Mat til alle — bare en drøm?
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ITALIA
«HVER mann, hver kvinne og hvert barn har rett til frihet fra sult og underernæring,» erklærte Verdens matvarekonferanse i 1974. Det var FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) som arrangerte denne konferansen, der delegatene tok til orde for at all matmangel i verden burde avskaffes «innen ti år».
Men da representanter for 173 land kom sammen til Verdens matvaretoppmøte i FAOs hovedkvarter i Roma sent i fjor høst, var hensikten med det fem dager lange møtet å drøfte spørsmålet: «Hva var det som gikk galt?» Ikke bare har man mislykkes i å skaffe mat til alle, men nå, over 20 år senere, er situasjonen blitt enda verre.
Det er tvingende nødvendig å få løst viktige problemer som har med befolkningsøkning, fattigdom og matforsyning å gjøre. Som det framgår av et dokument som ble offentliggjort på toppmøtet, kan ellers «den sosiale stabiliteten i mange land og regioner bli alvorlig forstyrret, noe som kanskje til og med kan true verdensfreden». En observatør formulerte seg enda tydeligere: «Vi vil oppleve at sivilisasjonen og nasjonale kulturer går under.»
Ifølge FAOs generaldirektør, Jacques Diouf, er det «i dag over 800 millioner mennesker som ikke får nok mat; blant dem finnes 200 millioner barn». Det blir anslått at verdens befolkning vil øke fra 5,8 milliarder i dag til 8,3 milliarder i år 2025, og at mesteparten av økningen vil komme i utviklingslandene. Jacques Diouf beklager seg: «Tallet på menn, kvinner og barn som er berøvet sin umistelige rett til et verdig liv, er uakseptabelt høyt. Nødropene fra de sultende ledsages av tause lidelser som skyldes utpining av jordsmonn, rovdrift på skoger og stadig mer overbeskatning av fiskefelter.»
Hvilket botemiddel blir foreslått? Diouf sier at løsningen ligger i å «opptre modig» ved å sørge for «matvaresikkerhet» i land som har underskudd på mat, og ved å skaffe til veie den kunnskap og teknologi og foreta de investeringer som trengs for at disse landene skal bli selvforsynte.
«Matvaresikkerhet» — hvorfor er det så vanskelig å oppnå det?
På toppmøtet ble det offentliggjort et dokument som sa: «Matvaresikkerhet forutsetter at alle mennesker til alle tider har fysisk og økonomisk tilgang på tilstrekkelig, ufarlig og næringsrik mat, slik at de får dekket sitt næringsbehov, kan spise mat som de liker, og oppnår et aktivt og sunt liv.»
Flyktningkrisen i Zaïre illustrerte hvordan matvaresikkerheten kan bli brakt i fare. En million rwandiske flyktninger sultet, selv om FN hadde mat som de kunne ha fått. Men det å frakte og fordele maten krevde tillatelser og samarbeid fra lokale myndigheter — eller lokale krigsherrer hvis de kontrollerte flyktningleirene. Krisen i Zaïre viser nok en gang hvor vanskelig det er for det internasjonale samfunn å skaffe mat til de sultende, selv når det er mat tilgjengelig. En observatør bemerket: «Man er nødt til å rådspørre og beile til en hel rekke organisasjoner og grupper før man kan få gjort noe som helst.»
Som det blir påpekt i et dokument fra det amerikanske landbruksdepartementet, kan matvaresikkerheten bli alvorlig undergravd av flere forskjellige nøkkelfaktorer. I tillegg til naturkatastrofer innbefatter slike faktorer kriger og indre stridigheter, feilslått nasjonal politikk, utilstrekkelig forskning og teknologi, miljøødeleggelser, fattigdom, befolkningsøkning, kjønnsdiskriminering og dårlig helse.
Situasjonen har riktignok bedret seg noe. Siden 1970-årene har det gjennomsnittlige matinntaket i utviklingslandene økt fra 2140 kalorier til 2520 kalorier pr. person pr. dag. Men fordi det ventes at verdens befolkning kommer til å øke med flere milliarder innen år 2030, sier FAO: «Bare det å opprettholde det nåværende nivået for tilgang på mat vil kreve en rask og vedvarende produksjonsøkning; vi må øke forsyningene med mer enn 75 prosent uten å ødelegge de naturressursene som vi alle er avhengige av.» Det kan derfor synes som en svært vanskelig oppgave å skaffe mat til sultende befolkningsgrupper.
’Vi trenger handling, ikke flere toppmøter’
Det ble rettet mye kritikk mot saksbehandlingen under Verdens matvaretoppmøte og de forpliktelsene som ble vedtatt. En latinamerikansk representant fordømte «moderasjonen» i et løfte om å redusere tallet på underernærte mennesker til bare det halve av dagens nivå som «skammelig». Femten nasjoner hadde sin egen tolkning av enkelte forslag som ble vedtatt på toppmøtet. Selv det å komme fram til utformingen av en moderat erklæring og handlingsplan «hadde krevd to års konfrontasjoner og forhandlinger,» ifølge den italienske avisen La Repubblica. «Hvert ord, hvert komma var blitt veid, slik at de åpne sårene ikke . . . skulle begynne å blø igjen.»
Mange som var med på å forberede dokumentene til toppmøtet, var misfornøyde med resultatene. «Vi ser det som svært lite trolig at de gode forslagene blir satt ut i livet,» sa en av dem. Et stridens eple var spørsmålet om tilgang på mat skulle defineres som en «internasjonalt anerkjent rett», ettersom en «rett» kan forsvares ved domstolene. En kanadier forklarte: «De rike landene fryktet at de ville bli tvunget til å gi hjelp. Derfor insisterte de på at erklæringen måtte tones ned.»
Fordi toppmøter i regi av FN gjerne kjennetegnes av endeløse drøftelser, sa et europeisk regjeringsmedlem: «Etter at vi traff så mange vedtak på Kairo-konferansen [om befolkning og utvikling, holdt i 1994], har vi ikke gjort noe annet på de etterfølgende konferansene enn å gjennomgå de samme sakene på nytt.» Hun anbefalte: «Det øverste punktet på alle våre agendaer bør være å sette i verk handlingsplaner til gagn for våre medmennesker, ikke å arrangere flere toppmøter.»
Observatører pekte også på at selve deltagelsen på toppmøtet utgjorde en betydelig utgift for enkelte land med trang økonomi. Et lite land i Afrika sendte 14 delegater og 2 regjeringsmedlemmer til Roma og lot dem bo der i over to uker. Den italienske avisen Corriere della Sera fortalte at en afrikansk presidentfrue hadde øst ut mer enn 150 000 kroner på en handlerunde i Romas mest eksklusive forretningsstrøk. Den gjennomsnittlige årsinntekten i hennes land ligger under 25 000 kroner.
Er det grunn til å tro at den handlingsplanen som ble vedtatt på toppmøtet, vil lykkes? En journalist svarer: «Alt vi kan håpe på nå, er at regjeringene skal ta planen alvorlig og påse at forslagene i den blir satt ut i livet. Kommer de til å gjøre det? . . . Historien gir liten grunn til optimisme.» Den samme kommentatoren trakk fram en skuffende kjensgjerning: Trass i at det ble oppnådd enighet på miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 om at de rike landene skulle øke utviklingshjelpen til 0,7 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt, «er det bare en håndfull land som har nådd dette uforpliktende målet».
Hvem kan skaffe mat til de sultende?
Trass i alle gode intensjoner har historien til fulle bevist at «menneskets vei ikke står til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Derfor er det lite trolig at menneskene noen gang skal klare å skaffe mat til alle ved egen hjelp. Griskhet, vanskjøtsel og egoisme har ført menneskeheten ut på kanten av stupet. FAOs generaldirektør, Jacques Diouf, sa: «Til sjuende og sist er det en forandring av hjerter, tankeganger og viljer som må til.»
En slik forandring er noe bare Guds rike kan gjennomføre. For mange hundre år siden kom Jehova med denne profetiske uttalelsen om sitt folk: «Jeg vil legge min lov i deres indre, og i deres hjerte skal jeg skrive den. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.» — Jeremia 31: 33.
Da Jehova Gud skapte menneskenes opprinnelige, paradisiske hjem, gav han dem «alle planter som setter frø, på hele jordens overflate, og hvert tre som bærer trefrukt med frø i», for at det skulle tjene til føde for dem. (1. Mosebok 1: 29) Denne føden fantes i rikelige mengder og var næringsrik og lett tilgjengelig. Den var alt det menneskene trengte for å få dekket sitt næringsbehov.
Guds hensikt har ikke forandret seg. (Jesaja 55: 10, 11) For lang tid siden forsikret han menneskene om at han alene er den som skal dekke alle deres behov. Ved hjelp av sitt rike med Kristus som konge skal han sørge for mat til alle, avskaffe fattigdom, hindre naturkatastrofer og fjerne konflikter. (Salme 46: 8, 9; Jesaja 11: 9; jevnfør Markus 4: 37—41; 6: 37—44.) Da skal «jorden . . . visselig gi sin grøde; Gud, vår Gud, skal velsigne oss». «Det skal bli rikelig med korn på jorden; på fjellenes topp skal det være en overflod.» — Salme 67: 6; 72: 16.
[Bilderettigheter på side 12]
Dorothea Lange, FSA Collection, Library of Congress