Det å ha barn — et gode eller en belastning?

SPØRSMÅLET om familieplanlegging er nær knyttet til det fenomen som ofte blir kalt befolkningseksplosjonen. Gjennom en stor del av menneskenes historie har folketallet økt forholdsvis langsomt — antall døde har noenlunde svart til antall fødte. Først omkring 1830 kom verdens samlede folketall opp i én milliard.

Deretter begynte medisinske og vitenskapelige framskritt å bidra til at færre døde av sykdommer, spesielt barnesykdommer. Omkring 1930 var det blitt to milliarder mennesker i verden. I 1960 hadde folkemengden økt med nok en milliard, og i 1975 med enda en. I 1987 passerte folketallet i verden fem milliarder.

Sagt på en annen måte øker jordens befolkning med omkring 170 mennesker hvert minutt. Det blir til sammen 250 000 mennesker hver dag, nok til en ganske stor by. Den årlige befolkningstilveksten blir dermed på over 90 millioner mennesker, tre ganger så mange som det bor i Canada, eller like mange som det bor i Mexico. Over 90 prosent av denne veksten finner sted i utviklingslandene, hvor 75 prosent av verdens befolkning allerede hører hjemme.

Bekymring hos ansvarlige myndigheter

Hvorfor er de ansvarlige myndigheter i mange land ivrige etter å begrense befolkningstilveksten ved hjelp av familieplanlegging? Dr. Babs Sagoe, som representerer FNs befolkningsfond i Nigeria, besvarer dette spørsmålet med en enkel illustrasjon som ifølge hans egen advarsel kanskje overforenkler en komplisert og kontroversiell situasjon. Han sier:

’Sett at en jordbruker har 50 dekar jord. Hvis han har ti barn og deler jorden likt mellom dem, får hvert barn fem dekar. Hvis hvert av disse barna også får ti barn og deler jorden mellom dem på samme måte, får hvert av deres barn bare et halvt dekar hver, et halvt mål. Det sier seg selv at disse barna ikke vil være like godt stilt som bestefaren, som hadde 50 dekar jord.’

Denne illustrasjonen belyser det som skjer når verdens befolkning øker, mens jorden har sin faste størrelse med begrensede ressurser. Samtidig med at folketallet stiger, har mange utviklingsland store problemer med å gi selv den nåværende befolkningen levelige vilkår. La oss se på noen av problemene.

Ressurser. Etter hvert som folketallet stiger, blir skogene, matjorden og ferskvannskildene stadig sterkere utnyttet. Hva fører det til? FN-bladet Populi sier bekymret: «Utviklingslandene . . . er ofte tvunget til å overbelaste de nasjonale ressurser som deres framtidige utvikling er avhengig av.»

Infrastruktur. Etter hvert som folketallet stiger, blir det stadig vanskeligere for myndighetene å sørge for det som trengs av boliger, skoler, sanitæranlegg, veier og helsetjenester. Utviklingslandene er tynget av den dobbelte byrden med stor gjeld og minkende ressurser. Det er derfor problematisk for dem å dekke behovene til den nåværende befolkningen, for ikke å snakke om en langt større befolkning.

Sysselsetting. FNs befolkningsfond har utgitt en brosjyre (Population and the Environment: The Challenges Ahead) som opplyser at 40 prosent av arbeidsstyrken i mange utviklingsland nå er uten arbeid. I alle utviklingsland sett under ett er over en halv milliard mennesker enten arbeidsløse eller underbeskjeftiget. Dette vil si omtrent like mange som den samlede arbeidsstyrken i den industrialiserte del av verden.

Hvis ikke disse tallene skal bli enda dystrere, må utviklingslandene skape over 30 millioner nye arbeidsplasser hvert år. De som kommer til å trenge disse arbeidsplassene, er allerede født — de er vår tids barn. Noen eksperter forestiller seg at en overveldende arbeidsløshet kan føre til indre stridigheter, som kan forverre fattigdommen og bidra til en ytterligere ødeleggelse av naturressursene.

Det er ikke så merkelig at flere og flere utviklingsland legger vekt på familieplanlegging. Det britiske legetidsskriftet The Lancet kom med følgende framtidsbetraktninger: «Presset på grunn av befolkningsøkningen, som stort sett bare finner sted i de fattigste landene i verden, kompliserer i uhyggelig grad den oppgaven de stilles overfor. . . . Millioner vil gå gjennom livet uten utdannelse og arbeid, med dårlige boliger og uten adgang til grunnleggende helse-, velferds- og sanitærtjenester. En ukontrollert befolkningsøkning er en vesentlig faktor i denne forbindelse.»

Bekymring innen familiene

Det å fastsette mål og få i stand landsomfattende tiltak for familieplanlegging er én ting, men det å overbevise offentligheten er noe ganske annet. Den tradisjonelle tendensen til å foretrekke store familier gjør seg fremdeles sterkt gjeldende mange steder. En nigeriansk kvinne reagerte for eksempel på følgende måte på myndighetenes kampanje for å redusere fødselshyppigheten: «Jeg er den yngste av min fars 26 barn. Alle mine eldre søsken, både brødre og søstre, har mellom 8 og 12 barn. Skal da jeg være den eneste som har bare noen få barn?»

En slik holdning er likevel ikke så vanlig nå som før, ikke engang i Nigeria, hvor kvinnene føder gjennomsnittlig seks barn hver. På grunn av prisstigningen har millioner av mennesker store problemer med å brødfø familien sin. Mange har av egen erfaring lært det som kommer til uttrykk i et ordtak på yoruba: «Ọmọ bẹẹrẹ, òṣì bẹẹrẹ» (stor barneflokk, stor fattigdom).

Mange ektepar innser fordelene ved familieplanlegging, men praktiserer det ikke likevel. Hva fører det til? Ifølge en rapport om tilstanden blant verdens barn i 1992, som er utgitt av FNs barnefond, er omkring hvert tredje svangerskap i utviklingslandene i dette året uønsket i tillegg til at det ikke var planlagt. — The State of the World’s Children 1992.

Familieplanlegging redder liv

En viktig grunn til å overveie familieplanlegging — når man ser bort fra økonomiske problemer — er hensynet til morens og barnas helse. «Svangerskap er et lotteri, og det å føde er en kamp på liv og død,» sier et vestafrikansk ordtak. I utviklingslandene dør hvert år en halv million kvinner i forbindelse med svangerskap eller fødsel, mens en million barn blir morløse. Ytterligere fem til sju millioner kvinner blir uføre på grunn av helseskader de har pådratt seg i forbindelse med fødsler.

Ikke alle kvinner i utviklingslandene er like utsatt for å pådra seg skader. Som det framgår av opplysningene i rammen, er faren størst for kvinner som føder for mange barn for tidlig, for hyppig eller for sent. FN-kontakter regner med at familieplanlegging vil kunne forhindre mellom en fjerdedel og en tredjedel av disse dødsfallene og millioner av invalidiserende skader.

Men ville ikke befolkningstilveksten øke ytterligere hvis millioner av menneskeliv hvert år ble spart på denne måten? Nei, sier mange eksperter overraskende nok. «Man skulle kanskje tro at befolkningsproblemene ville forverres hvis flere barn levde opp. Det motsatte er tilfellet. Fødselshyppigheten har en tendens til å avta når foreldrene er tryggere på at barna deres kommer til å leve opp.» — Human Development Report, 1991.

Millioner av kvinner, særlig i fattige samfunn, fortsetter likevel å føde mange barn. Hvorfor? Fordi omgivelsene venter det av dem, fordi det at de får mange barn, øker sannsynligheten for at noen vil overleve, og fordi de kanskje ikke har kjennskap til familieplanlegging eller mulighet til å få prevensjonsveiledning.

Dessuten er det mange kvinner som er tilfreds med å ha mange barn. De betrakter hvert enkelt barn som en velsignelse fra Gud.

[Ramme på side 6]

Risikofylte svangerskap i utviklingslandene

For tidlig: Risikoen for å dø under svangerskap og fødsel er opptil tre ganger høyere blant kvinner som er mellom 15 og 19 år gamle, enn blant kvinner som er fra 20 til 24 år gamle. Det er også ekstra høy dødelighet blant barn som blir født av tenåringsmødre, liksom de også oftere enn andre barn blir født for tidlig og er undervektige ved fødselen.

For hyppig: Hvor lang tid det går mellom fødslene, har stor betydning for barnas muligheter til å leve opp. Risikoen for å dø tidlig forhøyes med 66 prosent når et barn blir født mindre enn to år etter morens forrige barn. Hvis slike barn overlever fødselen, er sannsynligheten større enn hos andre barn for at deres evne til vekst og intellektuell utvikling vil være svekket. Spedbarnsdødeligheten kunne reduseres med 20 prosent hvis det gikk tilstrekkelig lang tid mellom fødslene. Risikoen er minst hvis det går tre eller flere år mellom hver fødsel.

For mange: Hvis en kvinne føder mer enn fire barn, øker farene ved svangerskap og fødsel, spesielt hvis det ikke er mer enn to år mellom de barna som allerede er født. Etter fire svangerskap øker faren for at moren kan bli rammet av anemi og blødninger, og for at barna deres kan bli født med mangler eller svekkelser.

For sent: Dødeligheten i forbindelse med svangerskap og fødsel er fem ganger høyere hos kvinner som er over 35 år gamle, enn hos kvinner som er mellom 20 og 24. Dødeligheten er også høyere blant barn som blir født av eldre kvinner, enn blant barn som blir født av yngre.

Kilder: Verdens helseorganisasjon, FNs barnefond og FNs befolkningsfond.