Spiseforstyrrelser — hva kan hjelpe?

HVIS datteren din har en spiseforstyrrelse, trenger hun hjelp. Utsett ikke å gjøre noe med problemet fordi du regner med at det vil forsvinne av seg selv. En spiseforstyrrelse er en komplisert lidelse, som både har med fysiske og følelsesmessige faktorer å gjøre.

Fagfolkene har lansert en forvirrende rekke ulike behandlinger for spiseforstyrrelser. Noen anbefaler medisinsk behandling. Andre går inn for psykoterapi. Mange sier at en kombinasjon av disse behandlingene er det mest virkningsfulle. I tillegg kommer familierådgivning, som noen sier er særlig viktig hvis anorektikeren eller bulimikeren fremdeles bor hjemme.a

Men selv om fagfolkene kan ha forskjellige synspunkter, er de fleste i hvert fall enige om én ting: Spiseforstyrrelser dreier seg ikke bare om mat. La oss se på noen av de dypereliggende faktorene man vanligvis må vie oppmerksomhet når man skal hjelpe noen til å overvinne anoreksi eller bulimi.

Likevektig kroppsbevissthet

«Jeg sluttet helt å kjøpe moteblad da jeg var omkring 24,» sier én kvinne. «Når jeg sammenlignet meg selv med modellene, hadde det en svært sterk og negativ virkning på meg.» Som allerede nevnt kan mediene forvrenge en jentes oppfatning av hva skjønnhet er. Ja, moren til en jente som har en spiseforstyrrelse, snakker om «den ubarmhjertige reklamen i aviser og tidsskrifter og på TV som forteller at man må være tynn, tynn, tynn». Hun sier: «Både datteren min og jeg liker å være slanke, men vi føler at det stadige bombardementet gjør dette til det viktigste i livet, noe som kommer foran alt annet.» Det er tydelig at det å overvinne en spiseforstyrrelse kan kreve at man får et nytt syn på hva ekte skjønnhet er.

Bibelen kan være til hjelp i denne forbindelse. Den kristne apostelen Paulus skrev: «La ikke deres pryd være den ytre, som består i å flette håret og ta på seg gullsmykker eller bære ytterkledninger, men la den være hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne.» — 1. Peter 3: 3, 4.

Peter sier at vi bør være mer opptatt av våre indre egenskaper enn av vårt fysiske utseende. Ja, Bibelen forsikrer oss: «Gud ser ikke som mennesket ser, for mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.» (1. Samuelsbok 16: 7) Dette er til trøst, for selv om vi ikke kan forandre på visse trekk ved vår kroppsbygning, kan vi alltid forbedre vår personlighet. — Efeserne 4: 22—24.

Siden spiseforstyrrelser lett kan ramme dem som har lav selvaktelse, trenger du kanskje å revurdere ditt syn på deg selv. Riktignok sier Bibelen at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn nødvendig. (Romerne 12: 3) Men den sier også at selv en enslig spurv har verdi i Guds øyne, og den tilføyer: «Dere er mer verd enn mange spurver.» (Lukas 12: 6, 7) Bibelen kan derfor hjelpe deg til å utvikle sunn selvrespekt. Når du setter pris på kroppen din, vil du ta godt vare på den. — Jevnfør Efeserne 5: 29.

Men hva om du virkelig trenger å gå ned i vekt? Kanskje en sunn diett og et mosjonsprogram vil hjelpe. Bibelen sier jo at «kroppslig øving er nyttig», om enn i begrenset grad. (1. Timoteus 4: 8) Men du må aldri bli overdrevent opptatt av hvor mye du veier. I en undersøkelse om kroppsbevissthet ble det trukket følgende konklusjon: «Kanskje det lureste man kan gjøre, er å få rikelig med mosjon — og akseptere seg selv slik man er, i stedet for å prøve å leve opp til et snevert definert og vilkårlig ideal.» En 33 år gammel kvinne i USA fant at denne innstillingen var nyttig. «Jeg har hatt én grunnleggende regel,» sier hun. «Arbeid for å forandre det du realistisk sett kan forandre, og ikke bruk tid på å bekymre deg om resten.»

Hvis du har et positivt syn på livet og supplerer dette med en sunn diett og et rimelig mosjonsprogram, vil du sannsynligvis klare å gå ned de kiloene du eventuelt trenger å gå ned.

Å finne «en sann venn»

Etter å ha undersøkt en rekke bulimikere konkluderte professor James Pennebaker med at syklusen av spising og tømming av magen for en stor del tvang disse kvinnene til å leve et hemmelig liv. Han sier: «Så å si alle sammen fortalte spontant om hvor uforholdsmessig mye tid og krefter de brukte på å skjule spisevanene sine for nære venner og familiemedlemmer. De levde alle på en løgn og hatet det.»

Et viktig skritt på veien til helbredelse er derfor å bryte tausheten. Både anorektikere og bulimikere trenger å snakke om problemet. Men med hvem? Et bibelsk ordspråk sier: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» (Ordspråkene 17: 17) En slik «sann venn» kan være en forelder eller en annen moden voksen. Noen har også funnet det nødvendig å betro seg til en som har erfaring i å behandle spiseforstyrrelser.

Jehovas vitner har enda en ressurs — menighetens eldste. Disse mennene kan være «som et ly mot vinden og et skjul mot det kraftige regnværet, som strømmer av vann i et vannløst land, som skyggen av en veldig, steil klippe i et utpint land». (Jesaja 32: 2) De eldste er selvfølgelig ikke leger, så i tillegg til deres nyttige veiledning trenger du kanskje fremdeles medisinsk behandling. Men disse åndelig kvalifiserte mennene kan likevel gi deg god støtte og bidra til helbredelsesprosessen.b — Jakob 5: 14, 15.

Den som kan være din mest fortrolige venn, er imidlertid din Skaper. Salmisten skrev: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Salme 55: 22) Ja, Jehova Gud er interessert i sine jordiske barn. Forsøm derfor aldri å be til ham og fortelle ham om dine dypeste bekymringer. Peter formaner oss: «[Kast] all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Peter 5: 7.

Når det er nødvendig med sykehusinnleggelse

Sykehusinnleggelse er ingen kur i seg selv. Men hvis en jente er blitt alvorlig underernært på grunn av anoreksi, kan hun trenge spesiell behandling. Det er riktignok ikke lett for en forelder å ta dette skrittet. Tenk for eksempel på Emily, som hadde en datter som måtte innlegges på sykehus etter at livet ble, som Emily sier det, «uutholdelig både for henne og for oss». Hun tilføyer: «Å ta henne med til sykehuset, gråtende, var det vanskeligste jeg noensinne har gjennomgått, den verste dagen jeg noensinne har opplevd.» Det var på samme måte med Elaine, som også hadde en datter som måtte innlegges på sykehus. Hun forteller: «Jeg tror at det verste øyeblikket jeg kan huske, er da hun var på sykehuset og nektet å spise og de måtte gi henne næring gjennom en sonde. Jeg følte at de hadde knekket viljen hennes.»

Sykehusinnleggelse er kanskje ikke noen særlig hyggelig tanke, men i noen tilfeller kan det være nødvendig. For en rekke av dem som har spiseforstyrrelser, baner det veien for helbredelse. Emily sier om datteren sin: «Det var virkelig nødvendig å få henne inn på sykehus. Det var utvilsomt sykehusinnleggelsen som hjalp henne til å begynne å bli bedre.»

Et liv uten spiseforstyrrelser

Som en del av helbredelsesprosessen må anorektikeren eller bulimikeren lære seg å leve uten en spiseforstyrrelse. Dette kan være vanskelig. Kim anslår for eksempel at hun i sin anorektiske periode tok av 18 kilo på ti måneder. Men å legge på seg 16 av disse kiloene tok henne ni år! Hun sier: «Med store vanskeligheter lærte jeg langsomt å spise normalt igjen, uten å telle hver kalori, å veie maten, å bare spise ’trygg’ mat, å få panikk hvis jeg ikke kjente ingrediensene i en gryterett eller en dessert, eller å bare spise på restauranter som hadde salatbarer.»

Men for Kim innbefattet helbredelsesprosessen noe mer. «Jeg lærte å forstå følelsene mine og å uttrykke dem med ord i stedet for gjennom handlinger eller spisevaner,» sier hun. «Da jeg ble kjent med nye måter å ta opp og løse konflikter med andre på, ble det mulig for meg å ha et nærere forhold til venner og familie.»

Å overvinne en spiseforstyrrelse er utvilsomt en utfordring, men til sjuende og sist er det anstrengelsene vel verdt. Det er Jean, som ble sitert i den første artikkelen i denne serien, overbevist om. Hun sier: «Å vende tilbake til de unormale spisevanene ville være som å komme tilbake til en polstret celle etter å ha levd en tid i frihet.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 11]

Å legge grunnlaget for helbredelse

HVA bør du gjøre hvis du er redd for at datteren din har en spiseforstyrrelse? Du kan opplagt ikke ignorere situasjonen. Men hvordan skal du bringe emnet på bane? «Å spørre henne direkte fungerer i noen tilfeller, men det kan like gjerne ende med følelsen av å ha stanget hodet mot veggen,» sier forfatteren Michael Riera.

Av den grunn kan det være at en mykere framgangsmåte er mer virkningsfull. Riera anbefaler: «Når du snakker med datteren din, trenger hun å forstå og føle at du ikke anklager henne for å drive med noe galt. Hvis du klarer å skape en slik stemning, vil mange ungdommer være ganske oppriktige overfor deg og til og med føle en viss lettelse. Noen foreldre har oppnådd gode resultater ved å skrive brev til datteren sin der de forteller om sin bekymring og gir uttrykk for støtte. Når de så snakker med henne, er grunnlaget allerede lagt.»

[Ramme på side 12]

En utfordring for foreldre

FORELDRE som har et barn som lider av en spiseforstyrrelse, blir stilt overfor en rekke utfordringer. «Du må være laget av jern eller stein,» sier én far. «Du ser ditt eget barn bli ødelagt like for øynene på deg.»

Hvis du har en datter som lider av en spiseforstyrrelse, er det bare normalt at du til tider blir frustrert over den egenrådige oppførselen hennes. Men vær tålmodig. Slutt aldri å vise kjærlighet. Emily, som har en datter som har hatt en spiseforstyrrelse, innrømmer at dette ikke alltid var så lett. Ikke desto mindre sier hun: «Jeg prøvde alltid å kjærtegne henne; jeg prøvde å omfavne henne; jeg prøvde å kysse henne. . . . Jeg tenkte at hvis jeg sluttet å vise henne varme og kjærlighet, ville vi aldri finne tilbake til hverandre.»

Noe av det beste du kan gjøre for å hjelpe datteren din til å overvinne en spiseforstyrrelse, er å kommunisere med henne. Når du gjør det, må du kanskje lytte mer enn du snakker. Motstå dessuten fristelsen til å avbryte henne med slike kommentarer som: «Det er ikke sant», eller: «Du må ikke føle det sånn.» Ja, la være å ’lukke ditt øre for den ringes klagerop’. (Ordspråkene 21: 13) Når det er åpen kommunikasjon, vil en ungdom ha et sted å vende seg i vanskelige perioder og kanskje være mindre tilbøyelig til å ty til usunne spisevaner.

[Bilde på side 10]

Det krever tålmodighet, forståelse og masse kjærlighet å hjelpe dem som har en spiseforstyrrelse