På jakt etter ålens hemmeligheter

Av Våkn opp!s medarbeider i Irland

ÅLENE forvirret den greske filosofen Aristoteles i oldtiden. Hvor mye han enn undersøkte disse glatthudete, slangeaktige fiskene, fant han verken kjønnsorganer eller egg. «Ålen er verken hann eller hunn og kan ikke frambringe noe avkom,» sa han. Konklusjonen var: «Ålene stammer fra ’jordens innvoller’, som vokser av seg selv i gjørme og fuktig jord.»

Dagens forskere har løst dette mysteriet. Christopher Moriarty ved et nasjonalt havforskningsinstitutt i Irland forteller at mens de fleste fiskearter har svært lett synlige egg, har ikke ålen noe tegn til et eneste lite egg. Moriarty sier at «ålens eggstokk er vanskelig å få øye på — nesten usynlig hos unge eksemplarer, og den er ikke mer enn et hvitaktig, rynkete bånd hos mer voksne eksemplarer».

Ettersom ingen noensinne har fanget en gyteferdig ål, selv ikke i våre dager, forstår du sikkert hvorfor Aristoteles hadde problemer. Uten mikroskop hadde han ingen mulighet til å finne ut hvor ålene kom fra.

Selv om vitenskapsmenn har løst dette spesielle mysteriet ved ålen, har de kommet over andre gåter som fremdeles volder dem hodebry. Ta for eksempel en titt på livssyklusen til den europeiske ålen, og se om ikke den fascinerer deg.

Mysteriet om dens opprinnelse

Hver vår kommer millioner av åler som bare er fem til åtte centimeter lange — og som kalles glassål — inn til kysten av Vest-Europa og Nord-Afrika. Hvor kommer de fra? Inntil 1920-årene var det ingen som visste det.

På slutten av 1800-tallet ble det imidlertid gjort en overraskende oppdagelse som bidrog til å løse mysteriet. En fant ut at ålen i likhet med frosken og sommerfuglen begynner livet i en annen form. Biologene skjønte for første gang at en tynn, gjennomsiktig fisk med navnet leptokefal, som har et bitte lite hode og kroppsform som et pileblad, gjennomgikk en metamorfose, eller forandret form, til å bli den lille gjennomsiktige larven som kalles glassål.

Så snart forbindelsen mellom leptokefalen og glassålen var oppdaget, var det mulig å spore ålelarvene tilbake til deres opprinnelse. I 1922 oppdaget den danske havforskeren Johannes Schmidt at alle atlantiske åler gyter i Sargassohavet, et vidstrakt, algerikt havområde i Nord-Atlanteren. Både den amerikanske og den europeiske ålen gyter der, og i dette ligger et annet mysterium.

Forskjellige ruter

Amerikanske og europeiske ålelarver tar hver sin vei et eller annet sted nær Bermuda. «Hvordan de vet hvilken vei de skal ta, når ingen av dem noen gang har sett sitt ’hjem’, er et ubesvart spørsmål,» sier boken The Fresh & Salt Water Fishes of the World. Den sier videre: «For de amerikanske ålene er det en reise på cirka 160 mil; den tar omkring et år. Europeiske åler reiser 500 mil eller mer, og deres ferd tar nesten tre år. Like forbausende er det faktum at veksthastigheten hos de to ålene [som det nesten er umulig å se forskjell på] er ulik, slik at de har nådd omtrent samme størrelse når de kommer fram.»

Et eller annet forbløffende instinkt får de to åleartene til å ta hver sin vei. Boken Fishes of Lakes, Rivers & Oceans sier om dette mysteriet: «Hvordan og hvorfor de foretar denne overraskende manøveren, er en like stor gåte som deres opprinnelse var på Aristoteles’ tid.»

Livet i ferskvann

Når de voksende glassålene fullfører havvandringen, går de instinktivt opp i elvene for å komme til innsjøer, tjern og bekker. Da er fargen blitt gulbrun. Der skal de i løpet av de neste 15 årene eller mer vokse og bli kjønnsmodne. De forserer alle hindringer for å nå sitt mål.

Boken The Royal Natural History forteller at «elvebreddene noen steder er svarte av disse vandrende små fiskene». Boken fortsetter: «En har observert unge åler som har klatret opp sluseporter ved innsjøer, krøpet opp vannledninger eller avløpsrør . . . og de kan til og med krysse våt mark for å komme dit de vil.»

I elven Bann i Nord-Irland har fiskere anlagt «fisketrapper» for glassålene i de vanskeligste partiene av elven. Glassålene klatrer oppover reip av strå og inn i spesielle tanker hvor de blir telt — 20 000 000 hvert år!

Forvandling og vandring

Når ålene blir kjønnsmodne, skjer det noe annet forunderlig. «Det finner sted en rekke bemerkelsesverdige forandringer i forbindelse med kjønnsmodningen,» sier boken Fishes of the Sea. «Øynene vokser i diameter og blir spesielt tilpasset det å kunne se på store havdyp; tarmen begynner å skrumpe inn, og kjønnskjertlene blir større. Fargen forandres fra gulbrun til sølvgrå.»

Hver høst starter kjønnsmodne åler på den 500 mil lange vandringen tilbake til Sargassohavet. Hvordan de mestrer denne bemerkelsesverdige navigasjonsprestasjonen, er det ingen som vet. De slutter å spise, og på den seks måneder lange ferden lever de av opplagret fett.

Biologene sier at straks ålene er tilbake i dypet i Sargassohavet, legger hunnålen mellom 10 og 20 millioner egg, og hannen befrukter dem. Så dør de voksne ålene. De befruktede eggene flyter opp til overflaten og klekkes som bladformede leptokefaler, og dermed er syklusen fullført.

Hvorfor har ingen noensinne fanget en gyteferdig ål? «Ettersom fordøyelsesorganene deres har skrumpet helt inn, spiser de ikke lenger, og derfor kan de ikke tas med agn og snøre,» sier Christopher Moriarty. «De gyter på store dyp,» fortsetter han, «og ettersom Sargassohavet dekker et område som er større enn De britiske øyer, og ålene er sky skapninger, vil de alltid ha gode sjanser for å slippe unna hurtiggående trålere.»

En dag vil kanskje alle mysteriene omkring denne bemerkelsesverdige skapningen bli løst. For når det gjelder fascinerende fiskearter, så ’er ålen virkelig enestående,’ som Moriarty uttrykker det.

[Ramme på side 18]

Oppskrifter

Selv om tanken på å spise ål byr noen imot, så blir ål betraktet som en delikatesse i mange deler av verden. Har du lyst til å smake ål? Våkn opp! spurte en kokk i Nord-Irland om hvordan en skal tilberede fisken. Her er to av forslagene:

Ålegryte: Du trenger to middels store åler, cirka 50 centimeter lange. De renses for skinn og ben og skjæres i stykker på fem centimeter. Du trenger også fire spiseskjeer olivenolje, noen knuste hvitløksbåter, en bouquet garni (bukett av krydderplanter), saften av en appelsin, litt revet appelsinskall, en klype chilipepper, en klype salt og 1,5 desiliter rødvin.

Slå olivenoljen i en tykkbunnet gryte som er stor nok til å romme alle ingrediensene. Ha i knust hvitløk, bouquet garni, appelsinsaft, revet appelsinskall og chilipepper. Strø salt på ålestykkene og legg dem i gryten. Hell vin over dem og tilsett så mye vann at det dekker stykkene. Kok uten lokk over moderat varme i cirka 30 minutter, til ålen er kokt. Serveres på oppvarmede tallerkener.

Ål i gelé: Legg minst to og en halv desiliter ål som er renset for skinn og ben og skåret i småbiter, i en kasserolle. Tilsett en hakket løk, en gulrot og et stykke stangselleri skåret i biter, et laurbærblad, litt persille, salt og pepper og så mye vann, hvitvin eller sider at det dekker ingrediensene. Kok opp over svak varme og la det småkoke under lokk en times tid. Ta opp de kokte ålebitene. Kok inn resten av ingrediensene til en fjerdedel, og sil så suppen og slå den over ålebitene. Avkjøl ålebitene i suppen til alt har stivnet. Serveres sammen med sitronbåter og ristet brød og smør.

[Ramme på side 19]

Visste du dette?

Hos den europeiske ålen er den voksne hunnen cirka en meter lang, mens hannen bare er halvparten så stor.

Noen voksne åler som lever i lukkede vann eller innsjøer, vandrer aldri. De kan leve på slike steder i 50 år eller mer.

Ålen kan overleve i 48 timer på land.

Den eldste ålen en kjenner til, er en hunnål som het Putte. Den døde i et akvarium, over 85 år gammel.

Ålen har usedvanlig god luktesans; den har minst like god luktesans som en hund.

[Bilde på side 17]

Elven Bann i Nord-Irland myldrer av millioner av åler