Det blir vernet om den indiske elefanten

«BARE se på de søte ungene! Så sjarmerende de er! Du mener vel ikke at den fyren som kommer imot oss, Lanka, bare er sju måneder gammel? Og at den sjenerte hunnen der borte, Kanchana, er åtte måneder gammel? Og se på alle de ungene som kommer løpende ut av skogen, og som ennå har stive hår over hele kroppen. Hva er det de pønsker på? Jo, selvfølgelig, det er mattid. Mater du dem fem ganger om dagen og gir dem sju flasker melk hver eneste gang? Er det en hel liter i hver flaske? Du snakker — det blir jo 35 liter! Det er neimen ikke rart at de veier 90 kilo hver, selv om de bare er fem måneder gamle.»

Vi er på Pinnawela Elephant Orphanage, som ligger 85 kilometer fra Colombo, hovedstaden på Sri Lanka. Når elefantunger som er blitt forlatt eller såret, blir funnet ute i villmarken, blir de brakt til dette stedet, hvor de blir fostret opp til de er fullvoksne. Det var omkring 15 der da vi besøkte stedet. De blir vanligvis ført sammen med voksne elefanter og spredt over et stort, åpent skogsområde. Men når ungene skal mates, blir de samlet inn, slik at de kan få melkerasjonene sine. Disse foreldreløse elefantungene sløser ikke bort tiden når de skal dit og finne en av de tre—fire oppsynsmennene som står klar med melkeflaskene.

Når oppsynsmannen snur flasken opp ned for å helle melken i dem, krøller de snabelen og løfter den høyt opp, åpner munnen på vidt gap og svelger unna så fort de kan. Det er ikke tid til å suge på noen tåtesmokk her! Melken strømmer ned og renner iblant ut av munnvikene deres. Én elefantunge, som var større enn de andre, var lenket til en stolpe for å gi dem som var mindre, en sjanse til å få i seg litt melk. Opprørt som den var over en slik «diskriminering», rugget den fra side til side, løftet snabelen høyt og fylte luften med et gjennomtrengende protestbrøl. Når disse ungene har fått i seg så mye de orker, flokker de seg rundt deg, lener seg inntil deg, og snor snabelen sin rundt bena dine, bare for å få din oppmerksomhet.

Elefantenes badeplass

Mot slutten av dagen er det tid for et bad. Alle elefantene, store og små, blir drevet en snau kilometer nedover veien til bredden av Maha Oya-elven. Elven er grunn og vidstrakt og har store, flate steiner som stikker opp av vannet. Tre—fire kvinner vasker klærne sine der. De slår dem på steinene for å løsne skitten og sprer dem så ut til tørk. På avstand ser klærne ut som lappetepper med vakre farger som er spredt ut over steinene. Tykk, frodig jungel vokser helt ned til den andre bredden av Maha Oya. Det gjør hele stedet til en malerisk, diger badeplass for elefantene.

De kaster ikke bort tiden, men vasser rett uti; de minste fører an. Men alle nøler med å legge seg nedi. Oppsynsmennene spruter derfor vann på dem og dytter til dem med lange stokker. Dette får dem til å legge seg nedi vannet for å få seg et kjølig bad. Noen av de store elefantene dukker til og med hodet under vannet, men lar spissen av snabelen stikke opp som en snorkel, slik at de får puste. Solen steker, og vannet må føles lindrende på den tykke huden deres.

Bradley Fernando, direktøren for den nasjonale dyrehagen, har overoppsynet med de foreldreløse elefantungene. Han forteller til Våkn opp! hva som er hensikten med prosjektet: «I utgangspunktet ønsker vi ganske enkelt å holde disse ungene i live. På lengre sikt har vi til hensikt å ale opp en flokk avlsdyr.»

Hvilke mulige fiender kan så den fredelige indiske elefanten ha? Selv om den er betydelig mindre enn sin afrikanske fetter, veier en voksen elefant på Sri Lanka likevel innpå fire tonn eller mer og har en skulderhøyde på tre meter. En slik størrelse alene er nok til å ta motet fra de fleste rovdyr. Leoparden på Sri Lanka og løver og tigrer i andre land styrer langt unna når de ser en voksen elefant.

Hvem kan så være en mulig fiende? Mennesket. Elefanten trenger landområder; mennesket ønsker landområder; mennesket sikrer seg landområder. Og elefantene på Sri Lanka står i fare for å bli utryddet. Det er i hvert fall slik bladet Asiaweek ser det. Det sier:

«Sri Lankas konger i gammel tid betraktet det som en hellig plikt å beskytte dyrelivet. De utstedte forordninger — kanskje verdens første fredningslover — som gjorde områdene rundt de kunstige vannmagasinene de bygde, til fredede områder. Det var lov å drive jakt på dem andre steder, og det ble det også gjort, men elefanter ble aldri drept for kjøttets eller sportens skyld. Dessuten var det bare konger som hadde myndighet til å fange dette dyret og trene det til kongelige eller religiøse prosesjoner eller bruke det som lastedyr. I løpet av kolonistyret ble alt dette forandret. Elefantene ble betraktet som storvilt.»

Sivilisasjonen skaper problemer

Før i tiden ble elefanten aldri drept for sportens skyld, men da den vestlige sivilisasjon fikk innpass — og sportsjegeren med den — forandret situasjonen seg. Hva med elefantjegeren? Boken Sketches of the Natural History of Ceylon av J. Emerson Tennent sier: «En offiser, major Rogers, drepte nærmere 1400; en annen, kaptein Gallwey, har æren av å ha slaktet ned over halvparten så mange; major Skinner, veiinspektøren, drepte nesten like mange; og de mindre ambisiøse fulgte etter med et mer beskjedent antall drepte.»

Tennent sa videre at kolonistyret utlovte en belønning på noen få shilling for hver elefant som ble drept. Elefantene ble sett på som skadedyr. Etter noen få år var det 5500 som gjorde krav på denne belønningen. Tennent konkluderer: «Denne uopphørlige nedslaktingen av elefanter som sportsjegere stod bak på Ceylon [nå Sri Lanka], synes utelukkende å være drevet av uhemmet ødeleggelseslyst, siden kadavret aldri ble anvendt til noe nyttig formål, men bare ble etterlatt for å råtne og forurense luften i skogen.» Det var ikke jakten på elfenben som var årsaken til nedslaktingen av elefanter på Sri Lanka, for «ikke én av 100 elefanter på Ceylon har støttenner, og de få som har det, er utelukkende hanner».

Asiaweek fortsetter sin redegjørelse for hvordan elefantenes livsvilkår forverret seg i løpet av og etter kolonitiden: «Jungelen deres, som ikke lenger ble beskyttet av kongelige forordninger, ble ryddet for å gi plass til teplantasjer. I 1800 var det sannsynligvis 50 000 elefanter på øya. I 1900 var det 12 000. I dag er bestanden på under 3000, selv etter 50 år med strenge fredningslover.» Asiaweek avviser også at jakten på elfenben er en hovedårsak til denne nedslaktingen, selv om det anslår antallet av elefanter som har støttenner, til å være én av 20 istedenfor én av 100. Deretter nevner bladet den virkelige årsaken til den fare elefantene på Sri Lanka er i: «Den virkelige trusselen er menneskets nådeløse jakt på landområder. Fordi mer og mer jord blir oppdyrket rundt elefantenes naturlige tilholdssteder, er elefantene på Sri Lanka truet av fullstendig utryddelse.»

Yala nasjonalpark

Dr. Ranjen Fernando, administrerende direktør i Sri Lankas naturvernforbund, sa følgende til Våkn opp!: «For en stor del på grunn av den innsats vårt forbund har gjort, ble det første viltreservatet opprettet som et vernet villmarksområde i Yala i 1898. I 1938 ble Yala vår første nasjonalpark. Siden er det blitt opprettet andre. Vi betrakter dem som en nasjonalskatt og ønsker at de skal fortsette å beskytte alt det verdifulle dyreliv vi har.»

Vi hadde planlagt en tur til Yala nasjonalpark, og det Fernando hadde fortalt om den, fikk bare interessen til å øke. Vi takket oppsynsmennene på Pinnawela for den vennlighet de hadde vist oss. Så vinket vi farvel til de foreldreløse elefantungene og de voksne elefantene, som fremdeles nøt sitt bad i Maha Oya (jeg er ikke sikker på om de la merke til det), og drog av gårde mot Yala nasjonalpark.

Vi tilbrakte tre netter der i en bungalow som lå ved kysten. En guide kjørte oss rundt, så vi fikk se dyrene — det er ikke tillatt å gå ut av bilen. Vi fikk se hjort, villsvin, flere store iguaner og mange vakre fugler. En påfugl spredte ut sin praktfulle hale og utførte en paringsdans. Veverfuglreir hang ned fra trærne, og det var imponerende å se ibisstorkene i all sin prakt. Vi fikk ikke sett noen leoparder, selv om de også finnes der, og det var en skuffelse. Men vi fikk se flere flokker av de gamle vennene våre, de indiske elefantene. De virket fredelige og tilfredse i det fredede naturparkområdet.

Elefanten trenger rikelig med plass. Men på grunn av befolkningseksplosjonen blir etterspørselen etter dyrkbar jord større og større. Naturvernere gir uttrykk for stadig større bekymring for hvor lenge de tiltak regjeringen har truffet for å redde elefanten, vil stå ved lag. Det vil bare tiden vise. — Av en av «Våkn opp!»s faste medarbeidere.

[Bilder på side 15]

Når elefantene skal bade, blir de oppmuntret til å legge seg nedi vannet, der de bruker snabelen som snorkel

[Bilder på sidene 16 og 17]

Elefantunger som har kommet bort fra foreldrene sine i villmarken, blir fostret opp i Pinnawela til de er fullvoksne