Vår truede jord — angrepet på mange fronter

I JUNI i fjor ble verdenstoppmøtet om miljø og utvikling holdt i Rio de Janeiro i Brasil. Bladet India Today hadde samme måned en lederartikkel av en av avisens redaktører, Raj Chengappa. Den hadde overskriften «Den sårede jord». De første avsnittene gav et treffende bilde av jordens tilstand:

«Da Edgar Mitchell i 1971 foretok sin ferd til månen med Apollo 14, ble han svært begeistret da han så de første glimt av jorden fra verdensrommet. ’Den ligner en funklende, blå og hvit juvel . . . Omkranset av sakte blafrende, hvite slør . . . Som en liten perle i et mystisk, dypt, svart hav.’ Det var slike overstrømmende vendinger han benyttet over radiosambandet med romfartssentret i Houston.

Hvis Mitchell skulle sendes ut i rommet 21 år senere, denne gangen med spesielle briller som gjorde det mulig for ham å se de usynlige gassene i jordens atmosfære, ville det være et helt annet syn som møtte ham. Han ville se kjempestore hull i det beskyttende ozonlaget over Antarktis og Nord-Amerika. I stedet for å se en funklende, blå og hvit juvel ville han se en grå, skitten jord omgitt av mørke, virvlende skyer av karbondioksid og svoveldioksid.

Hvis Mitchell tok fram kameraet sitt og tok bilder av skogområdene på jorden og sammenlignet dem med de bildene han tok i 1971, ville han bli overrasket over hvor mye mindre de var blitt. Og hvis han åpnet sitt spesielle teleskop som satte ham i stand til å undersøke forurensningene i vannene på jorden, ville han se striper av gift på kryss og tvers over landjorden og mørke flekker av tjære som dekket en stor del av havbunnen. ’Houston, hva i all verden er det vi har gjort?’ ville han ha spurt.

Vi trenger i grunnen ikke å reise 36 000 kilometer ut i rommet for å få vite hva det er vi har gjort. I dag kan vi drikke, puste inn, lukte og se forurensningen. I løpet av 100 år og spesielt i løpet av de siste 30 årene har menneskene brakt jorden til randen av en katastrofe. Ved å slippe ut altfor store mengder drivhusgasser i atmosfæren utløser vi klimaforandringer til det verre. De gassene som brukes i kjøleskapene og klimaanleggene våre, forårsaker at det beskyttende ozonlaget blir tynnere, noe som gjør oss mottagelige for hudkreft, og som forandrer genstrukturen hos mindre dyr. I mellomtiden har vi ødelagt enorme landområder, hogd ned skoger i et vanvittig tempo, i fleng dumpet tonnevis av gift i elvene og helt giftige kjemikalier i havene.

Det er ødeleggelsen av jordens miljø som nå mer enn noe annet er en trussel mot menneskeheten. Og det trengs en bevegelse av verdensomspennende dimensjoner for å forhindre et holocaust.»

Etter å ha nevnt mange miljøproblemer som nasjonene må konsentrere seg om å løse, avslutter Raj Chengappa sin lederartikkel slik: «Alt dette må gjøres uten opphold. For det er ikke lenger framtiden til barna dine som er truet. Trusselen eksisterer her og nå.»

Jorden er en pasient som har mange leger. Det holdes konferanser, og det tilbys kurer, men legene kan ikke bli enige. De diskuterer. ’Den er ikke ordentlig syk,’ sier noen. ’Den ligger for døden!’ roper andre. Diskusjonen blir heftigere, botemidlene blir flere og flere, legene nøler, mens pasienten blir dårligere. Ingenting blir gjort. De er nødt til å foreta flere undersøkelser. De foreskriver medisiner som aldri blir laget. Dessverre er mye av det som foregår, bare ledd i en forhalingstaktikk som har til hensikt å la forurensningen fortsette og fortjenesten øke. Pasienten får aldri medisinen, han pådrar seg nye sykdommer, krisen forverrer seg, og ødeleggelsen av jorden fortsetter.

Jorden og livet på den er svært komplisert og nøye forbundet med hverandre. De millioner av levende skapninger som er gjensidig avhengig av hverandre, er blitt kalt livets nett. Klipper man over én tråd, kan det være at nettet begynner å rakne. Velter man én dominobrikke, vil titalls av andre brikker velte. Et eksempel som belyser dette, er det som skjer når en tropisk regnskog hogges ned.

Ved hjelp av fotosyntesen opptar regnskogen karbondioksid fra luften og avgir oksygen. Den suger opp enorme mengder regnvann, men bruker svært lite for å skaffe seg næring. Det meste av vannet blir resirkulert og ender i atmosfæren som vanndamp. Der danner dampen nye regnskyer og faller ned i form av regn, som trengs både av regnskogen og av de millioner av levende planter og dyr som den gir næring til under sitt grønne løvtak.

Så blir regnskogen hogd ned. Karbondioksidet forblir i luften som et teppe som holder på solvarmen. Atmosfæren får lite tilgang på oksygen, som dyrene trenger. Det er lite regn som resirkuleres så det kan bli mer regn. Det regnet som faller, blir til strie strømmer som skyller med seg moldlaget, som er nødvendig for gjenveksten i skogen. Elver og innsjøer blir gjørmete, og fisken dør. Bunnslammet skylles ut i havene og dekker tropiske rev, som dør. Millioner av planter og dyr som en gang trivdes under det grønne løvtaket, forsvinner. De voldsomme regnskyllene som en gang vannet jorden, minker, og ørkenspredningen setter langsomt inn. Husk at Sahara i Afrika en gang var grønn, men nå trenger denne store ørkenen, jordens største sandområde, seg litt etter litt inn i deler av Europa.

På verdenstoppmøtet om miljø og utvikling gjorde De forente stater og andre rike land bruk av press for å få Brasil og andre utviklingsland til å slutte å hogge ned regnskogene sine. Ifølge en utsending fra The New York Times «påstår De forente stater at skoger, spesielt tropiske regnskoger, ødelegges i et foruroligende tempo i utviklingslandene, og at det er planeten som et hele som vil bli taperen. De forente stater hevder at skogene er et globalt aktivum som er med på å regulere klimaet ved å absorbere drivhusgassen karbondioksid, og at skogene er et skattkammer som rommer flesteparten av verdens levende arter».

Utviklingslandene var raske til å beskylde De forente stater for hykleri. Ifølge The New York Times «steiler de over det de betrakter som et forsøk på å begrense deres uavhengighet, et forsøk som kommer fra land som for lenge siden har hogd ned sine egne trær for fortjenestens skyld, men som nå ønsker å legge hovedansvaret for å bevare verdens skoger på land som kjemper for å overleve økonomisk». En malaysisk diplomat sa rett ut: «Vi tar i hvert fall ikke vare på skogene våre av hensyn til dem som har ødelagt sine egne skoger, og som nå prøver å gjøre krav på våre som en del av menneskehetens arv.» Langs stillehavskysten i Nord-Amerika har De forente stater bare ti prosent av de gamle regnskogene i behold, og det drives fortsatt tømmerhogst i disse. Likevel vil De forente stater at Brasil, som fremdeles har 90 prosent av skogene i Amazonas i behold, skal stoppe all tømmerhogst.

De som sier til andre: ’Ikke ødelegg skogene deres’, samtidig som de selv ødelegger sine egne skoger, minner om dem som blir omtalt i Romerne 2: 21—23: «Lærer du da ikke deg selv, du som lærer en annen? Du som forkynner: ’Stjel ikke’, stjeler du? Du som sier: ’Begå ikke ekteskapsbrudd’, begår du ekteskapsbrudd? Du som gir uttrykk for avsky for avgudene, plyndrer du templer? Du som roser deg av lov, vanærer du Gud ved å overtre Loven?» Eller, sagt med tanke på miljøet: ’Du som forkynner: «Bevar skogene deres», hogger du ned din egen skog?’

Noe som er nær forbundet med ødeleggelsen av skogene, er den globale oppvarmingen. Gassteorien og termodynamikken er komplisert, men oppmerksomheten retter seg i første rekke mot ett kjemisk stoff i atmosfæren, karbondioksid. Det spiller en vesentlig rolle i oppvarmingen av jorden. Forskere ved Byrd Polar Research Center rapporterte i fjor at «alle isbreer med middelhøy eller lav beliggenhet er nå i ferd med å smelte og bli mindre — noen av dem ganske raskt — og at opptegnelsene over disse isbreene viser at de siste 50 årene har vært mye varmere enn noen annen 50-års periode» som en har opptegnelser over. For lite karbondioksid kan bety kaldere klima; for mye kan bety at polkalottene og isbreene smelter, og at byer langs kystene oversvømmes.

Bladet India Today skrev om karbondioksid:

«Det utgjør bare en brøkdel, 0,03 prosent, av gassene i atmosfæren. Men uten karbondioksid ville vår planet være like kald som månen. Ved å holde tilbake varmen som stråler ut fra jordens overflate, regulerer det jordens temperatur til 15 grader celsius, en temperatur som gjør det mulig å opprettholde livet på jorden. Men hvis det blir for mye karbondioksid, kan jorden bli som en kjempestor badstue.

Ifølge meteorologiske stasjoner verden over er det trykkende varmt. I 1980-årene hadde vi seks av de sju varmeste somrene siden en begynte å føre opptegnelser over været for rundt 150 år siden. Dette skyldes tilsynelatende at konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren har økt med 26 prosent i forhold til nivået før den industrielle revolusjon.»

En regner med at årsaken er de 1,8 milliarder tonn karbondioksid som hvert år spys ut ved forbrenning av fossilt brennstoff. På verdenstoppmøtet om miljø og utvikling ble en forventet avtale om å utøve større kontroll med karbondioksid-utslipp så utvannet at den ifølge referatene «fikk temperaturen til å stige» hos klimatologene som var der. En av dem ble så opphisset at han sa: «Vi kan ikke bare fortsette som om ingenting har hendt. Det er et uomtvistelig faktum at jordens beholdning av gasser er kommet ut av balanse. Hvis ikke noe gjøres, kommer vi snart til å få millioner av miljøflyktninger.» Han snakket om dem som ville måtte flykte fra sitt hjemland på grunn av flom.

Et annet brennaktuelt spørsmål gjelder de såkalte hull i ozonlaget. Ozonlaget beskytter jorden mot ultrafiolette stråler, som kan gi kreft. Hovedårsaken er KFK (klorfluorkarboner), som brukes i kjøleanlegg, klimaanlegg, rensevæsker og skumplast. I mange land spys de fremdeles ut ved hjelp av aerosolbokser. Når KFK når stratosfæren, brytes de ned av solens ultrafiolette stråler, og det utløses ren klor. Hvert klormolekyl kan ødelegge minst 100 000 ozonmolekyler. Det oppstår hull i ozonlaget — områder der ozonnivået er drastisk redusert — både i Antarktis og på nordlige breddegrader, noe som betyr at flere ultrafiolette stråler når jorden.

Disse strålene dreper fytoplankton og krill, som er grunnsteinen i havets næringskjede. Det oppstår forandringer i DNA-molekylene, som inneholder den genetiske kode. Avlingene blir påvirket. Strålene forårsaker grå stær og hudkreft hos mennesker. Da forskere ved NASA (USAs sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romvirksomhet) fant høye konsentrasjoner av kloroksid over de nordlige områdene av De forente stater, Canada, Europa og Russland, sa en av dem: «Dette bør gjøre alle urolige. Det er langt verre enn vi trodde.» Lester R. Brown, som er administrerende direktør i Worldwatch Institute, skrev: «Vitenskapsmennene anslår at den stadig større uttynning av ozonlaget på den nordlige halvkule vil føre til at ytterligere 200 000 dør av hudkreft bare i USA i løpet av de neste 50 årene. Millioner av menneskeliv verden over er i fare.»

Vern av jordens biologiske mangfold — det å bevare flest mulig planter og dyr i deres naturlige omgivelser — er et annet aktuelt tema. Tidsskriftet Discover brakte et utdrag av biologen Edward O. Wilsons bok The Diversity of Life, der forfatteren omtaler tusener av utdødde fugle-, fiske- og insektarter og også arter som vanligvis betraktes som ubetydelige: «Mange av de artene som er forsvunnet, er mykorrhiza-sopper, symbiotiske former som forbedrer opptaket av næringsstoffer i plantenes rotsystemer. Økologene har lenge lurt på hva som ville skje med økosystemene på landjorden hvis disse soppene ble fjernet, og det kommer vi snart til å finne ut.»

I boken reiste Wilson også spørsmålet om betydningen av å redde artene og besvarte det selv:

«Spiller det noen rolle om noen arter dør ut, ja, om til og med halvparten av artene på jorden forsvinner? La meg få nevne noen momenter. Nye kilder til vitenskapelig informasjon vil gå tapt. Enorme potensielle biologiske rikdommer vil være ødelagt. Medisiner, avlinger, trær, fibrer, vegetasjon som kan redde jordsmonnet, oljeerstatninger og andre produkter som ikke er utviklet, kommer aldri til å se dagens lys. I visse kretser er det moderne å vifte bort det som er smått og ubetydelig — insekter og ugress — men en glemmer at en ubetydelig møll fra Latin-Amerika reddet Australias beitemarker fra å bli overgrodd med kaktus, at gravmyrten Vinca rosea var grunnlaget for legemidler mot Hodgkins sykdom og lymfatisk leukemi hos barn, at barken fra barlinden Taxus brevifolia gir håp for dem som lider av brystkreft og kreftsvulster på eggstokkene, og at et kjemisk stoff fra blodiglens spytt oppløser blodpropper under operasjon. Til tross for at det har vært forsket minimalt når det gjelder å finne fram til botemidler som skriver seg fra planter og dyr, er listen allerede lang og taler for seg selv.

Det er også lett å glemme hva økosystemene betyr for menneskeheten. De gjør jorden fruktbar og skaper selve den luften vi puster inn. Uten slike bekvemmeligheter ville menneskenes tilværelse på jorden være kort og ubehagelig.»

Problemene som er nevnt ovenfor, representerer bare toppen av isfjellet — et forslitt, men dekkende uttrykk. Når kommer ødeleggelsen av jorden til å ta slutt? Og hvem vil sette en stopper for den? Det gir den neste artikkelen svar på.

[Uthevet tekst på side 4]

Sahara, den store ørkenen i Afrika, var en gang grønn

[Uthevet tekst på side 5]

’Du som forkynner: «Bevar skogene deres», hogger du ned din egen skog?’

[Uthevet tekst på side 5]

For lite karbondioksid — kaldere klima

For mye karbondioksid — isbreene smelter

[Uthevet tekst på side 6]

«Spiller det noen rolle om noen arter dør ut?»

[Uthevet tekst på side 6]

Uten mikroorganismer ville menneskenes tilværelse på jorden være kort og ubehagelig

[Bilder på side 7]

En regnskog i Amazonas i all sin uberørte skjønnhet

En regnskog som har vært utsatt for menneskenes ødeleggelser

[Rettigheter]

Abril Imagens/João Ramid

F4/R. Azoury/Sipa

[Bilde på side 8]

Giftige kjemikalier dumpes og forurenser luften, vannet og jordsmonnet

[Rettigheter]

Feig/Sipa