Hvorfor har det vært falsk alarm så mange ganger?

Verdens ende — hvor nær er den?

EN GAMMEL historie handler om en gutt som gjette sauene til beboerne i en landsby. For å skape litt spenning ropte han en dag: «Ulven kommer! Ulven kommer!» uten at det var noen ulv på ferde. Landsbyens folk stormet ut med stokker for å jage bort ulven, men bare for å oppdage at det ikke var noen ulv. Gutten syntes dette var så morsomt at han senere gjentok ropet. På nytt stormet landsbyboerne ut med stokker, men oppdaget snart at det var falsk alarm igjen. Senere kom det virkelig en ulv, og gutten ropte: «Ulven kommer! Ulven kommer!», men landsbyboerne regnet med at det også denne gangen var falsk alarm. De var blitt narret så mange ganger. De reagerte ikke lenger på guttens rop.

Slik er det også blitt med dem som forkynner om verdens ende. Etter Jesu tid har det opp gjennom århundrene kommet så mange uoppfylte forutsigelser at mange ikke lenger tar dem alvorlig.

Gregor I, som var pave fra 590 til 604, sa følgende i et brev til en europeisk monark: «Vi ønsker også at Deres Majestet skal vite, slik vi har lært det fra Den allmektige Guds ord i Den hellige skrift, at den nåværende verdens ende allerede er nær, og at de helliges evige Rike nærmer seg.»

I det 16. århundre forutsa Martin Luther at enden var nær forestående. Ifølge én kilde hevdet han: «Jeg for min del er sikker på at dommens dag er like om hjørnet.»

Om en av de første baptistgruppene heter det: «På begynnelsen av 1500-tallet trodde anabaptistene at millenniet ville komme i 1533.»

«Edwin Sandys (1519—1588), erkebiskop av York, . . . har sagt: . . . ’La oss være forvisset om at dette Herrens komme er nær.’»

William Miller, som vanligvis får æren for å ha grunnlagt adventistkirken, skal ha sagt: «Jeg er helt overbevist om at Kristus vil komme en gang mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844 etter jødenes måte å regne tiden på.»

Er det at slike forutsigelser ikke har gått i oppfyllelse, noe som stempler deres opphavsmenn som falske profeter i den betydning som 5. Mosebok 18: 20—22 viser til? I dette skriftstedet heter det: «Våger en profet å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham, eller taler han i andre guders navn, da skal den profeten dø. Dersom du tenker med deg selv: ’Hvordan kan vi vite om et ord kommer fra Herren [Jehova, NW]?’ — da skal du huske: Når en profet taler i Herrens [Jehovas, NW] navn, og det han sier, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det ikke et ord fra Herren [Jehova, NW].»

Det er noen som kommer med oppsiktsvekkende forutsigelser om verdens ende for å vekke oppmerksomhet og få tilhengere, mens andre er oppriktig overbevist om at deres kunngjøringer er sanne. De gir uttrykk for forventninger som er basert på deres egen fortolkning av visse skriftsteder eller faktiske begivenheter. De hevder ikke at deres forutsigelser er direkte åpenbaringer fra Jehova, og at de i denne forstand profeterer i Jehovas navn. Når deres ord ikke går i oppfyllelse, bør de derfor ikke betraktes som falske profeter av den kategori som det blir advart mot i 5. Mosebok 18: 20—22. De har i sin menneskelige skrøpelighet kommet med en feilaktig fortolkning av spørsmålet.a

Uten å la seg avskrekke av tidligere feiltagelser har enkelte tydeligvis latt seg anspore av at år 2000 nærmer seg, til å komme med ytterligere forutsigelser om verdens ende. Avisen The Wall Street Journal for 5. desember 1989 inneholdt en artikkel som het «Millenniumfeber: Profeter i hopetall dukker opp, enden er nær». I forbindelse med at år 2000 nærmer seg, forkynner forskjellige evangeliske predikanter at Jesus kommer, og at 1990-årene vil bli «en tid med vanskeligheter som det ikke har vært maken til før». Det siste eksempel i så henseende fram til dette ble skrevet, var det som skjedde i Sør-Korea da den såkalte misjonen for de kommende tider forutsa at Kristus skulle komme og ta de troende opp til himmelen den 28. oktober 1992. Flere andre dommedagsgrupper kom med lignende forutsigelser.

Det er uheldig at det kommer så mange falske alarmer. Det er akkurat som med gjeterguttens gjentatte rop om ulv — folk slutter snart å bry seg om dem, og når den virkelige advarselen kommer, blir den også ignorert.

Men hvorfor har det opp gjennom århundrene og helt fram til vår tid vært så alminnelig med falske alarmer, slik Jesus sa at det skulle være? (Matteus 24: 23—26) Da Jesus hadde fortalt sine etterfølgere om forskjellige begivenheter som skulle avmerke hans gjenkomst, sa han til dem det som står i Matteus 24: 36—42: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen. For akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær bli. . . . Hold dere derfor våkne, for dere vet ikke på hvilken dag deres Herre kommer.»

De ble ikke bare oppfordret til å være våkne og holde seg i beredskap, men også til å leve i spent forventning. I Romerne 8: 19 heter det: «Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse.» Den menneskelige natur er slik at når vi intenst håper på og lengter etter noe og ser fram til det med spent forventning, oppstår det en sterk fristelse hos oss til å oppfatte det som noe nær forestående, selv om bevisene for at det er tilfellet, er utilstrekkelige. I vår iver kan vi kanskje komme til å utløse falske alarmer.

Hvordan kan da den sanne advarsel skjelnes fra de falske? Dette spørsmålet vil bli besvart i den neste artikkelen.

[Fotnote]