Hvorfor en slik «dyp bekymring»?
PAVE JOHANNES PAUL II gav uttrykk for «fortvilelse» over det skismaet som har oppstått på grunn av erkebiskop Lefebvres tradisjonalistiske katolske bevegelse. Han sa at kirken reagerte med «dyp sorg».
Den katolske presten Joaquín Ortega, varasekretær ved den romersk-katolske bispekonferansen i Spania, beklaget situasjonen: «Vi har fått en ’supermarked-katolisisme’. Folk velger og vraker blant det som passer dem, som om våre doktriner var hermetikkbokser med grønnsaker.»
Erkebiskop Lefebvre hevder at det annet Vatikankonsil forrådte den tradisjonelle katolske kirke ved å åpne for forandringer. Han mener at konsilet dermed rokket ved katolikkenes tro på at de tilhører den ene sanne kirke.
International Herald Tribune oppsummerte Lefebvres og hans tilhengeres argumenter på denne måten: «Tradisjonalistene hevder at enten tok kirken feil før konsilet, eller så tar den feil nå; det er enten — eller. Hvis den tok feil før konsilet, hevder de, kan den også ha tatt feil i andre lærespørsmål. ’Vi er her for å vise vår tilknytning til det som er kirken for alle tider,’ sa erkebiskopen.»
Mange oppriktige katolikker undres imidlertid på om det kirken lærte og gjorde før det annet Vatikankonsil, var sannhet, eller om det var villfarelse.
Liberale katolikker bekymret
Mange liberalt innstilte katolikker er bekymret for at det som de betrakter som fremskritt som ble gjort på det annet Vatikankonsil, skal bli sabotert på grunn av Lefebvre-affæren. De er urolige på grunn av den senere tids offisielle uttalelser fra Vatikanet, deriblant uttalelser av kardinal Ratzinger, den katolske rettroenhets vakthund. Han er leder for den av Vatikanets institusjoner som i fire århundrer var kjent som Kongregasjonen for den hellige inkvisisjon, og som nå har navnet Kongregasjonen for troens lære.
Kardinal Ratzinger sa: «Skismaer oppstår bare når folk har sluttet å leve etter og å elske visse sannheter og verdier ved den kristne tro.» Fremskrittsvennlige katolikker er redd for at kardinalen tenkte på «sannheter og verdier» som kjennetegnet den romersk-katolske kirke i tiden før det annet Vatikankonsil.
Denne frykten kom til uttrykk i artikkelen «Et skismas pris» i den franske avisen Le Monde: «Hvem vet om ikke Vatikanet — uten å vite det eller uten å innrømme det — har begynt å praktisere ’tradisjonalisme uten Lefebvre’? . . . Prøver ikke [Vatikanet] nå å vinne tilbake de tradisjonalistisk innstilte blant presteskap og lekfolk og framfor alt på nytt å forsvare katolsk autoritet og katolske verdier der hvor de mest åpenlyst blir utfordret, særlig i Vest-Europa og Nord-Amerika?»
Teologer med avvikende meninger
I januar 1989 kom 163 katolske teologer fra Vest-Tyskland, Nederland, Østerrike og Sveits med en uttalelse som nå er kjent som Köln-erklæringen. I ukene som fulgte, fikk de tilslutning fra hundrevis av katolske teologer i andre land, deriblant Italia. Det som utløste opposisjonen, var at Vatikanet egenmektig utnevnte en konservativ prelat til katolsk erkebiskop i Köln, i strid med det lokale hierarkis ønsker. Men protesten gjaldt ikke bare utnevnelsen av biskoper som tilhører høyrefløyen. Den gjaldt også disiplinære tiltak Vatikanet hadde truffet for å bringe til taushet teologer som gjenspeilte «den teologiske tankegang som det annet Vatikankonsil la vekt på». Teologene satte også spørsmålstegn ved pavens rett til å gjennomtvinge sine synspunkter «i lærespørsmål», særlig i spørsmålet om prevensjon.
Kardinal Ratzinger reagerte på denne erklæringen og sa rett ut at de som forkaster Vatikanets standpunkt med hensyn til prevensjon og skilsmisse, feiltolker begrepene «samvittighet» og «frihet» og krenker kirkens tradisjonelle lære. Han minnet nylig amerikanske prelater om at de ikke må la sin undervisning bli påvirket av teologers «disharmoniske opptreden».
Mange katolikker forvirret
En fransk katolsk teolog sa i et intervju med Le Monde: «Det ville være galt å hevde . . . at denne krisen bare berører teologene. De gir bare uttrykk for den dype bekymring som svært mange katolikker føler.»
Mange oppriktige katolikker lurer på om ikke erkebiskop Lefebvre, som riktignok er blitt lyst i bann, har ’tapt et slag, men vunnet krigen’. Ja, det blir faktisk gjort innrømmelser overfor Lefebvres tilhengere i et forsøk på å vinne dem tilbake til kveen. Messen blir igjen forrettet på latin i mange katolske kirker, og det blir utnevnt konservative biskoper. Tradisjonalistiske katolikker spør: ’Hvorfor ble monsignore Lefebvre lyst i bann, når katolske prester i Nederland som velsigner homoseksuelle «ekteskap», og søramerikanske prester som støtter den revolusjonære frigjøringsteologien, fremdeles tilhører kirken?’
Alt dette forvirrer mange katolikker. En fransk katolikk skrev til den katolske dagsavisen La Croix: «Enkle kristne, som meg selv, lider fordi de som er innblandet [i kirkens stridigheter], ikke drøfter tingene og kommer til enighet. Noen lister seg bort fra religiøse handlinger, for ikke å si fra selve kirken.»
Disse menneskene kan ikke forstå hvorfor det de betrakter som den ene sanne kirke, er så splittet. Den katolske presten René Laurentin spurte: «Hvorfor er det en slik splittelse blant kristne?» La oss ganske kort se på noen av grunnene.
[Uthevet tekst på side 7]
«Tradisjonalistene hevder at enten tok kirken feil før konsilet, eller så tar den feil nå; det er enten — eller.» — International Herald Tribune.