Fast bestemt på å hjelpe barna
I GÅR døde 40 000 barn under fem år i utviklingslandene. Nye 40 000 kommer til å dø i dag og andre 40 000 i morgen. De fleste av disse dødsfallene kunne ha vært forhindret.
I årevis er denne situasjonen blitt kalt «den stille tilstand av ytterste nød» eller «den stille katastrofe», som betyr at den stort sett har unngått verdens oppmerksomhet. «Hvis 40 000 ugler døde hver dag, ville folk bli opprørt. Men 40 000 barn dør, og det blir knapt nok lagt merke til.» Dette hjertesukket kom fra Peter Teeley, en amerikansk talsmann ved FNs Toppmøte om barn, som ble holdt ved FNs hovedkvarter i New York i 1990.
Noen mener at toppmøtet vil bevirke at det etter hvert skjer en forandring. Deltagerne, som bestod av toppledere fra 159 land, deriblant 71 statsoverhoder, representerte til sammen 99 prosent av verdens befolkning. Mikhail Gorbatsjov, som ikke selv var til stede på møtet, gav uttrykk for en alminnelig oppfatning da han sa: «Menneskeheten kan ikke lenger akseptere det faktum at millioner av barn dør hvert år.»
I dagene før toppmøtet gav verden uttrykk for sin støtte. Bokstavelig talt hundrevis av nasjonale og kommunale møter, seminarer, orienteringskurs og debatter rettet søkelyset mot barnas vanskelige situasjon. Over en million mennesker i 80 land tente levende lys som symbol på håpet om at verden til tross for de problemer og farer som truet, kunne gjøres til et bedre sted å være.
UNICEF (FNs barnefond) hyllet toppmøtets siste dag som «kanskje den mest minneverdige dagen noensinne for barn rundt om i verden». Hvorfor en slik entusiasme? Fordi verdens ledere hadde vedtatt en konkret «handlingsplan» som skulle redusere lidelsene og dødeligheten blant barn over hele jorden.
Det må innrømmes at historien er full av eksempler på konferanser der det er blitt gitt løfter som senere er blitt brutt. Likevel fornemmet mange at den kalde krigens slutt hadde medført en ny, oppriktig og samarbeidsvillig ånd. James Grant, som er administrerende direktør i UNICEF, uttalte begeistret: «Statsoverhodene og regjeringssjefene tok i virkeligheten det første skrittet på veien mot å gjøre velferd for alle mennesker — både ’voksne barn’ og barn — til det sentrale mål i utviklingen i en ny verdensorden.»
Ja, før det hadde gått ett år etter toppmøtet, hadde de fleste nasjoner faktisk allerede utarbeidet nasjonale planer for å sette de vedtakene som ble gjort på toppmøtet, ut i livet. Dette fikk direktør Grant til å si: «Det er nå realistisk å regne med at vi før år 2000 vil ha nådd målet: helse for alle barn.»
Men hvordan er egentlig tilstanden for barna, verdens pinlige familiehemmelighet, som er blitt avslørt av den internasjonale pressen? Finnes det nå, i den atmosfære av internasjonalt samarbeid som har erstattet den kalde krigen, noen fornuftig grunn til å tro at De forente nasjoner kommer til å innføre en vidunderlig, ny verdensorden? Er det realistisk å håpe på en lys framtid for barna våre? De neste to artiklene vil behandle disse spørsmålene.