Min søken etter en bedre verden

Fortalt av en tidligere katolsk nonne

EN BEDRE verden — var det mulig? En verden full av hat, vold, selviskhet, korrupsjon, urettferdighet og lidelser var sikkert ikke det Gud hadde i tankene da han skapte verden. Det måtte være mulig å forbedre den. Hvis det var det, var jeg fast bestemt på å være med på det.

Jeg er født og oppvokst i provinsen Corrientes i Argentina, et sted som er kjent fordi jomfruen av Itatí blir dyrket der. Folk er katolikker, de er dypt religiøse, og de foretar hvert år mange pilegrimsreiser for å vise jomfruen ærbødighet. Slik var jeg også. Fra barndommen av ønsket jeg å kjenne Gud, som det ble talt så mye om, men far forbød meg å få undervisning i katekismen. Senere, i løpet av oppveksten min, ble far dranker på grunn av dårlig omgang. Vi led alle sammen, særlig mor, som hans verbale og fysiske overgrep gikk verst ut over. Som følge av dette kom jeg til å hate det annet kjønn og anså alle menn for å være onde og perverse.

Målet mitt — en revolver for å drepe

Skolen fikk imidlertid fram det beste i meg. Jeg studerte ivrig og iherdig og tok eksamener i kjole- og draktsøm og i handelsfag, og senere tok jeg lærereksamen med beste karakter. Nå var mitt største ønske i ferd med å gå i oppfyllelse: å skaffe meg titler og eksamener som kunne gjøre meg fri fra fars åk. Samtidig planla jeg å arbeide hardt, slik at jeg kunne bedre situasjonen for mor — og deretter kjøpe en revolver og drepe far!

Dette gav meg selvsagt ingen glede og slett ingen fred og lykke. Jeg følte meg snarere som et dyr i bur. Jeg var 20 år gammel og befant meg i en labyrint uten utgang.

Mitt religiøse liv — forventninger kontra virkelighet

På denne tiden begynte jeg å vanke sammen med både nonner og kommunister. Begge gruppene forsøkte å påtvinge meg sine ideer. Men tanken på å hjelpe de fattige i fjerne land i Afrika og Asia fikk meg til å treffe en beslutning som gikk i klostrets favør.

Jeg var i kloster i 14 år. Klosterlivet var behagelig, stille og fredelig. Det var ikke før jeg begynte å jobbe sammen med prester som var opptatt av utviklingslandene, at jeg ble oppmerksom på forskjellen mellom den verden som vi nonner levde i, og den verden som resten av menneskeheten befant seg i — en verden med smerte og urettferdighet, der folk led under det undertrykkende åket til de høye og mektige.

Innenfor den religiøse ordenen som jeg tilhørte, den grenen av Karmelitterordenen som Teresa fra Ávila fornyet, var det mye snakk om rettferdighet, men det virket som om mine overordnede ignorerte det fullstendig når det gjaldt den måten de behandlet andre på. Medlemmer av lærerstaben hadde en lønn som lå langt under den lønnsstigen som myndighetene hadde fastlagt; lærerne og familiene deres hadde ingen frynsegoder, og de kunne sies opp med øyeblikkelig virkning og uten noen kompensasjon. Hushjelpene var enda verre stilt; etter å ha jobbet 10—12 timer på skolen måtte de ut og ta ekstrajobber for å overleve og kunne forsørge sin familie. Jeg ville gjerne rette på denne urettferdige situasjonen.

Da jeg nevnte dette for abbedissen, sa hun til meg at det eneste jeg manglet for å være ekstremist, var et maskingevær over skulderen! Da tenkte jeg at jeg heller ville være ekstremist enn å være like umenneskelig som dem. Jeg bestemte meg derfor for å søke dispensasjon fra de bindende løfter jeg hadde gitt om å leve i kyskhet, fattigdom og lydighet. Jeg ønsket å hjelpe kirken i større utstrekning. Det var ikke vanskelig å få innvilget dispensasjon fra løftene.

Min politiske virksomhet

Det var da jeg for alvor begynte å oppfylle løftet om å leve i fattigdom. Mange ganger ville jeg ikke ha hatt en brødbit hvis det ikke hadde vært for de godhjertete menneskene jeg hadde rundt meg. For første gang fant jeg ut hvordan vanlige mennesker levde. Jeg arbeidet hardt sammen med den lokale kirke innenfor alle områder — religiøse, sosiale og politiske. Ettersom jeg drev med voksenopplæring, hadde jeg mange anledninger til å snakke med folk om de primitive forhold som samfunnet tvang dem til å leve under, om levevilkårene deres og om mulige løsninger. Hva gikk disse løsningene ut på? Først å arbeide ved hjelp av fredelige virkemidler og protester og deretter om nødvendig å bruke vold for å nå det ønskede målet, rettferdighet.

Den religiøse og politiske bevegelsen jeg var knyttet til, som er organisert av katolske prester og blir støttet av lekfolk, retter seg mot utviklingsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Den kjemper for en rask, radikal forandring av de sosioøkonomiske strukturer ved en revolusjonær prosess og avviser bestemt enhver form for økonomisk, politisk og kulturell imperialisme. Dets mål er å danne en latinamerikansk sosialisme som fremmer dannelsen av hombre nuevo (det nye menneske), som er fri fra bånd som fremmede politiske systemer har underlagt det.

Vi forpliktet oss til å bli mer og mer som de fattige ved å identifisere oss med deres livssituasjon. Med disse idealene for øye anstrengte jeg meg for å hjelpe alle og enhver — unge og gamle, tenåringer og voksne.

Mitt privatliv — det som gjorde meg mest desillusjonert

I min kamp for å bedre forholdene for de fattige glemte jeg at hjertet kan være forrædersk. Jeg forelsket meg i sjefen min, en prest, og levde sammen med ham i to år. Med tiden ble jeg gravid. Da presten oppdaget det, ville han at jeg skulle ta abort, noe som jeg nektet, ettersom det ville ha vært mord. Siden jeg ville ha barnet, måtte jeg gi opp mitt samarbeid med presten og forlate byen av frykt for at noen skulle oppdage at jeg var elskerinnen hans.

Dypt såret reiste jeg fra byen og tenkte på å begå selvmord ved å kaste meg foran et tog, men noe holdt meg tilbake. Jeg holdt ut. Venner, familiemedlemmer og vennlige mennesker i hjembyen min viste meg kjærlighet, omsorg og forståelse — noe som den eneste mannen jeg noen gang har elsket, aldri hadde gjort. Da sønnen min ble født, var det de som sørget for oss. Jeg ville at sønnen min skulle vokse opp og bli en sterk, dynamisk mann som var tro mot sin overbevisning og villig til å dø for idealene sine. Derfor gav jeg ham mellomnavnet Ernesto til minne om Ernesto Che Guevara (den kjente argentinske geriljalederen), som jeg var en stor beundrer av.

Da de militære styrtet den argentinske regjering, begynte de å forfølge politikerne på venstresiden. Mange av kameratene mine ble arrestert. Hjemmet mitt ble flere ganger plyndret av encapuchados (de med hettene), som gjennomsøkte alt jeg hadde og stjal de fleste av eiendelene mine. Jeg ble mange ganger innkalt av myndighetene for å avsløre hvor kameratene mine holdt til, men jeg forble lojal mot vennene mine og ville heller dø enn å bli forræder.

Et vendepunkt

Ettersom jeg levde under et slikt press, trengte jeg en å snakke med, en som jeg kunne stole på som en sann venn. Det var da to av Jehovas vitner kom på døren min. Jeg var glad for å se dem og la merke til at de hadde en egen ro og vennlighet, som jeg syntes var tiltalende. Jeg ville gjerne at de skulle komme tilbake for å studere Bibelen med meg. Da de gjorde det, forklarte jeg hvilken vanskelig situasjon jeg befant meg i, og sa rett ut at jeg ikke ville at de skulle bli innblandet som medskyldige. De forsikret meg om at de ikke nærte noen frykt, ettersom myndighetene visste hvem de var.

Bibelstudiet vårt var et hinderløp fra starten av. Siden jeg hadde mistet troen på Gud og tilliten til ham, var det vanskelig for meg å godta lærepunktene i Den sannhet som fører til evig liv, det hjelpemiddel til bibelstudium som vi benyttet. Jeg holdt på å gi opp studiet, ettersom jeg mente at Bibelen bestod av myter, og at Marx hadde rett da han sa at religion var «opium for folket». Da jeg fortalte forkynnerne hvordan jeg følte det, og bad dem om ikke å kaste bort mer tid på meg, svarte de at de ikke betraktet det som bortkastet tid å hjelpe mennesker som trengte hjelp.

Jeg ble invitert til Rikets sal, noe som var en ny opplevelse for meg. Jeg var lei av møter med åpenlys mangel på dialog, gjensidig respekt og vennlighet. Men Jehovas vitners møter var annerledes. De er bibelske og trosstyrkende, og de tilskynder oss til å vise kjærlighet mot hverandre og selv mot våre fiender.

En ny, kristen personlighet i stedet for vold

Til slutt fant jeg en måte jeg kunne bidra til en bedre verden på. Den 8. juni 1982 symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved vanndåpen, og som aldri før fikk jeg da et ønske om å bli kvitt den gamle personlighet, voldens politiske hombre nuevo, og å ta på den nye personlighet med dens gode frukter, som er beskrevet i Galaterne 5: 22, 23. Nå deltar jeg i en annen slags krigføring, en kristen krigføring, ved å forkynne det gode budskap om Riket og gi av meg selv for å lære andre om Rikets sannhet om den nye og bedre verden som skal komme.

For en velsignelse det er å kunne lære sønnen min at i stedet for å vokse opp og etterligne Ernesto Che Guevara, kan han gå i fotsporene til Kristus Jesus, vår Leder og vårt Eksempel! Jeg ber om at sønnen min og jeg sammen med alle rettferdselskende mennesker, deriblant mine tidligere kamerater og mine slektninger, må få komme inn i den nye og bedre verden som skal vare evig — en paradisisk jord fylt med glede, fred, lykke og rettferdighet. Vold gagner ingen; den avler bare hat, splittelse, fortvilelse og endeløse problemer. Jeg taler av erfaring, for jeg har opplevd det. — Fortalt av Eugenia María Monzón.

[Bilde på side 22]

Jeg forkynner fra hus til hus i Argentina