, som stod på høyden av sin makt mellom det niende og det 11. århundre. Hovedstaden i det bysantinske riket, Konstantinopel (nå Istanbul), hadde én million innbyggere og var uten sammenligning verdens største by. Som markedsplass for silke, krydder, fargestoffer og parfyme fra Østen og pelsverk, rav, tømmer og jern fra Vesten utgjorde Konstantinopel et viktig økonomisk bindeledd mellom Europa og Asia.

Men i 1204, under det fjerde korstog, opplevde det bysantinske riket et alvorlig tilbakeslag. Hovedstaden ble erobret og plyndret og ble således et offer for økonomisk griskhet. Hvordan det? Ifølge The Collins Atlas of World History «var Vestens ønske om å finne Østens rikdommer den egentlige drivkraften bak korstogene». Dette viser tydelig at kirken, som angivelig handlet ut fra religiøs glød, også hadde andre motiver.

I middelalderens Europa var kjøpmennene i mellomtiden i ferd med å opprette markedsplasser hvor de kunne vise fram varer fra de forskjellige landene som lå langs handelsrutene de fulgte. Angående de særdeles vellykkede utstillingene som ble holdt i Champagneområdet i Nordøst-Frankrike, sier The New Encyclopædia Britannica: «Kjøpmenn på disse markedene gjorde ofte forretninger ved hjelp av brev som lovte at betaling skulle finne sted på et senere marked; slike brev kunne også overføres til andre. Denne forretningsmetoden ble begynnelsen til bruken av kreditt. I det 13. århundre var markedene blitt et fast banksenter for Europa.»

I det 15. århundre truet tyrkernes erobringer med å blokkere handelsrutene mellom Europa og Asia. Europeiske oppdagelsesreisende drog derfor ut for å finne nye ruter. Vasco da Gama, en portugisisk sjøfarer, ledet en ekspedisjon fra 1497 til 1499 som lyktes i å seile rundt Afrikas Kapp det gode håp. Dermed ble det opprettet en ny sjørute til India, noe som bidrog til å gjøre Portugal til en verdensmakt. Den nye ruten fratok også Alexandria og andre havnebyer ved Middelhavet deres økonomiske betydning som viktige handelssentrer.

I mellomtiden støttet Portugals nabo, Spania, den italienske sjøfareren Christofer Columbus i hans forsøk på å nå India ved å seile vestover rundt jorden. I 1492 — for nøyaktig 500 år siden i oktober i år — snublet han så å si over nytt land på den vestlige halvkule. Engelskmennene på sin side prøvde å finne en nordøstpassasje eller en nordvestpassasje i stedet for å seile sørover som Vasco da Gama eller vestover som Christofer Columbus. Alle disse oppdagelsesreisene hjalp handelen til å bli internasjonal. Og det at handelen spilte en avgjørende rolle for oppdagelsen av Amerika, viste hvilken mektig innflytelse den har på verdensbegivenhetene.

Økonomisk makt — et grunnlag for store statsdannelser

Kommersialismen har ført til at det er blitt dannet mektige organisasjoner. Et eksempel på det er ifølge boken By the Sweat of Thy Brow «en av de mest omfattende og langvarige sosioøkonomiske nyskapninger i gammel tid: håndverkskorporasjonen eller lauget». Disse laugene, som minner om lignende mektige organisasjoner i dag, utrettet flere gode ting, men misbrukte også noen ganger sin makt, og det i en slik grad at bibeloversetteren John Wycliffe i det 14. århundre skal ha anklaget noen av dem for å være «bedragerske oppviglere . . . forbannet av Gud og mennesker». — Se rammen på side 13.

Kommersialismen har også skapt store imperier, og av disse har utvilsomt det britiske imperium vært det mektigste. Men før det britiske imperium begynte å dukke opp på arenaen i det 16. århundre, hadde andre grepet etter den økonomiske makt som får verden til å fungere. En organisasjon som hadde gjort det, var Hansaforbundet.

Det gamle høytyske ordet hanse, som betyr «en skare væpnede menn», kom gradvis til å betegne flere gilder eller sammenslutninger av kjøpmenn. Mot slutten av det 12. århundre og i begynnelsen av det 13. århundre fikk en hansa i den nordtyske byen Lübeck kontroll over østersjøhandelen og lyktes i å opprette nær kontakt mellom Tyskland og Russland og de andre landene ved Østersjøen. I mellomtiden styrket hansaen i Köln handelsforbindelsene med England og Nederlandene.

Disse kjøpmannsgildene vedtok lover som skulle beskytte dem selv og varene deres, og som vanligvis regulerte handelen til felles beste. De samarbeidet også for å prøve å få bukt med sjørøveri og landeveisrøveri. Etter hvert som handelen økte i omfang, ble det tydelig at det var behov for et nærmere samarbeid mellom de forskjellige gildene. Mot slutten av det 13. århundre gikk derfor alle de nordtyske byene sammen i ett forbund, som ble kjent som Hansaforbundet.

På grunn av sin geografiske beliggenhet kontrollerte Hansaforbundet det meste av handelen i nord. I vest handlet det med de økonomisk høyt utviklede landene England og Nederlandene, som på sin side hadde handelsforbindelser med Middelhavslandene og Orienten. I øst hadde det nær kontakt med Skandinavia og Øst-Europa. Ved siden av ullhandelen med Flandern fikk således Hansaforbundet kontrollen over fiskehandelen med Norge og Sverige og pelshandelen med Russland.

Selv om Hansaforbundet ikke var noen politisk sammenslutning og ikke hadde et permanent styringsorgan eller permanente embetsmenn, var det likevel i sin glansperiode en betydelig maktfaktor. Noe av det viktigste forbundet utrettet, var å utvikle et system av maritime og merkantile lover. Mens det trengte inn på nye markeder, var det snar til å forsvare de gamle markedene, om nødvendig med makt. I de fleste tilfelle var Hansaforbundets store handelsflåte i stand til å knekke enhver motstand ved å hindre fremmede skip i å forlate havnene og ved å gjøre bruk av økonomiske blokader.

Hansaforbundet stod på høyden av sin makt i midten av det 14. århundre. Nedgangen begynte i det 15. århundre, da England og Nederlandene ble mektigere og begynte å dominere verdenshandelen. Trettiårskrigen betydde slutten for forbundet, og i 1669 møttes medlemmene for siste gang. I dag er det bare noen få byer, deriblant Lübeck, Hamburg og Bremen, som med stolthet omtaler seg selv som hansabyer, men de er forholdsvis svake og kraftløse medlemmer av den tidligere handelsgiganten.

Andre, mektigere handelsgiganter ventet på å overta Hansaforbundets posisjon. De vil bli behandlet i den tredje delen av denne serien: «Den grådige kommersialismen viser sitt sanne ansikt.»

[Ramme på side 13]

Gildenes, laugenes og fagforeningenes makt

I det fjerde århundre før Kristus hadde noen byer ved Middelhavet spesialisert seg på enkelte handelsvarer, og håndverkere innenfor de forskjellige fagene samlet seg i hver sine bydeler. Til å begynne med var disse håndverkslaugene tydeligvis av religiøs og sosial natur. Boken By the Sweat of Thy Brow sier at «hvert laug hadde sin skytsgud eller skytsgudinne, og medlemmene holdt sine egne felles gudstjenester».

Laugene i middelalderen hadde som oppgave å hjelpe medlemmer som var dårlig stilt, og å beskytte håndverkerstanden som et hele ved å regulere produksjonen og fastsette standarder; de hadde muligens også kontrollen over priser og lønninger. Noen gikk inn for å oppnå monopol og manipulerte med prisene, slik at de kunne beskytte laugets marked og hindre urettferdig konkurranse.

Etter mønster av de gamle håndverkslaugene ble det i det 11. århundre dannet kjøpmannsgilder, da grupper av reisekjøpmenn organiserte seg for å oppnå beskyttelse mot farer langs landeveiene. Men gildene mistet gradvis sin opprinnelige karakter. De var dannet med tanke på lokal handel og mistet sin makt og prestisje idet regionale, nasjonale og internasjonale markeder ble viktigere, og kjøpmenn begynte å overskygge håndverkerne.

Mot slutten av det 18. århundre og i begynnelsen av det 19. århundre ble det som følge av den industrielle revolusjon dannet fagforeninger, som var sammenslutninger av arbeidere med samme yrke. De første av disse oppstod i Storbritannia og De forente stater. I begynnelsen var de bare sosiale klubber, men de utviklet seg etter hvert til protestbevegelser mot det eksisterende sosiale og politiske system. I dag arbeider noen fagforeninger simpelthen med spørsmål som har med lønn, arbeidstid og arbeidsforhold å gjøre, og prøver å verge medlemmene mot oppsigelser. For å nå sine mål fører de kollektive forhandlinger eller tyr til streiker. Andre fagforeninger er åpenbart politiske av natur.