Ensomhet — en skjult plage
NÅR du befinner deg blant mange mennesker, kan du da peke ut dem som føler seg ensomme? Synes det på ansiktene deres? Vil smilet deres skjule det når de hilser på deg? Kan du se det av måten de går på, eller av kroppsspråket deres? Legg merke til en eldre mann som sitter alene på en benk i parken, eller til en kvinne som går alene omkring i et kunstmuseum — plages de av ensomhetsfølelse? Kast blikket på en mor med datter og barnebarn, representanter for tre generasjoner, som rusler omkring i et butikksenter. De ser ut til å være fornøyde nok, men kan du være sikker? Tenk på kollegene dine. Du oppfatter dem kanskje som glade mennesker med en familie som bryr seg om dem, og med tilstrekkelige inntekter til å leve godt. Men kan det være at en av dem egentlig ville si: «Jeg føler meg ensom?» Og hvor stor er sannsynligheten for at en glad og livlig tenåring føler seg ensom? Svaret på disse spørsmålene vil kanskje overraske deg.
I Norsk Riksmålsordbok blir «ensom» blant annet definert slik: «Som føler seg alene . . . forlatt.» Det er en følelse av at noe mangler, av en indre tomhet, og den synes ikke alltid utenpå. En forsker sier: «I vårt samfunn er ensomhetsfølelse en hemmelighet vi holder skjult — noen ganger også for oss selv. Det følger et stigma med ensomhet. Det er en alminnelig oppfatning at hvis du er ensom, så må det være din egen feil. Ellers ville du sikkert hatt en mengde venner, ikke sant?» Av og til kan det være noe i dette, spesielt hvis vi venter eller krever mer av andre enn rimelig er.
Ensomme kvinner
Mange eksperter mener at kvinner — og særlig gifte kvinner — i alle aldersgrupper venter seg mer av livet enn menn. Det er forståelig at enker og skilte kvinner og eldre, enslige kvinner av og til føler seg ensomme. Men hvordan er det med kvinner som tilsynelatende er lykkelig gift og har familie? Tenk for eksempel på følgende beklagelse som kommer fra en 40 år gammel lærer: «Jeg har ikke tid til overs for venner, og jeg savner det sårt. Men jeg føler at det er urimelig av meg å si noe slikt. Hvordan kan jeg klage over ensomhet . . . ? Når alt kommer til alt, lever jeg i et godt ekteskap, jeg har kjekke barn, et pent hjem, et arbeid jeg er glad i. Jeg er stolt over det jeg har oppnådd. Men det er noe som mangler.»
En kvinne som er oppriktig glad i sin mann og er hengitt til ham, og som også har en mann som gjengjelder hennes følelser, kan likevel føle at denne kjærligheten ikke dekker hele hennes behov for fellesskap. Den læreren som er sitert ovenfor, sier videre: «Selv om min mann er min beste venn, fyller ikke dette det savnet jeg føler ved at jeg ikke har gode venninner. Menn kan nok høre på en, men kvinner lytter. Min mann bryr seg ikke om å vite hvor nedtrykt jeg er. Han ønsker å få løst problemet straks. Men mine venninner vil la meg snakke om det. Og noen ganger trenger jeg bare å snakke.»
Når en kvinne mister en hun er glad i, enten det skyldes dødsfall eller skilsmisse, kan det bli en stor følelsesmessig påkjenning. Ensomhetsfølelsen griper tak i henne. En sørgende enke eller fraskilt må ikke bare søke støtte hos familie og venner, men hun må også søke innover i seg selv og mobilisere sin egen styrke for å tilpasse seg den nye situasjonen. Det tapet hun har lidd, vil alltid være en del av hennes liv, men hun må innse at det ikke må få lov til å hindre henne i å leve videre. Forskere har funnet ut at de som har en sterk personlighet, ofte kan overvinne sin ensomhetsfølelse fortere enn andre.
Det er delte meninger om hvem som lider mest — enker eller fraskilte. I en artikkel i det amerikanske bladet 50 Plus het det: «Når vi inviterer skilte til vår støttegruppe for enker og enkemenn, ender det alltid med at de to gruppene begynner å diskutere hvem som lider mest. En enke eller enkemann sier kanskje: ’Hør her, din ektefelle lever iallfall’, mens den skilte sier: ’Hør her, du er ikke blitt personlig forkastet, slik som jeg ble. Du behøver ikke å føle deg mislykket.’»
Ensomme menn
Når det gjelder ensomhet, kan ikke menn påberope seg å være det sterkeste av de to kjønn. «Menn griper saken an på en mer fysisk enn følelsesmessig måte,» sier Anne Studner, som er sakkyndig leder av et hjelpeprogram for enker og enkemenn i en amerikansk pensjonistforening. «Kvinner vil gjerne fortelle sin historie ti billioner ganger, mens menn vil forsøke å erstatte tapet av sin kone framfor å arbeide seg igjennom sorgen.» Mannlige rådgivere vil kanskje bruke lang tid sammen med enkemenn før disse litt etter litt begynner å snakke om sine følelser.
Forskere har funnet ut at menn i motsetning til kvinner heller søker vennskap med en av det annet kjønn som de kan betro seg til, enn med en mann. Dr. Ladd Wheeler ved universitetet i Rochester er ekspert på dette området. Han hevder at menn ikke betror seg til hverandre inderlig nok til å bli følelsesmessig knyttet til hverandre. «En manns behov for å slippe ut av en overveldende følelsesmessig isolasjon etter tapet av hustruen, og det at han i denne forbindelse henvender seg til en kvinnelig venn, kan også forklare hvorfor menn gjerne gifter seg om igjen langt fortere enn kvinner, etter at de har mistet sin ektefelle.» — Bladet 50 Plus.
Ensomme unge
Det kan være mange grunner til at barn og unge voksne føler seg ensomme — ofte lignende grunner som når det gjelder eldre mennesker. Noen flytter til et nytt sted og reiser fra vennene sine, og kanskje blir de ikke likt av klassekameratene på den nye skolen. Deres religiøse og etniske bakgrunn kan spille inn. Hjemmet kan bli rammet av skilsmisse. Noen føler at foreldrene ikke er glad i dem. Enkelte føler seg avvist av noen av det annet kjønn. Slike forhold bidrar i høy grad til at de føler seg ensomme.
De minste trenger noen å leke med. De trenger følelsesmessig støtte og forståelse. De trenger hengivenhet og en bekreftelse på sitt eget verd. De trenger å være sikker på at andre vil være lojale, og at de kan stole på dem. Når de er elsket, føler de seg trygge, og derved lærer de også å vise andre kjærlighet. Denne sosiale støtten kan de få fra forskjellig hold — fra familien, fra jevnaldrende og til og med fra kjæledyr.
Både mannlige og kvinnelige elever og studenter, fra første klasse i grunnskolen til høyskolenivå, lider ofte av en tilsvarende ensomhetsfølelse som mange ganger kan skyldes at de ikke blir godtatt av sine klassekamerater eller medstudenter. En jente som er elev ved en videregående skole, kommer med denne beklagelsen: «Jeg føler meg elendig fordi jeg er alene og ikke snakker. Jeg bare hører på læreren og gjør lekser, og det er det hele. I frikvarterene bare sitter jeg der og tegner eller noe sånt. Alle snakker med hverandre, men ingen snakker med meg. . . . Jeg vet at jeg ikke kan fortsette å trekke meg inn i meg selv i det uendelige. Men foreløpig kan jeg ikke annet.»
Det er ikke alltid riktig å skylde på at andre er kalde eller overlegne. Noen kan ha atferdsmessige eller sosiale problemer. De kan for eksempel være ekstremt sjenerte eller kanskje temperamentsfulle og overdrevent impulsive, så de har vanskelig for å komme ut av det med de øvrige elevene eller studentene. Legemsfeil kan også spille en ødeleggende rolle og få unge på forskjellige alderstrinn til å føle seg ensomme, så sant de ikke er sterke og utadvendte.
Du er nødt til å hjelpe deg selv
Dolores Delcoma som underviser i helsefag ved et statsuniversitet i Fullerton i California, satte fingeren på en vesentlig sannhet da hun sa følgende om et menneskes bestrebelser for å bekjempe ensomhetsfølelse: «Anstrengelsene må komme innenfra. En som føler seg ensom, må til syvende og sist erkjenne sitt problem, for uansett hvor mye andre forsøker å hjelpe vedkommende, er det bare han selv som kan bryte seg ut av sitt skall.»
De som gjør det vanskelig for seg selv å tilpasse seg, blir av dr. Warren Jones ansett for å være disponert for ensomhetsfølelse: «Disse menneskene gjør ubevisst ting som hindrer dem i å føle seg nær knyttet til andre. Noen kan ikke kunsten å lytte, og de dominerer samtalen. De har en tendens til å være mer kritisk innstilt til andre enn til seg selv. De stiller færre spørsmål og kan ofte ødelegge et vennskap med en støtende bemerkning.»
Disse menneskene mangler i bunn og grunn selvaktelse. Andre behersker ikke de sosiale omgangsformer som kreves i samkvem med andre. Om slike mennesker sier terapeuten Evelyn Moschetta: «Ensomme mennesker har ikke noe særlig godt selvbilde. De venter å bli avvist og gjør seg derfor ikke noe bry med å komme andre i møte.»
I strid med den gjengse oppfatning har noen forskere funnet ut at eldre kvinner og menn lider mindre av ensomhetsfølelse enn yngre mennesker. De vet ikke riktig hvorfor det er slik. De har også funnet ut at når eldre mennesker lider av ensomhetsfølelse, skyldes det oftere at de ikke har venner, enn at de ikke har slektninger. «Det er ikke slik å forstå at familiebåndene er uvesentlige for eldre. De vender seg til familien for å få hjelp. Men de kan ha en tallrik familie til å hjelpe seg og likevel føle seg forferdelig ensomme hvis de ikke har venner.»
Behovet for nære venner
For mennesker i alle aldere kan nære venner noen ganger dekke et behov ut over det som familie og slektninger kan dekke. Folk trenger venner, nære venner, som de kan betro seg til eller åpne seg for uten å være redd for å bli sviktet. Den som ikke har en slik venn, kan føle seg stadig mer ensom. Det var en slik venn den amerikanske essayisten Ralph Waldo Emerson beskrev på denne måten: ’En venn er en som jeg kan tenke høyt sammen med.’ Et slikt menneske er en fortrolig venn som du kan åpne deg helt for uten å være redd for at du skal bli forrådt, eller for at dine betroelser vil bli brukt til å rakke ned på deg eller latterliggjøre deg i andres øyne. Noen du har oppfattet som lojale venner, har kanskje ikke alltid vært din tillit verdig, men det er én venn som ’ikke røper andres hemmeligheter’, én som er ’mer trofast enn en bror’. — Ordspråkene 18: 24; 25: 9.
Det finnes enkelte som liker å framtre som sterke mennesker som ikke trenger andre. De mener at de er uavhengige og klarer seg selv. Men de samler seg likevel i grupper sammen med andre ’barskinger’. Barn har klubber, bygger klubbhus og danner gjenger, ungdommer har motorsykkelgjenger, kriminelle har kompiser som ikke vil tyste på dem, folk med alkoholproblemer slutter seg til Anonyme alkoholikere, mange som kjemper mot overvekt, melder seg inn i en slankeklubb. Folk er selskapelige. De kommer sammen i grupper for å finne støtte. Også når de sliter med problemer, vil de gjerne komme sammen med andre. Og de er sammen om å hate ensomheten. Hva kan de gjøre med sin ensomhet?
[Uthevet tekst på side 5]
«Ensomme mennesker har ikke noe særlig godt selvbilde»