Alkoholikeres voksne barn kan trenge hjelp

«Hvis du har vokst opp i en alkoholikerfamilie, må du få orden på de skjeve inntrykk og den følelsesmessige forvirring som en slik oppvekst har ført til. Det er ingen vei utenom.» — Dr. George W. Vroom.

EN SOLDAT som er livsfarlig såret, ligger blødende på slagmarken. Hjelpemannskapene iler til, og den skadede krigeren blir i all hast brakt til sykehus. Soldaten har overlevd kampen, men han er langt fra utenfor fare. Skadene hans må behandles, og de psykiske ettervirkningene av det han har vært igjennom, vil kanskje gjøre seg gjeldende i årevis.

For barna til en alkoholiker kan hjemmet fortone seg som en slagmark hvor det rettes harde angrep mot deres grunnleggende menneskelige behov. Noen barn blir utsatt for seksuelle overgrep, andre blir fysisk mishandlet, og mange blir følelsesmessig forsømt. «Det er den samme slags intense skrekk som barn kan føle når de hører at bombene faller, eller at det blir skutt med maskingevær omkring huset deres,» sier en ung mann med tanke på sin barndom. Det er ikke så merkelig at mange barn av alkoholikere viser de samme posttraumatiske stressymptomene som krigsveteraner.

Det er nok så at mange barn overlever disse redslene og til slutt flytter hjemmefra. Men de går inn i den voksne alder med skader som riktignok ikke er synlige, men som er like virkelige og langvarige som skadene hos en alvorlig såret soldat. «Jeg er nå 60 år gammel,» forteller Gloria, «og livet mitt er fremdeles preget av at jeg vokste opp i en familie hvor en av foreldrene var alkoholiker.»

Hva kan gjøres for å hjelpe slike mennesker? «Sørg med den sørgende,» anbefaler Bibelen. (Romerne 12: 15, Erik Gunnes’ oversettelse) For å kunne gjøre det er det nødvendig å forstå de skadene som vanligvis oppstår hos dem som lever i et alkoholikermiljø.

«Jeg har aldri hatt noen barndom»

Et barn har behov for ernæring og omsorg og trygghet. I en alkoholikerfamilie mangler ofte dette. I noen familier ombyttes rollene. Der ventes det at barnet skal ta seg av foreldrene. Albert måtte for eksempel forsørge familien sin da han var 14 år gammel. En ung jente, måtte påta seg det meste av husarbeidet fordi en av foreldrene var alkoliker Hun hadde også hovedansvaret for sine yngre søsken — og alt dette begynte da hun var bare seks år gammel.

Barn er ikke voksne, og de kan ganske enkelt ikke fungere som voksne. Når barn må påta seg foreldrenes roller, vokser de opp uten å få sine naturlige behov dekket. (Jevnfør Efeserne 6: 4.) Familierådgiveren John Bradshaw skriver: «De vokser opp og får voksne kropper. De ser ut som voksne og snakker som voksne, men inne i seg har de et lite, utilfredsstilt barn som aldri har fått sine behov dekket.» Slike mennesker føler det kanskje på samme måte som en kristen kvinne som sa: «Jeg bærer fremdeles med meg en avgrunnsdyp smerte som skyldes at jeg ikke fikk dekket mine mest grunnleggende følelsesmessige behov som barn.»

«Det må være min feil»

Da Robert var bare 13 år gammel, døde faren hans i en ulykke. «Jeg forsøkte å være snill,» forteller han med nedslåtte øyne. «Jeg visste at jeg av og til gjorde noe han ikke likte, men jeg var ikke slem.» Robert bar på den tunge byrden at han følte at han var skyld i farens alkoholisme. Skyldfølelsen vedvarte i mange år. Da han fortalte dette, var han 74 år gammel.

Det er ganske vanlig at barn bebreider seg selv for farens eller morens alkoholisme. Selvbebreidelsene gir slike barn en følelse av at de har kontroll over situasjonen. Janice sier: «Jeg trodde at hvis jeg var snillere, så ville far ikke drikke lenger.»

Realiteten er at ikke noe barn — og heller ingen voksen — kan forårsake, øve kontroll med eller kurere andres drikkfeldighet. Hvis en av foreldrene dine er alkoholiker, så er det ikke din skyld, uansett hva andre påstår eller antyder. Og hvis du er voksen, bør du kanskje tenke alvorlig over om du fremdeles går med en urimelig skyldfølelse på grunn av andres handlinger og atferd. — Jevnfør Romerne 14: 12; Filipperne 2: 12.

«Jeg klarer ikke å feste lit til noen»

Tillit er bygd på åpenhet og ærlighet. Alkoholikermiljøet er bygd på forstillelse og benektelse.

Sara forteller at hun hadde kjennskap til farens alkoholisme da hun var ung. Hun sier: «Jeg følte skyld bare fordi jeg tenkte på ordet alkoholisme, for ingen andre i familien min nevnte det.» Susan forteller en lignende opplevelse: «Ingen i familien snakket noen gang om det som fant sted, om hvor ulykkelige de var, eller hvor rasende vi var på [stefaren som var alkoholiker]. Jeg tror at jeg rett og slett skjøv det i bakgrunnen.» Hvis en av foreldrene er alkoholiker, blir forholdet ofte innhyllet i benektelser. Susan sier videre: «Jeg lærte å unngå å se det som foregikk, fordi jeg hadde sett nok.»

Tilliten blir ytterligere svekket på grunn av alkoholikerens uberegnelige atferd. I går var han i godt humør, men i dag er han rasende. «Jeg visste aldri når uværet ville bryte løs,» sier Martin, den voksne sønnen til en kvinne som er alkoholiker. Alkoholikeren begår løftebrudd, ikke på grunn av likegyldighet, men rett og slett på grunn av alkohol. Dr. Claudia Black forklarer: «En alkoholikers tanker kretser først og fremst om det å drikke. Alt annet kommer i annen rekke.»

«Jeg skjuler mine følelser»

Når barn ikke kan gi uttrykk for sine følelser uten å få ubehageligheter av det, lærer de å undertrykke dem. De går på skolen med «smilende ansikter og en knugende følelse i magen,» heter det i boken Adult Children—The Secrets of Dysfunctional Families, og de våger ikke å fortelle andre hva de tenker, fordi de er redde for å avsløre familiehemmeligheten. Utvendig er alt bra, men innvendig begynner undertrykte følelser å gnage.

Det går gjerne galt når folk i voksen alder forsøker å kvele følelsene med en fasade som skal fortelle at ’alt er vel og bra’. Hvis følelsene ikke kan komme til uttrykk verbalt, kommer de ofte til uttrykk somatisk — det vil si, i form av magesår, kronisk hodepine og så videre. Shirley forteller: «Jeg ble bokstavelig talt opptært av følelser. Jeg led av alle de fysiske sykdommer som er beskrevet.» Dr. Timmen Cermak forklarer: «Voksne barn forsøker å mestre stress ved å benekte at det finnes, men du kan ikke lure moder natur. . . . Når kroppen blir holdt i en intens spenning i årevis, begynner den å brytes ned.»

Det er ikke nok å overleve

Voksne barn av alkoholikere er sterke. Det at de har overlevd barndommens uhygge, vitner om det. Men det er ikke nok bare å overleve. De må også lære å danne seg nye begreper om hvordan forholdet bør være i en familie. De trenger kanskje å overvinne skyldfølelse, sinne og lav selvfølelse. Voksne barn av alkoholikere må bruke sin styrke til å ta på seg det som Bibelen kaller «den nye personlighet». — Efeserne 4: 23, 24; Kolosserne 3: 9, 10.

Dette er ingen lett oppgave. LeRoy, en voksen sønn av en alkoholiker, anstrengte seg for å anvende Bibelens prinsipper i sin egen familie i over 20 år. «Da jeg fikk all den kjærlige veiledningen fra Selskapet gjennom boken om familielivet og andre publikasjoner, kunne jeg ikke få tak i grunntanken.a Det førte til at jeg ikke var så flink til å omsette forslagene i praksis. . . . Uten følelser forsøkte jeg mekanisk å finne og følge regler, akkurat som fariseerne.» — Se Matteus 23: 23, 24.

For en slik mann er det ikke nok å få en enkel oppfordring til å «være mer kjærlig» eller «kommunisere» eller «tukte sine barn». Hvorfor ikke? Fordi et slikt voksent barn kanskje aldri har erfart at noen har praktisert de egenskapene eller evnene som kreves i denne forbindelse. Hvordan skal han eller hun da kunne praktisere dem selv eller etterligne dem? LeRoy søkte kyndig veiledning for å bli klar over virkningene av farens alkoholisme. Dette åpnet veien til åndelig framgang. «Selv om dette har vært en meget vanskelig tid i mitt liv, har det også vært en tid med stor åndelig vekst,» sier han. «For første gang i mitt liv føler jeg virkelig at jeg begynner å få en nøyaktig forståelse av hva kjærligheten til Gud innebærer.» — 1. Johannes 5: 3.

En kristen kvinne som heter Cheryl, fikk hjelp av en sosialarbeider som hadde erfaring i å rettlede alkoholikeres familier. Hun betrodde seg også til en forståelsesfull eldste. «Først da jeg ble kvitt alle mine dystre hemmeligheter, følte jeg at jeg oppnådde fred med Jehova og med meg selv,» sier hun. «Jeg ser nå på Jehova som min Far (noe jeg ikke kunne før), og jeg føler meg ikke lenger så snytt fordi jeg aldri har fått den kjærlighet og veiledning jeg trengte, fra min far her på jorden.»

Amy, en annen voksen datter av en alkoholiker, følte at det var til stor hjelp for henne å arbeide for å utvikle «åndens frukt». (Galaterne 5: 22, 23) Hun lærte også å betro sine tanker og følelser til en forståelsesfull eldste og sier: «Han minnet meg om at det først og fremst er Jehova Gud og Jesus Kristus jeg bør strebe etter å bli godkjent av. Det å søke deres kjærlighet og godkjennelse er aldri nedbrytende.»

En fullstendig helbredelse

Bibelen viser at Jesus har lovt at de som kommer til ham når de er tynget av byrder, vil få ny styrke. (Matteus 11: 28—30) Dessuten blir Jehova kalt «all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». (2. Korinter 1: 3, 4) Maureena sier: «Jeg kom til å kjenne Jehova som den som aldri vil svikte meg fysisk, mentalt eller følelsesmessig.»

Vi lever i den tiden som Bibelen kaller de siste dager, en tid da mange — også innen familiekretsen — skulle være ’uten naturlig hengivenhet og uforsonlige’. (2. Timoteus 3: 2, 3) Men Gud har lovt at han snart skal innføre en fredelig, ny verden og tørke bort alle tårer og fjerne all sorg. (Åpenbaringen 21: 4, 5) En kristen kvinne som vokste opp i et hjem som var dominert av en alkoholiker, har dette å si: «Vi håper at vi alle vil oppnå å komme inn i denne nye verden og bli fullstendig helbredet, noe som bare kan skje ved Jehovas hjelp.»

ET EKSEMPEL FRA VIRKELIGHETEN

«Jeg er et voksent barn av en alkoholiker. Min far ble alkoholiker da jeg var åtte år gammel. Når han drakk, ble han voldsom. Jeg kan huske hvor skrekkslagen hele familien var. I en tid da jeg burde ha hatt en sorgløs barndom, lærte jeg å fortrenge mine følelser, behov, ønsker og forhåpninger. Mor og far var altfor oppslukt av hans problem til å være tilgjengelige for meg. Jeg var ikke verd deres tid. Det endte med at jeg følte meg verdiløs. I en alder av åtte år ble jeg tvunget av omstendighetene til å slutte med å være barn. Jeg måtte plutselig bli voksen og bære ansvar i familien. Livet mitt kom inn i et blindspor.

Fars oppførsel var så skammelig at skammen smittet over på meg. For å kompensere dette forsøkte jeg å være fullkommen. Jeg gav og gav og forsøkte å kjøpe kjærlighet. Jeg følte meg nemlig aldri verdig til å få betingelsesløs kjærlighet. Livet mitt ble en skuespillerprestasjon, og følelsene var lammet. Mange år senere fikk jeg høre av min mann og mine barn at jeg var en robot, at jeg opptrådte på en mekanisk måte. I 30 år hadde jeg slitt og slept for dem og ofret mine følelsesmessige behov for å tilfredsstille deres og gitt til dem slik jeg alltid hadde gitt til foreldrene mine. Og dette var altså den takken jeg fikk! Dette var dødsstøtet.

I sinne, fortvilelse og desperasjon bestemte jeg meg for å finne ut hva som var galt med meg. Da jeg snakket med andre som hadde vokst opp i hjem som var dominert av en alkoholiker, begynte en mengde innestengte følelser å komme opp til overflaten. Det kunne være ting jeg ikke hadde husket før, ting som hadde utløst mine hyppige anfall av depresjon som tærte på kreftene mine. Det var som å bli befridd for en byrde, ja, det virket som en renselse. For en lettelse det var å få vite at jeg ikke var alene, at andre hadde erfart det samme og forstod hvor ødeleggende det hadde vært for meg å vokse opp i en alkoholikerfamilie!

Jeg tok kontakt med en gruppe som kaller seg ’Adult Children of Alcoholics’ (voksne barn av alkoholikere), og begynte å følge noen av dens behandlingsforslag. Ved hjelp av arbeidsbøker klarte jeg å forandre mange misoppfatninger. Jeg førte dagbok for å avdekke ytterligere følelser, følelser som hadde vært fortrengt i mange år. Jeg hørte på lydbånd som var beregnet på å være en hjelp til selvhjelp. Jeg fulgte med i et undervisningsprogram i TV som ble ledet av en mann som selv var et voksent barn av en alkoholiker. Boken Feeling Good, som er utgitt av det medisinske fakultet ved University of Pennsylvania, hjalp meg til å bygge opp selvrespekten og få bedre orden i mine forkvaklede tankemønstre.

Noen av de nye tankemønstrene ble redskaper eller regler som hjalp meg til å mestre livet og forholdet til andre. Noe av det jeg lærte og begynte å praktisere, er dette: Det som betyr noe, er ikke det som skjedde med oss, men hvordan vi betrakter eller oppfatter det som skjedde. Følelsene må ikke fryses fast inne i oss, men de må granskes og enten komme til uttrykk på en konstruktiv måte eller avvises. Et annet verktøy er oppfordringen: ’Arbeid deg inn i den rette tenkemåte.’ Gjentatte handlinger kan danne nye mønstre i hjernen.

Det aller viktigste redskapet er Guds Ord, Bibelen. Ved hjelp av Bibelen og Jehovas vitners menigheter og deres eldste og andre modne Jehovas vitner har jeg erfart den beste åndelige helbredelse og lært å ha den rette kjærlighet til meg selv. Jeg har også lært at jeg er et spesielt menneske med min egen individualitet, og at ingen i universet er akkurat slik som jeg. Framfor alt vet jeg at Jehova elsker meg, og at Jesus døde for meg så vel som for andre.

Nå, et og et halvt år senere, vil jeg si at jeg er 70 prosent bedre. En fullstendig helbredelse vil først skje når Jehovas nye, rettferdige verden har overtatt etter den nåværende, onde verden og dens gud, Satan Djevelen.»

NOEN ORD TIL SLUTT

Bibelen sier: «Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann drar det opp.» (Ordspråkene 20: 5, EN) En hjelper må utvise forstand for å klare å dra opp det som bekymrer nedtrykte mennesker, fra hjertets dype vann. Det er mye å vinne ved at «mange gir gode råd», hvis rådgiverne er forstandige. (Ordspråkene 11: 14) Følgende ordspråk viser også hvor verdifullt det er å søke råd hos andre: «Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.» (Ordspråkene 27: 17) Når nedtrykte mennesker snakker med andre, kan det finne sted «en utveksling av oppmuntring». (Romerne 1: 12) Bibelen sier også: «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler.» For å kunne følge denne formaningen må den som trøster, forstå årsaken til og rekkevidden av nedtryktheten hos den som skal trøstes. — 1. Tessaloniker 5: 14.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 8]

Mange barn av alkoholikere viser de samme posttraumatiske stressymptomene som krigsveteraner

[Uthevet tekst på side 10]

Alkoholikermiljøet er bygd på forstillelse og benektelse

[Uthevet tekst på side 10]

De går på skolen med «smilende ansikter og en knugende følelse i magen»

[Uthevet tekst på side 11]

«Jeg ser nå på Jehova som min Far (noe jeg ikke kunne før)»

[Uthevet tekst på side 12]

Det aller viktigste redskapet er Guds Ord, Bibelen

[Bilde på side 9]

«Jeg ble bokstavelig talt opptært av følelser»